Tidligere var det vanlig å kritisere klassisk musikk fordi det var elitens musikk. Nå insisteres det på at klassisk musikk er for hvit og rasistisk, og en etterlevning fra tiden da Europa var kolonimakter og slavedrivere.

Dette skriver Frank Furedi i en kommentar i Spiked. Furedi er forfatteren av boken 100 Years of Identity Crisis: Culture War over Socialisation.

Academics at Oxford recently denounced musical notation as ‘colonialist’ and have attacked the classical repertoire for focusing too much on ‘white European music from the slave period’.

So I can understand why Paul Harper-Scott, a professor of musical history and theory at Royal Holloway, University of London, has decided to quit academia entirely over the woke takeover of his discipline.

Harper-Scott gir debatten rundt avkolonisering hovedskylden for at han gir opp akademia og den dogmatiske atmosfæren han opplevde i sitt virke. Han aksepterer ikke premisset om at 1800-tallets musikk var et produkt av et europeisk imperiums politiske valg, og derfor må avkoloniseres.

Men avkoloniseringen er overalt, som da nasjonaloperaen i Wales nylig fokuserte på imperialisme og kolonialisme under sin siste oppsetning av Madame Butterfly.

All vestlig kultur skal nedvurderes. En av dem som utsettes for slike angrep, er Europas kanskje største musikalske geni, Ludwig van Beethoven.

Beethoven fanget ånden i den europeiske opplysningstiden, og hans musikk symboliserer det absolutt beste ved europeisk kultur.

Det er kanskje nettopp derfor han har blitt et mål for den identitetspolitisk anlagte woke-mobben.

Until recently, some supporters of identity politics would claim that Beethoven was actually black. Just six years ago, the Concordian, a student-run Minnesota newspaper, denounced the ‘whitewashing’ of Beethoven’s legacy and racial background.

But it seems that the problem with Beethoven now is that he is too white. This is a typical identitarian line of attack. To say that classical music is ‘too white’ is to convey a sense of moral condemnation. Tragically, many in academia have adapted to the cultural zeitgeist and are now reluctant to take a stand against this philistine assault on classical music.

Ingen ser ut til å ville stille det åpenbare spørsmålet: Hva i all verden har Beethovens hudfarge med kvaliteten på hans musikk å gjøre?

Philip Ewell, som er en svart professor i musikkteori, mener «white supremacy» gjennomsyrer hvordan klassisk musikk utføres, læres og tolkes. Kritikken fra kollegaer glimrer med sitt fravær.

According to Ewell’s racialised narrative, Beethoven continues to enjoy acclaim only because he ‘has been propped up by whiteness and maleness for 200 years’. His verdict is that Beethoven was merely an ‘above average composer’.

Hvis Beethoven bare er «litt over gjennomsnittet», hvem er da eksepsjonelle? Hva har jeg gått glipp av?

Forsøket på å knytte klassisk musikk til systemisk rasisme er intellektuelt uredelig. Musikk snakker sitt eget språk og burde være til glede for alle kulturelt interesserte mennesker, helt uavhengig av hudfarge, legning og politisk overbevisning.

Kritikere bruker en retorikk om avkolonisering for å skaffe seg et slags alibi basert på rettferdighet og hypermoral, skriver Furedi. Men de bryr seg ikke om frigjøring og ekte frihet.

Unlike genuine anti-colonial movements, these woke crusaders possess no positive orientation towards the future. They just want to discredit the legacy of Western culture.

Small-minded philistines may rule the roost in university departments. But centuries after these creepy zealots are dead and buried, millions of people will continue to be moved and inspired by the music of the classical repertoire.

Her fremfører Claudia Arrau Beethovens Måneskinnssonate. Hvis dette er «white supremacy», så sier jeg ja takk.