Statsminister og AP-leder Gro Harlem Brundtland snakker med partiets avtroppende parlamentariske leder Einar Førde under valgvaket i Folkets hus i Oslo den 11. september 1989. Foto: Knut Nedrås / NTB.
En varm junidag 1987 på Fornebulandet banket det forsiktig på døren til en anonym villa som av Politiets overvåkingstjeneste ble brukt til formål få kjente til – og ingen som ikke hadde den absolutt høyeste sikkerhetsklarering.
«God dag, jeg kommer fra statsminister Gro Harlem Brundtland», sa mannen utenfor og lettet på fedorahatten. «Jeg undret på om jeg kunne få lov til å kikke innom.»
Politiinspektør Ørnulf Tofte var overvåkingspolitiets ledende personlighet, og gjenkjente øyeblikkelig det loslitte hodeplagget. Den uventede gjesten var den militære etterretningstjenestens sterke mann, spionlegenden Trond Johansen.
«Jeg må tilstå at jeg var litt overrasket», fortalte Tofte meg noen år seinere. «Dekkleiligheten hadde en meget hemmelig adresse, og beboeren i øyeblikket var enda mer hemmelig, avhopperen Oleg Gordievskij fra KGB. Men Johansen sa at han representerte Gro og regjeringen. Da var det ikke lett å si nei.»
Pinefull situasjon for APs regjering
Da spionmistankene mot Arne Treholt utkrystalliserte seg våren og sommeren 1980 – først og fremst takket være skriftlig tilgang til opplysninger som Gordievskij hadde gitt britene allerede i 1975 – havnet AP i en meget pinefull situasjon.
Det var nemlig ikke bare Treholt som hadde latt seg dyrke av KGBs korps av infame og kyniske hodejegere. Et helt kobbel av små og store tillitsmenn hadde siden Einar Gerhardsen legaliserte praksisen midt på 50-tallet, blitt pleid med edelt brennevin, restaurantmiddager og uhemmet smiger. De så antakelig seg selv som verdens frelsere, og trodde muligens at gratis biff og rødvin bygde bro over den kalde krigens avgrunnsdype motsetninger – mellom Vestens liberale demokratier og et av historiens mest brutale og avskyelige totalitære samfunn, det nå sammenraste Sovjetunionen.
«Nordmenn, og særlig folk i utenrikstjenesten og andre offisielle stillinger, hadde et nokså latterlig selvbilde», har flere KGB-offiserer sagt til meg. «Vi var overhodet ikke interessert i øst-vest-dialog eller råd fra en lilleputtnasjon om hvordan verdensfreden skulle sikres. Det er klart: Vi lyttet til endeløse timer med politisk pjatt, men vi brydde oss aldri om det. Ordflommen gikk inn det ene øret og ut det andre. Vi var kun ute etter en eneste ting: det svake punktet som kunne gi oss sjansen til å sette inn støtet, og tvinge objektet inn i vår tjeneste. Det var KGBs eneste oppgave: å rekruttere agenter for Sovjetunionen. Alt annet var rent tidsspille, som vi utholdt med smiger og falske smil.»
Lysende stjerner med dekknavn i KGB
Da nettet begynte å snøre seg sammen rundt Treholt, hadde minst fire andre av APs lysende stjerner involvert seg så tett med KGB over flere år at de var tildelt dekknavn og egne mapper i den beryktede organisasjonens hovedkvarter i Moskva: Reiulf Steen, partiformann og handelsminister (kodenavn: Dudin), Thorbjørn Jagland, formann i AUF (kodenavn: Jurij), Thorbjørn Berntsen, stortingsrepresentant og formann i Oslo AP (kodenavn: Rodionov) og Einar Førde, kirke- og undervisningsminister (antatt kodenavn: Arild). Det var neppe noen tilfeldighet at samtlige i varierende grad tilhørte partiets venstre fløy i sikkerhetspolitikken, og støttet atomfrie soner i Norden og andre «fredsinitiativ» som var klekket ut på Kremls mørkeloft. Den mest ytterliggående var Treholt selv. Han var blitt løftet opp og fram av Jens Evensens popularitet og dyttet den tidligere havrettsministeren i retning av stadig nye roller, blant annet som frontfigur i anti-atomvåpen-kampanjen. Han ville også ha Evensen som ny partiformann i AP, og derfra til jobben som statsminister var spranget kort. Det var manipulasjoner som fikk både tradisjonelle sosialdemokrater og verdikonservative til å grøsse.
«Tenk om Evensen hadde fortsatt i regjeringen og vokst, jeg hadde nær sagt i alder og visdom, med Arne Treholt på ryggen hele tiden», sa for eksempel jusprofessor Carl August Fleischer til Aftenposten i 1987. «Da kunne katastrofen virkelig ha kommet. Satt på spissen kunne Norge ha vært en Sovjet-republikk i dag!»
Fryktet politisk jordskjelv
Da Treholt-etterforskningen i 1980 gikk inn i den avgjørende fasen, sto mye på spill for AP. Striden mellom fløyene i sikkerhetspolitikken var bitter. Hvis venstresiden vant, ville båndene til NATO kunne bli kuttet – en utvikling som hadde vært Kremls og KGBs mål i nesten 30 år. En arrestasjon av Arne Treholt som KGB-spion ville i tillegg kunne avsløre hvor mange andre som i en eller annen form hadde vært i kontakt med Sovjetunionens utspekulerte emissærer. Nye politiske jordskjelv ville bli utløst. En offentlig skittentøyvask ville bli uunngåelig og høyst sannsynlig splitte partiet.
Eksakt hvem som tok initiativet til noe som sett fra nåtiden må betraktes som en redningsaksjon, er ukjent. To personer var allerede involvert: utenriksminister Knut Frydenlund, som i 1977 rutinemessig ble varslet om jakten på en ny spion i UD, og Trond Johansen, som året etter av Ørnulf Tofte ble anmodet om hjelp med å identifisere spionen.
«POT hadde fått bistand av Johansen allerede under Haavik-saken», sa Tofte. «Vi verdsatte hans analytiske evner og omfattende kunnskaper om det norske politiske miljøet.»
Gordievskijs avgjørende rolle
Da POT den 13. februar 1980 mottok en nøyaktig utskrift av det Gordievskij egentlig hadde sagt til det britiske Secret Service MI6 fem år tidligere, og samtidig fikk vite at tidligere presseattache Vladimir Zhizjin var blitt postert til New York, ble etterforskningen gradvis spisset inn mot Arne Treholt.
Gordievskij hadde sagt at den ukjente spionen «med journalistisk bakgrunn» hadde «naturlig forbindelse med regjeringsmedlemmer og toppsjefer i departementene», og det passet bedre på Treholt enn de andre som var i søkelyset. Den norsktalende Zhizjin hadde dessuten vært tolk under havrettsforhandlingene, og kjente Treholt fra både Oslo og Moskva. FBI ble koblet inn, og siste spiker ble slått inn da Gordievskij returnerte til London med nye opplysninger den 30. juli 1982 etter fire år i løvens hule – KGB-senteret i Moskva – uten kontakt med MI6.
«Agenten er embetsmann og tjenestegjør i den norske FN-delegasjonen. Zhizjin er spesielt plassert i New York for å holde kontakt. Navnet ligner på vol eller volt.»
Mer presist kunne det ikke bli. Det som gjensto for POT, var å skaffe de håndfaste bevisene for en arrestasjon og påfølgende rettssak.
Redningsaksjon for Førde
En eller annen gang mellom 1980 og 1982 kom APs redningsaksjon i gang – ikke for Arne Treholt, men for hans nærmeste personlige venn fra ungdomstiden, Einar Førde, som hadde vært intenst kultivert siden 1969 og antakelig hadde hatt et hundretalls kontakter med KGB i inn- og utland.
«Treholt var en meget smertefull og vanskelig sak for AP», fortalte et øyenvitne til møtene, der i hvert fall Frydenlund og Johansen deltok. «Det ble vurdert å snu Treholt, men det ble ansett som umulig. Partiet risikerte å bli anklaget for å ha reddet en av sine egne. Et annet avgjørende moment var at Treholt i etterforskningsdokumentene fremsto som en superegoist. Avskriften av hans avlyttede telefonsamtaler viste at han spilte folk ut mot hverandre, og skjelte ut personer som han nettopp hadde snakket vennskapelig med. Frydenlund satt med tårer i øynene: Må vi virkelig la dette skje? Johansen svarte ja. Det var umulig å gripe inn.»
I POT var nervene i helspenn. Ørnulf Tofte og lederne av etterforskningen visste at MI6 hadde tatt en enorm sjanse ved å gi nordmennene innsyn i Gordievskijs utsagn. Dobbeltagenten var fortsatt i tjeneste. Hvis noe lekket til KGB fra Oslo, ventet en sikker dødsdom. Treholt ville bli lagt på is, og saken spolert for alltid.
«Vi kjente naturligvis historien og lurte på om vi ville få en stoppordre fra politisk hold», sa Tofte. «Internt har vi mange ganger spekulert over hvorfor vi fikk lov til å ta Treholt. Noen stilte spørsmålet: ble han ofret for å skade Jens Evensen i den pågående maktkampen om lederposisjonen i partiet?»
Slapstick på Frascati
Einar Førdes føringsoffiser var på denne tiden oberst Leonid Makarov, KGB-sjef i Oslo og en stø og solid familiemann i 40-årene. Han ble valgt som første mål, og Trond Johansen ville bruke restaurant Frascati i Høyres Hus. Dersom Einar Førde under ett av sine konspirative møter med Makarov, sto for opplegget – som noen hevder – ble det tatt en ny og hårreisende sjanse. Førde tilhørte selv KGBs kontaktnett. Hvis han på dette tidspunktet virkelig ble innviet i etterforskningen mot hans nære venn Treholt, representerte det et brudd på alle forsiktighetsregler – og sannsynligvis en rekke andre lover og forordninger.
Johansen har selv aldri fortalt hvordan kontakten ble etablert. På mine mange spørsmål har han kun svart: «Jeg var interessert i å treffe ham, og han var interessert i å treffe meg. Mitt mål var å få et bedre grep om hans personlighet, hva slags type han var og hva han sto for.»
Det første møtet endte i makaber slapstick. Verken POT eller E-stabens sjef, kontreadmiral Jan E. Ingebrigtsen, var informert. Men rent tilfeldig hadde POTs nestkommanderende, Tore Johnsen, seinere politimester i Drammen, tatt veien innom Frascati og sett Johansen og Makarov i dyp samtale ved et av bordene.
«Johnsen ringte meg straks og avla rapport», fortalte Ingebrigtsen. «Jeg var Johansens sjef, men jeg ante ingenting. Før jeg nådde å reagere, banket det på min kontordør: det var Johansen som åpenbart hadde sett Tore Johnsen og ville komme enhver kritikk i forkjøpet. Han fortalte da at han hadde hatt en samtale med Makarov for å sjekke hva russerne mente om forholdet til Norge og andre ting. På slutten av samtalen hadde han også tilbudt Makarov et større pengebeløp og politisk asyl i USA hvis han ville hoppe av.»
Kaviar på norsk
Til tross for oppstrammeren fra Ingebrigtsen, hadde Trond Johansen gjengjeldt Makarovs gjestfrihet – og invitert KGB-sjefen på restaurant Olympen på Grønland i Oslo, det berømte skjenkestedet Lompa.
«Liker du kaviar?» hadde den aldrende og intrikate spionveteranen spurt.
Makarov lyste opp og så åpenbart for seg delikate støregg med tilhørende champagne: «Ja, det gjør jeg.»
«Da skal du få smake den norske varianten», sa Johansen og bestilte smørbrød med stekt torskerogn og to glass øl. Makarov bleknet, men holdt masken til Johansen dro fram et gammelt fotografi: «Jeg har behov for litt hjelp. Jeg trenger å komme i kontakt med en russer, som jeg en gang kjente.»
Hjelp var som regel en invitasjon til noe mer, og Makarov grep bildet med begjær. Han ble blek og satte nesten torskerognen i halsen da han så et portrett av seg selv – fra den tiden han opererte i Leningrad med dekknavnet Ipatov. Måltidet tok raskt slutt. Johansen hadde oppnådd det han ville. Han hadde dratt KGB-sjefen inn i en uvant atmosfære med et uvant klientell og gjort ham usikker. Muligens var det ikke en gang nødvendig å si: Ligg unna min venn Einar Førde! Vi vet mer om deg enn du tror.
I morgen: Fra torskerogn på Lompa til fest i Håkonshall
