USA og deres allierte er i ferd med å trekke seg ut av Afghanistan, og her hjemme kappes kommentatorer om å forklare årsaken til at det 20-år gamle prosjektet mislykkes og at Taliban igjen ser ut til å overta makten. Det er som de ikke orker tanken på at det fortsatt finnes de som avviser opplysningstidens idealer, men det er ikke noe nytt under solen, og hadde vi forstått hva vi engang trodde på og kunnet vår historie, ville resultatet muligens blitt et annet.
Et av målene for Norge i Afghanistan var å bygge en stabil og demokratisk stat. Det hele minner aldri så lite om noe som fant sted for over 200 år siden i Egypt. Den muslimske verdens møte med den franske revolusjonens idealer og frihet, likhet og brorskap førte ikke til noe annet enn den amerikanske invasjonen i Afghanistan. Da Napoleon ankom Egypt i 1798 og erklærte at «alle mennesker er like innenfor Gud, og at visdom, talent og verdier alene gjør dem forskjellige fra hverandre,» var reaksjonen unisont avvisende hos egypterne.
Disse ideene, som franskmenn anså som universelle, var dypt krenkende for muslimske egyptere, både som ottomanske undersåtter, men også som troende muslimer. Historikeren Eugene Rogan beskriver møtet mellom opplysningstid og islam slik:
Al-Jabarti skrev en tilbakevisning av erklæringen (fra Napoleon) der han linje for linje avviser de fleste av de «universelle» verdiene Napoleon skrøt av. Han forkastet Napoleons påstand om at alle mennesker er like, som han mente var «en løgn og en dumhet», og avsluttet: «Du ser at de er materialister som fornekter alt Guds vesen. Trosretningen de lever etter, er å gjøre den menneskelige fornuft enerådende og til noe folk uvilkårlig vil godta».
Det er vanskelig å se at islams idealer er forenlig med demokratiets forutsetninger. Den amerikanske islam-eksperten og forfatteren av boka The Closing of the Muslim Mind, Robert R Reilly, sier at for å finne ut om religion kan legge grunnlaget for demokratiske institusjoner, skal du spørre om religionens gud er en fornuftens gud. Men er det vi forstår som fornuft en del av Allahs natur? Pave Benedikt XVI sa noe svært interessant om dette i sin tale ved Regensburg den 12. desember 2006. Han sa blant annet:
«Det avgjørende utsagnet i dette argumentet mot voldelig misjon er dette: Det å ikke handle i tråd med fornuften er i motsetning til Guds natur… For keiseren, som er bysantisk formet av den greske filosofi, er dette utsagnet åpenbart. Men ifølge muslimsk lære er Allah absolutt transcendent. Hans vilje er ikke bundet av noen av våre kategorier, selv ikke fornuftskategorien…den anerkjente franske islameksperten R. Arnadez, påpeker at Ibn Hazn gikk så langt som å hevde at Allah ikke engang er bundet av sitt eget ord, og at ingenting tvinger ham til å åpenbare sannheten for oss. Om det var Allhas vilje, ville vi til og med måtte drive avgudsdyrkelse.»
De ovennevnte utsagnene åpenbarer er en virkelighetsforståelse som er grunnleggende annerledes enn den virkelighetsforståelsen som er forutsetningen for et velfungerende demokrati. Når vi også kan legge til en opplevelse av fatalisme som gjør det umulig å ta kontroll og planlegge samfunnsutviklingen, og dermed heller ikke holde politikere ansvarlige for sin utøvelse av makten, forstår vi at islam ikke har de kvaliteter som skal til for at demokratiet som politisk institusjon skal ha mulighet til å overleve. Når regjeringshæren i Afghanistan opplever at USA trekker seg ut og at Taliban er på offensiven, tolkes derfor dette inn i en religiøs kontekst, og den forteller dem at Allah er på Talibans side. Selvfølgelig legger de da ned våpnene.
Vestens ønske om å introdusere demokratiet i Afghanistan oppfattes av landets innbyggere som et religiøst prosjekt, et angrep på islam. I Islam finnes det ikke rom for sekulære områder unntatt guddommelig kontroll, men demokratiet som institusjon forutsetter at innbyggerne selv tar kontrollen, holder politikerne ansvarlige for sine handlinger og oppfatter menneskene som likeverdige. Utfordringen er at Vesten da opptrer i strid med Allahs vilje. Det blir en reprise av egypternes møte med Napoleon.
Skal vi ha noen forhåpninger om å innføre demokratiske idealer i muslimske stater, må vi derfor ha innsikt i den virkelighetsforståelsen muslimer lever under.
Utfordringen er at et postmoderne Vesten avviser religionen som betydning for kulturens evne til å forme samfunn i ønskelig retning, og vil aldri innrømme at for de fleste samfunn har det langt større effekt å satse på kristent misjonsarbeid enn militære maktmidler. Vesten står nemlig fortsatt i samme tradisjon som Napoleon, og den muslimske verden tenker på samme måte som på hans tid.
En tro på fornuft, sannhet og menneskeverd skapes ikke av bomber, men av en åndelig åpenbaring vi kun finner hos den jødisk-kristne Gud. Vi må av og til bruke makt for å forsvare en slik tro, men bruk av makt er et dårlig redskap med tanke på omvendelse.