Den kristne lærerhøgskolen NLA frykter for framtiden. Den risikerer, først og fremst på grunn av sin konservative samlivsetiske plattform, å miste sin høgskoleakkreditering. Skolens ledelse bøyer seg ikke for LHBTIQ-bevegelsens krav om moralsk frislepp og blir derfor møtt med påstanden om at de ikke fremmer akademisk frihet (ingen stiller spørsmål ved hvilken akademisk frihet den radikale kjønnsteorien tilbyr).

På samme tid ble det klart at Utdanningsdirektoratet støtter Human-Etisk Forbund i deres krav om å stanse utdeling av bibler i norske skoler. Generalsekretær i Gideon, Steinar Hopland, sier til Norge IDAG at det blir første gang i et demokratisk land at et statlig organ ønsker å stoppe utdeling av bibler i skoler. Det skjer samtidig som regjeringen sendte ut forslag til ny opplæringslov på høring. I tre nye paragrafer blir forbudet mot forkynning i skoleundervisning presisert, og retten til fritak frå aktiviteter på grunn av livssyn utvidet. Det får generalsekretæren i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (Laget), Karl-Johan Kjøde, til å stille spørsmål om de religiøse var de eneste som ikke skulle få lov til å mene noe, og lurte på hva forskjellen er på å rope «Gud er død» fra torget, eller «Gud lever» fra prekestolen.

Mens disse debattene finner sted, er arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen på besøk i Dagen-podkasten Tore og Tarjei. Her sier han at han forstår dem som er urolige for at det skal bli vanskeligere å drive religiøst baserte friskoler. Han uttrykker bekymring på kristenhetens vegne, at friheten uthules, kanskje først og fremst av kravet om at alle skal være verdiliberale, og misliker tanken på at alle må tilpasse seg flertallets verdier for å få drive institusjoner, og konkluderer med:

Konservative kristne i Norge blir skviset fra alle kanter.

Det er noe med noen av dagens politikere, de bekymrer seg for utviklingen, men klarer ikke å se sin egen rolle i det som skjer, eller så avviser de å diskutere fundamentale begreper som verdensbilde eller virkelighetsforståelse.

Konservative i Norge uttrykker naturlig nok frykt for at ytringsfriheten skal innskrenkes, men klarer ikke å koble denne friheten sammen med begrepet virkelighetsoppfatning. Hva har skjedd med virkelighetsoppfatningen i Norge som gjør at ytringsfriheten kommer under press?

Uten debatt har norske politikere fjernet seg fra et kristent verdensbilde og «konvertert», bevisst eller ubevisst, til et postmoderne. Fra å bygge samfunnet på begreper som sannhet, moral og anstendighet, er de samme begrepene blitt en fiende og motstander for politikernes forståelse av frihet, selvrealisering og det gode liv. Postmodernismen definerer det kristne verdensbildet som en trussel som må bekjempes, noe som ble bekreftet i lovs form med vedtaket om ny diskrimineringslov i 2013.

Land som Polen og Ungarn har forstått de etiske konsekvensene av postmodernismen, hvordan den representerer en fare for det de holder for å være både sant og godt. De våger derfor å si nei til radikal kjønnsteori og promotering av denne overfor barn. De ser at denne ideologien representerer en reell trussel for tradisjonelle demokratiske idealer, frihet, klassisk vitenskap, anstendig livsførsel og kristen tro.

Torbjørn Røe Isaksen sier at han støtter en kjønnsnøytral ekteskapslov, men bekymrer seg for kravet om konformitet. Han er ikke alene om det. Det er blitt vanlig at mange bøyer seg for kravet fra LHBTIQ-bevegelsen, men som tror de fortsatt kan beholde tradisjonelle menneskerettigheter som ytringsfrihet og religionsfrihet.

Et slående eksempel på dette er partiet KrF, som i sin valgkamp sier de vil kjempe for trosfriheten, samtidig som de støtter både diskrimineringslovgivning, inkludering av begrepene seksuell orientering og kjønnsidentitet i straffelovens § 185 og ønsket om å forby konverteringsterapi for barn. I realiteten sier de at vi skal få beholde trosfriheten, men bare på tankenivå. Vi skal ikke få leve ut de praktiske konsekvensene av et kristent verdensbilde, da vil vi nemlig både krenke og er opptre hatefullt. Men kanskje viktigst av alt: En kristen virkelighetsforståelse står i en diametral motsetning til postmodernismens virkelighetsforståelse, og en stat vil sjelden akseptere påstander som underbygger dens normative utgangspunkt. Det er derfor logisk at Utdanningsdirektoratet sier nei til organisasjoner som vil dele ut bibler til elever i norsk skole. En slik praksis kan nemlig oppleves som forkynnelse av noe de ikke tåler, og det kan ikke staten tillate.

Vi ser de samme mekanismene i debatten knyttet til forbud mot konverteringsterapi. Selv om LHBTIQ-bevegelsen forkynner at det er helt naturlig både å skifte seksuell orientering og kjønnsidentitet, må man forby den kristne varianten, kristne våger nemlig å si noe om hva som er sannheten og Guds vilje med mennesket.

Utfordringen er at få, om noen, av dagens politikere våger å si noe om postmodernismens politiske konsekvenser. Kravet om aksept av LHBTIQ-rettigheter er postmodernismens spydspiss, ingen steder blir avvisningen av en sannhet og dyrkingen av mangfold så tydelig som her. Ideen om mangfold, inkludering og raushet handler egentlig om å akseptere fravær av normer og etiske rammer knyttet til samliv, kjønn og seksualitet, og selvfølgelig kommer kristen tro i opposisjon til en slik lære. Derfor er både diskrimineringslovene og straffelovens § 185 designet for å beskytte staten mot ideologisk kritikk fra kristne. Det er idégrunnlaget til radikal kjønnsteori disse lovene nå beskytter, ideer som ledet fram til en kjønnsnøytral ekteskapslov, diskrimineringslover og dermed opphevelsen av alle kategorier som kjønn og legning.

Politikere som gir uttrykk for bekymring på kristnes vegne, men som samtidig støtter kjønnsnøytrale ekteskap og utviklingen innenfor diskriminerings- og straffelovgivning, opptrer selvmotsigende. På samme måte som Polen og Ungarn beskytter det de mener er sant og godt for samfunnet, gjør Norge det samme. Derfor blir heller ikke ytringsfrihetens grenser likt definert, og i Norge går det ut over konservative røster, enten de er kristne eller ei.

Svaret til generalsekretæren i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (Laget), Karl-Johan Kjøde, blir derfor ganske enkelt: Det er ikke en tilfeldighet at det er kristne som rammes av innskrenket ytringsfrihet, det er faktisk logisk ut fra premissene. Kristne står for en sannhet som det hedenske Norge ikke tåler å høre. Vi er vår tids dissidenter.