En av de mest tankevekkende sidene ved EUs og Norges «grønne skifte» er fraværet av reell demokratisk debatt om en politikk for forandringer av samfunnet som er så dyptgripende at de savner historisk sidestykke.

Den som ser veldig godt etter, vil riktignok oppdage antydninger til debatt, men disse gir aldri noe ekko, og blir hurtig glemt. Det bemerkelsesverdige er at dette også gjelder vektige bidrag fra personer med udiskutabel autoritet og fremtredende, høyt kvalifiserte posisjoner.

En av disse er den tyske økonomen Hans-Werner Sinn, tidligere professor i økonomi i ved universitetet i München, som også ledet det prestisjetunge Ifo-instituttet for økonomisk forskning.

Hans-Werner Sinn under en pressekonferanse i München den 14. desember 2010. Foto: Sebastian Widmann / DAPD via AP / NTB.

I en kommentar til EUs klimatiltak som ble offentliggjort av Project Syndicate den 23. juli, skrev Sinn flere ting som i en normal verden ville ha fått mange til å sperre opp øynene, blant annet dette:

Om disse svimlende dristige tiltakene vil virke, er et åpent spørsmål. Men det som er sikkert, er at de ved å tvinge europeisk industri i kne og frarøve den konkurranseevnen vil få en kraftig negativ virkning på regionens levestandard.

Den tyske toppøkonomen konstaterer at EU til forskjell fra omtrent alle andre nå har bundet seg til raske og voldsomme kutt i CO₂-utslippene, som altså skal reduseres med 55 prosent innen 2030, det vil si om ni år – og deretter til null ved midten av århundret.

Aldri før har verden sett noen sammenlignbar innsats for å beskytte miljøet. Og utenom krigstider har markedsøkonomier sjelden vært gjenstand for den typen stivbent sentral planlegging som EU-kommisjonen nå legger frem.

Som eksempler nevner Sinn at EU planlegger tre forskjellige systemer for CO₂-handel og vil forby bruk av fossilt drivstoff i biler fra 2035.

Klimatiltakene påvirker også pengepolitikken, som normalt overlates til sentralbanker.

I 2020 innførte EU en såkalt taksonomi til klassifisering av investeringer i henhold til graden av «grønnhet» med sikte på å tvinge Den europeiske sentralbanken til å innføre differensierte kredittoperasjoner som gir bekreftet grønne bedrifter lavere rente.

Kommisjonen vil også ha en slags karbontoll på import av industrivarer til EU for å unngå at virksomheter som slipper ut mye CO₂, simpelthen flytter ut av unionen, bemerker Sinn, som kaller det et forsøk fra EUs klimasjef Frans Timmermans på å innføre et sentraldirigert, proteksjonistisk økonomisk system.

Skal tro om vi har sett denslags systemer før? Men hva om virksomhetene flytter likevel, for heller å ta sikte på andre markeder i en verden der EUs politiske, økonomiske og demografiske vekt avtar? Ingen ser ut til å stille seg slike spørsmål.

Resten av verden vil gladelig bruke den fossile energien Europa går avkall på, fastslår Sinn.

Timmermans overser det faktum at olje, gass og til en viss grad kull er varer som det handles med internasjonalt. Brennstoffene som Europa ikke lenger bruker, vil bli solgt til andre land på verdensmarkedet som er fornøyde med å kjøpe dem til lavere pris.

Men hensikten med all denne selvplagingen vil ikke bli nådd:

Den resulterende karbonlekkasjen vil bety at selv om EU formelt oppfyller sine forpliktelser etter Paris-avtalen, vil ikke de transportrelaterte utslippsreduksjonene gagne det globale klimaet.

Sinn viser seg også å være en stor humorist:

Hvis et forbud mot å bruke petroleum i biler skulle ha noen positive virkninger på klimaet, måtte EU lagre det ubrukte drivstoffet i godt beskyttede tanker et eller annet sted på unionens territorium. Men EU-lederne forblir klokelig tause om dette for ikke å kaste lys over den åpenbare absurditeten i den ensidige tilnærmingen sin.

Heller ikke elbiler kommer til å hjelpe noe på CO₂-regnskapet, analyserer Sinn – tvert imot: Overgang fra bensin- eller dieselbiler til elbiler betyr overgang fra olje til kull, all den tid mye av strømmen i EU fremdeles produseres med kull.

EU koordinerer heller ikke noe av den forpliktende utslippspolitikken sin med andre land gjennom Paris-avtalen, understreker Sinn.

Rundt 70 prosent av de nærmere 200 landene som har undertegnet, har ikke forpliktet seg til tallfestede grenser for CO₂-utslipp, og disse ser rolig frem til at et lite mindretall av land har lovet ikke å kjøpe så mye brennstoff fremfor nesen på dem.

EU gir andre regioner sjansen til å utvikle seg med billigere energi, konkluderer Hans-Werner Sinn. Disse kommer neppe til å følge Europas eksempel.

Og uten Kina, India og USA ombord vil andre land passe godt på ikke å følge etter EU i unionens selvutnevnte rolle som verdens grønne prøvekanin. Hvis ikke Europa passer seg, risikerer verdensdelen å ende opp i en klimaklubb med ett medlem.

Dessverre er denslags fornuft som Sinn legger for dagen, i våre dager nesten helt fraværende i politikk, medier og akademia.

For selv om teksten hans er offentliggjort hos Project Syndicate, som distribuerer stoff til mange hundre mediebedrifter verden rundt, er det ingen toneangivende sådanne som har funnet plass til denne svært velbegrunnede slakten av EUs klimapolitikk.

Imens forsøker næringslivet, der i alle fall noen egentlig vet bedre, bare å tilpasse seg betingelsene satt av den kollektive galskapen som de nå er prisgitt.

I den knivskarpe politiske konkurransen som klimatiltakene skaper, er det ingen tvil om at noen næringslivsledere vil lykkes svært godt med å overbevise politikere som enten er korrupte eller tette i pappen, om at akkurat deres industrielle prosjekter er klimavennlige inntil det geniale.

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!