Hva om forklaringen på den grønne vekkelsen som har hjemsøkt Vesten, ikke har særlig mye med vitenskap eller miljøet på Jorden å gjøre, men desto mer skyldes kollektive psykologiske skavanker med basis i historien?

Det er den amerikanske forfatteren og journalisten Michael Shellenberger, også kjent som en slags «kjetter» blant miljøaktivister fordi han ikke er klimaalarmistisk, som lufter tanken i Forbes.

Michael Shellenberger, leder for organisasjonen Environmental Progress, vitner under en senatshøring om den amerikanske strømforsyningen i Washington den 11. mars 2021. Foto: Susan Walsh / AP / NTB.

Det er det såkalte Energiewende i Tyskland som avføder Shellenbergers refleksjoner, etter at han først har redegjort for hvordan de tyske CO₂-utslippene den senere tiden har økt istedenfor å avta. Større bruk av fremfor alt kullkraftverk har måttet kompensere for utilstrekkelig sol- og vindenergi, og kjernekraft vil man jo ikke ha lenger der til lands, selv om man gjerne importerer den.

Tyskland har altså investert kolossale beløp i ny infrastruktur, og endt opp med å skaffe seg en dårligere og dyrere energiforsyning. Hvordan kan dette henge rasjonelt sammen?

Shellenberger antyder at asketene blant miljøaktivister egentlig ønsker den resulterende energikrisen velkommen, fordi den er et skritt på veien tilbake til et førmoderne samfunn.

For environmental advocates of low-energy living, the pre-modern character of renewables has long been a feature, not a bug. But the rejection of modern energy by Germany in particular may also stem from its specific ambivalence over whether or not it wants to be a nation.

Det grønne skiftet i Tyskland handler om en mental bagasje som er spesifikt tysk, mener Shellenberger:

The underlying motivation for Germany’s renewables experiment, according to many Germans, is to get over their guilt for the Holocaust and World War II.

Han er ikke den eneste journalisten som er inne på akkurat den tanken:

“Germans would then at last feel that they have gone from being world-destroyers in the 20th century to world-saviors in the 21st,” noted a German reporter for Handelsblatt.

Det er altså redningen av klimaet gjennom en retur til det førindustrielle samfunnet som endelig skal gi tyskerne forløsning for Holocaust.

I henhold til en bestselgende tysk forfatter som ikke er halal hos innbilt pene mennesker i Tyskland, Rolf Peter Sieferle, har migrantstrømmen tjent den sammen hensikten, skriver Shellenberger.

I 2017 skrev Sieferle boken «Finis Germania», der han hevdet at Tyskland er i ferd med å begå selvmord i et forsøk på å reversere landet til et førmoderne stadium.

After World War II, Germans allowed themselves to believe that their culture was fundamentally pre-modern and non-Western, in order to displace the guilt and shame they felt over the Holocaust.

“If Germany belonged to the most progressive, civilized, cultivated countries,” wrote Sieferle, “then ‘Auschwitz’ means that, at any moment, the human ‘progress’ of modernity can go into reverse.”

Takket være en kraftig antinasjonalisme har etterkrigstidens tyskere overbevist seg om at de selv er ansvarlige for forfedrenes synder, mente Sieferle – ikke ulikt hvordan amerikanere i dag blir fortalt at de er ansvarlige for slaveriet, bemerker Shellenberger.

I begge tilfeller er det arvesynden som er på ferde:

In both cases, there is a superstitious ancestor myth at work. The sins of our ancestors are viewed as so terrible that they become essential to who we are. Past sins are passed on like genes but through the culture.

Det var kun ved å ødelegge Tyskland, nærmere bestemt ved å ta imot mange migranter og la være å assimilere dem, at tyskerne kunne frigjøre seg fra skylden, hevdet Sieferle.

Tyskernes oppslutning om EU er en annen manifestasjon av den samme lysten til å ødelegge seg selv, hevder Christopher Caldwell:

In addition, Germany “is helping construct a European Union meant to supplant the German government in many of its traditional competencies,” noted Christopher Caldwell in an article about Sieferle in The New York Times in 2019. “Germans appear to want to disappear.”

Sieferle understreket selv poenget sitt på en makaber måte ved å begå selvmord kort tid før «Finis Germania» ble utgitt.

Analysen var litt for treffsikker til at eliten i Tyskland kunne svelge den:

Finis Germania was near-universally denounced by German elites as an “extremist tract.» Some claimed Sieferle was secretly anti-Jewish, like the country’s pro-renewables philosopher, Martin Heidegger. Die Zeit said Sieferle’s book was a “brazen obscenity.” The nation’s Nonfiction Book of the Month yanked the book from its promotion.

But there is no evidence that Sieferle was anti-Jewish. He denounced the Holocaust as a “Verbrechen,” or “crime.” And he called anti-Semitism “a delusional, irrational and ignorant ideology.”

It was Sieferle’s criticism of victim ideology, which essentializes all Germans as evil victimizers, as genetic inheritors of the crimes of Germans in the past, which rankled woke German elites.

Lignende tanker har også vært luftet i Frankrike, kanskje fremfor alt av filosofen Pascal Bruckner i boken «Botferdighetens tyranni», men Tysklands versjon av den tilstanden er åpenbart enda mer nevrotisk.

Hvis det er noe håp for Tyskland, så ligger det i den folkelige motstanden mot elitenes selvutslettende holdning, som viser seg ved at Sieferles bok ble en bestselger, konkluderer Shellenberger.

Kjøp «Politisk kitsch – en tysk spesialitet» hos Document Forlag her!