I ti år har jeg forsøkt å få hjelp fra Nav. Først for å bedre inntekten etter at jeg hadde mistet alle mine tidligere frilanskunder etter noen slaverilignende, underbetalte år i en lokalavis. Der satt jeg med en ryggprolaps og to stive skuldre, men tanken var kun å komme meg tilbake i jobb. Fortrinnsvis med noe hjelp fra Nav til å skaffe meg inntekt, siden jeg sto på bar bakke.
Til tross for helseproblemer søkte jeg cirka 50 jobber de neste årene. Jeg ville heller inn i fast jobb, basert på min omfattende kompetanse, enn å forsøke å bygge opp frilansvirksomheten igjen. Bare avslag. Festtalene om at voksne er ønsket i arbeidslivet var tydeligvis bare festtaler. Alle stillingene gikk til folk mellom 24 og 30 år. Og noen hjelp fra Nav til å skaffe meg jobb fikk jeg ikke.
Det hanglet og gikk med noen frilansoppdrag i ny og ne, men helsa var ikke god, og alle avslagene reduserte futten i ballongen.
I 2016 døde min mor etter tredje runde med kreft og et langt og vondt sykeleie. Straks etter ble min hund syk og døde. Deretter døde fem venner av sykdom eller ulykke, i løpet av et par år. Jeg ble ytterligere satt ut. Faktisk helt på bunnen, og jeg sykmeldte meg etter hvert. Og fikk avslag på sykepenger fra Nav. Hadde «tjent for lite».
Etter et par år søkte jeg om arbeidsavklaringspenger, AAP, for nå begynte jeg virkelig å tvile på om det var mulig å skaffe meg noe å leve av. På det tidspunktet hadde jeg brukt opp pengene jeg fikk for å selge hytta, og også tært kraftig på arven etter mor. Selv om jeg hadde levd på ytterste sparebluss.
Det ble avslag på AAP også. Jeg mobiliserte alle krefter og skrev en klage. Etter ca et år fikk jeg AAP. Minste sats, siden jeg hadde «tjent for lite». Dvs. 11.520 kr i måneden. Jeg gråt av lettelse. Så mye bedre enn å klare seg med ingenting.
Jeg prøvde å få noe legehjelp i disse årene, men møtte stort sett turnuskandidater det ikke var noe mon å snakke med. Til slutt fikk jeg ny fastlege, og de to første gangene gikk det bra. Han snakket om yin og yang, og ikke at jeg er særlig alternativ, men det tydet på at han forsto at jeg var i trøbbel. Neste gang var tonen en helt annen. Vet ikke hvorfor, men regner med at han hadde funnet ut at jeg sto annerledes politisk enn ham selv. Da han plutselig spurte om ikke kvinnene i Afghanistan hadde det verre enn meg, skjønte jeg at videre dialog ikke var mulig. Det ble turnuskandidater igjen, fram til at jeg fikk ny fastlege for et år siden.
Så langt virker det å være en normal lege. Han var til og med interessert i min situasjon, og så sammenhengen med helseplagene og manglende inntekt. Såpass at han kontaktet Nav. I mai ble det et møte med Nav lokalt og legen, men de var ikke enige med meg i at delvis uføretrygd kanskje var en løsning. Nei, de hadde ingen tro på meg og arbeidslivet, heller ikke deltid. Det ble søkt 100 % uføretrygd. Noe som faktisk var et veldig nederlag for meg, som har jobbet siden jeg begynte å vaske tog som 18-åring, parallelt med gymnas og etter hvert studier. Og som frilanser har arbeidet for nær sagt alle de store mediehusene unntatt NRK og TV2.
Nå har jeg fått svar fra Nav. Det ble avslag nå også. Ingen uføretrygd på meg, «for jeg hadde tjent for lite». Dvs. at alle de årene jeg var i vanlig jobb telte ingenting, bare det at jeg hadde «somlet» med å søke Nav.
Så her sitter jeg etter å ha fått avslag på sykepenger da jeg ble syk, avslag på AAP da jeg fikk redusert arbeidsevne, og til slutt avslag på uføretrygd. Selv om Nav er fullstendig enig i at jeg er 100 % ufør. Nav lokalt har for øvrig sendt inn klage på siste avslag, uten at jeg har fått lese klagen på forhånd. Fikk beskjed om at klagebehandlingen tar ca. 10 måneder.
Det jeg sitter igjen med, er at Nav ikke liker nordmenn, ikke liker dem som faktisk har bidratt etter beste evne til det som liksom skal være et velferdssamfunn. For jeg har jobbet hardt hele mitt voksne liv, men med gradvis synkende arbeids- og inntektsevne de siste 5–10 årene. Det kunne ikke falle meg inn å utnytte de velferdsordningene vi har her i landet. Tvert imot, jeg har betalt min skatt etter beste evne og likevel kviet meg for å bruke velferdsstatens tjenester. Det har jeg absolutt ingenting igjen for. Ikke et rødt øre, bokstavelig talt.
Samtidig henter Norge tusenvis av nye sosialklienter hvert bidige år. Nå sist 1100 fra Afghanistan. Folk uten noen som helst tilknytning til landet, og hvor flertallet neppe noensinne vil løfte en finger for velferdssamfunnet. Likevel får de i mange tilfeller omtrent automatisk sykepenger, AAP, uføretrygd, hva det skal være, i hvert fall samtldige levekostnader dekket. Da er det aldri snakk om «har tjent for lite».
Akkurat nå kjennes det som å ha fått juling fra sitt eget land, om og om igjen. Jeg håper folk har stemt på politikere som bryr seg om egen befolkning. Dem er det ikke mange av lenger.
Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
