Støre har aldri beklaget sitt grove svik mot demokrati og ytringsfrihet under striden om Muhammed-karikaturene. Det er skremmende at en mann med så svake demokratiske reflekser kan bli landets statsminister.

«Jonas Gahr Støre sviktet oss alle i 2006 gjennom sviket mot en av våre mest grunnleggende verdier. Enda en gang nekter han å beklage. Det er sjokkerende at en mann som kan bli landets statsminister, utviser så dårlig dømmekraft.»

Slik startet min kommentar om Ap-lederen under valgkampen for fire år siden. Den er like aktuell i dag. Kanskje mer, siden det nå, bare timer før valget, er svært få som tviler på at Støre faktisk kommer til å danne regjering.

Det er femten år siden striden om de såkalte Muhammed-karikaturene raste. Kan vi ikke bare la det ligge?

Nei, vi kan ikke det. For det første fordi det var et grovt svik mot noe som er helt fundamentalt i et demokrati: ytringsfriheten.

For det andre fordi Støre, som den gang var utenriksminister, har fått flere sjanser til å beklage sitt svik. Han har ikke grepet noen av dem, tvert imot har han strødd salt i såret. Han har gått enda lenger.

La oss rekapitulere hva som skjedde i 2006.

Selv om flere andre aviser hadde publisert dem først, siktet Støre alt sitt skyts inn mot den lille kristne avisen Magazinet og redaktør Vebjørn Selbekk. Han brukte uttrykket «ekstremister på begge sider» om henholdsvis voldelige muslimske demonstranter og redaksjoner som trykket tegninger av profeten Muhammed; redaksjoner som brukte ytringsfriheten sin.

Som utenriksminister var Støre ansvarlig for instruksen UD sendte til norske ambassader og utenriksstasjoner om å beklage Magazinets publisering.

Nederst stod pliktskyldigst én setning om ytringsfrihet. Øverst stod dette:

«Jeg beklager at trykkingen av karikaturtegningene av Profeten Mohammad i det norske bladet Magazinet har skapt uro i ­muslimske miljøer. Jeg har stor forståelse for at disse oppleves som støtende for muslimer verden over.»

Under valgkampen for fire år siden kritiserte Sylvi Listhaug Støres håndtering av karikaturstriden i 2006.

– Hvilken politiker var det som hengte en norsk redaktør ut til tørk for å ha trykket karikaturene? Ja, det var Jonas Gahr Støre. En person som nå ønsker å bli norsk statsminister, sa daværende innvandrings- og integreringsminister Listhaug i en video på sin egen Facebook-side.

To dager senere svarte Ap-lederen omsider på om han ville beklage sin håndtering av karikaturstriden da han var utenriksminister i 2006.

Svaret var nei, han hadde ingenting å beklage.

– Dette var en tilspisset situasjon som satte norske liv i Norge og utlandet i fare. Jeg var utenriksminister og hadde ansvaret for å håndtere den. Og jeg mener at jeg har deltatt i debatten om det etterpå. Det var en vanskelig situasjon, og vi kan lære av håndteringen, sier Støre til VG.

Han har frekkhetens nådegave: «… vi kan lære av håndteringen». «Vi»..? Det var Støre som skulle ha lært av sin egen håndtering.

Men nok en gang demonstrerte han at han intet hadde lært.

Nok en gang lot han sjansen gå fra seg til å beklage sin skammelige oppførsel, overfor Norge og overfor Vebjørn Selbekk.

«Jeg mener at jeg har deltatt i debatten om det etterpå», sa Ap-lederen. Ja vel? La oss se på hva Støre sa 8. januar 2015.

Tidpunktet er ikke tilfeldig valgt. I Paris var nesten hele staben i satireavisen Charlie Hebdo nettopp blitt massakrert av jihadister. Fordi de hadde publisert noen tegninger.

Støre svarer på et spørsmål fra Dagens Næringsliv:

– Er det viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi?

– Nei, jeg vil ikke si det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi. Jeg vil si det er riktig å stå opp for retten til ytringsfrihet. Det er hverken et ideal å ytre seg på en måte som krenker, eller at det er et ideal å uttrykke seg på en måte som kan oppfattes som blasfemisk. Det er et ideal å forsvare ytringsfriheten. Den er definert i vårt lovverk, er en bærebjelke i vår kultur, og redaktørene har sitt ansvar. Jeg har forståelse for at norske redaktører i hovedsak gjorde som de gjorde i 2006. Og jeg har forståelse for at de i dag, etter en så grufull handling som vi så i Paris i går, velger å si veldig tydelig, her står vi. Det er et tidsbilde fra januar 2015 som står seg.

12 mennesker var drept i et sanseløst blodbad. Dagen etter får Ap-lederen spørsmål om det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi.

Svaret er nei.

Uttalelsen møter hard kritikk fra flere politikere, blant andre Torbjørn Røe Isaksen. – Da kan terroristene lene seg tilbake og si: det funket, sier Trine Skei Grande, som reagerer kraftig.

– Ja, og det kjenner jeg at jeg blir skremt av. Det er en relativisme fra Støre på viktige prinsipper, prinsipper som det er ærefullt å kjempe så mye for at du faktisk blir drept. Hvis ingen er villig til å dø for Vestens idealer, dør Vestens idealer, sier Skei Grande.

Støre skjønner at han har plumpet uti – igjen. Han forfatter et svar til DN:

Maktkritikk må også ramme religioner og religiøs praksis. Ytringsfriheten gir oss stort rom for slik kritikk og er samtidig en forutsetning for religionsfriheten. Det kan aldri være slik at religionsfrihet innsnevrer ytringsfriheten.

Det luktet omvendelse under galgen lang vei. Etter å ha blitt refset og minnet om sin egen skandaløse håndtering i 2006, skjønner Støre at han må «presisere» hva han mener.

Alt dette hadde kanskje ikke vært noe å mase om dersom Støre hadde vært stor nok til å beklage. Beklage at han sviktet en av demokratiets absolutte kjerneverdier i 2006, beklage at han bøyde kne for voldelig islam, at han kastet Vebjørn Selbekk til ulvene. Ni år senere røpet han at han intet hadde lært. Han bekreftet holdningene fra karikaturstriden. Allerede før blodet var vasket vekk fra Charlie Hebdos lokaler i 10 Rue Nicolas-Appert, fornektet han igjen at ytringsfrihet skal ha forkjørsrett foran muslimers krenkede følelser.

Det er så vanvittig at det er vanskelig å ta det inn. Men det ble verre.

Støre mente at han fortjente ros for sin håndtering. Han hadde «hindret vold» i 2006, mente han.

En av dem som reagerte, var Kristin Clemet, hun syntes det var «fortsatt vanskelig å få tak i noen klare prinsipielle tanker» i Støres budskap om ytringsfriheten:

– Det virker også som han mener at vi skal ta mer hensyn, jo mer vi blir truet med vold. Men det er selvsagt å snu saken fullstendig på hodet. Når Støre viser til at hans håndtering i 2006 «forhindret vold», kan man få inntrykk av at det er voldsutøverne, og de som truer med vold, som skal sette grensen for hva vi kan ytre oss om. Dersom man virkelig forfølger en slik tanke, vil det kunne få alvorlige konsekvenser. Vold må selvsagt aldri lønne seg.

DNs Kjetil Alstadheim skrev kommentaren De fornærmedes forsvarer. En knusende tittel med tanke på hva som hadde skjedd i Paris dagen før Støres uttalelser.

Alstadheim mente Støres budskap var overraskende – og timingen sjokkerende:

(…) det er ikke de krenkede som kan få avgjøre ytringsfrihetens grenser. Støre går – som i 2006 – farlig langt i å la dem gjøre nettopp det. Han ender som en talsmann for at det bør være en unntakssone der ytringsfriheten ikke helt bør praktiseres.

Støres vurderingsevne sviktet på et avgjørende punkt i 2006. På noe så grunnleggende som ytringsfriheten. Ennå i dag har han ikke forstand til å se det, eller skamvett til å innrømme det.

Det er valgdag. Og her sitter vi, med en statsministerkandidat som ikke forstår de enkleste ting om demokrati og ytringsfrihet.

Jeg ser ingen grunn til å endre min fire år gamle konklusjon:

Jonas Gahr Støre er ikke skikket til å bli statsminister.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!