Bildet fra FNs generalforsamling, da Erna Solberg natt til torsdag norsk tid fremførte Norges innlegg, forteller alt om det internasjonale samfunns interesse for Norge.
Bildet, som NTB formidlet til norske medier, viser en tom talerstol, med to store skjermer over podiet hvor Erna Solberg vises idet hun avleverer den forhåndsinnspilte videoen med norske synspunkter på verdenssituasjonen.
Bildet viser at selve salen, hvor hvert av FNs medlemsland har seks seter, er svært tynt besatt. På bildet er det stort sett bare én eneste representant til stede fra hvert land – den utsendingen som sitter bak skiltet med sitt lands navn.
Fra FN ble etablert og frem til årtusenskiftet pleide Utenriksdepartementet under generalforsamlingen å hyre inn pressefolk til å hjelpe til med rapporteringen hjem til UD-ledelsen. Ved den 42. generalforsamling i 1987 var det min tur – utnevnt av kongen i statsråd og klarert av Forsvarets sikkerhetstjeneste til skyhøyt nivå.
Min sjef, nylig avdøde FN-ambassadør Tom Vraalsen, innprentet meg at jeg måtte innfinne meg i generalforsamlingens store sal og sitte bak Norway-skiltet selv om det ikke skjedde noe som det var verdt å skrive hjem om. Dette hadde med respekt for FN og medlemslandene å gjøre. Norges plass skulle aldri stå tom. Nattens bilde fra New York viser at andre land nå for tiden opptrer like høflig.
NTBs referat av Erna Solbergs tale tyder på at den må ha artet seg som et gjesp med rituell repetisjon av politisk korrekte anførsler om klimakrise, korona og FNs fredsoperasjoner. Jeg antar at knapt et eneste øyelokk hevet seg.
Norske politikere har alltid hatt et overdrevent bilde av vårt lands betydning. Nordmenn tror at Norge er et globalt betydningsfullt land. Bildet fra FN-møtet i natt viser store sprekker i det nasjonale selvbildet. Andre land hører på av ren høflighet.
Men likevel praktiserer norske politikere budskapet fra kongekvadet i Bjørnstjerne Bjørnsons «Sigurd Jorsalfar»: Norrønafolket, det vil fare, det vil føre kraft til andre. Edvard Grieg satte senere musikk til kvadet, som løftet diktet til en høyere sfære av overdreven nasjonal patos.
Det er bare skipsfarten som har gjort Norge til en stormakt, og for igjen å sitere Bjørnson: Vår ære og vår makt har hvite seil oss bragt. Ellers er det som statsminister Lars Korvald sa det: Norge er et lite land i verden, i krig og fred.
Nå om dagen får norske husholdninger og bedrifter erfare hva det betyr «å føre kraft til andre». Utenlandskablene og innordningen under EUs kraftregime fører til absurd høye strømpriser. Ved å underlegge seg et dysfunksjonelt europeisk system må nordmenn betale astronomiske priser for kraft fra de kraftverkene folket selv eier.
Norge er helt i verdenstoppen mht. u-hjelp – dobbelt så høyt som FNs veiledende satser. Slik holdes korrupte regimer ved makten, og norske politikere kan for skattebetalernes regning sole seg i glansen fra internasjonale fora og oversikter.
Men nordmenn er det ikke så farlig med. Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon opplever voksende nød. Mer enn 100.000 nordmenn har en inntekt under EUs fattigdomsgrense. For norske makthavere kommer verden først, deretter Norge.
Jeg har lenge undret meg over at norske politikere som gjerne vil styre verden, ikke klarer å styre fedrelandet bedre.
Tenk om de som vil frelse verden, kunne begynne med sitt eget land!
Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
