I morgentimene søndag 13. august 1961 begynte kommunistiske Øst-Tysklands myndigheter å bygge Berlinmuren. Dermed var det siste hullet i jernteppet tettet.

Ryktene om at grensa mellom Øst- og Vest-Berlin var i ferd med å bli stengt hadde surret i den tyske hovedstaden i 48 timer.

På fredagen hadde nemlig nasjonalforsamlingen i kommunistiske Den tyske demokratiske republikk (DDR) gitt grønt lys til å ta alle nødvendige midler i bruk for å stanse flommen av østtyskere som tok seg vestover.

I løpet av de foregående tolv årene hadde nær tre millioner borgere flyktet fra det strenge regimet for å oppleve friheten og velstanden Vest-Tyskland kunne tilby.

Nå skulle den sovjetiske satellittstaten ha slutt på masseflukten til områdene de vestallierte landene USA, Storbritannia og Frankrike kontrollerte.

Klokken 4.01 natt til søndag 13. august 1961 sendte det franske nyhetsbyrået AFP ut et nyhetsvarsel: «Hæren og folkepolitiet har samlet seg langs grensen mellom den østlige og vestlige sektoren av Berlin for å blokkere overgangen».

To timer senere kom et nytt varsel: «De siste to timene har ingen tog gått mellom øst og vest».

Deretter kom nyhetsvarsel på nyhetsvarsel:

– 4.28: «Øst-Tysklands ministerråd har besluttet å innføre grensekontroll, tilsvarende den som er ved uavhengige staters grensen, også langs grensen mot den vestlige delen av Berlin».

– 4.36: «En ordre fra Øst-Tysklands innenriksdepartement forbyr landets innbyggere å dra til Vest-Berlin med mindre de jobber der».

– 4.50: «Innbyggere i Øst-Berlin forbys å jobbe i Vest-Berlin, har myndighetene i Øst-Berlin besluttet».

Senere søndag morgen kunne AFPs korrespondent på stedet beskrive hvordan situasjonen så ut på bakken.

«Piggtrådgjerder og staker er satt på plass i løpet av natten for å hermetisk lukke grensa mellom Øst-Berlin og Vest-Berlin. Grensa er i praksis sperret av for flyktninger».

«De fleste krysningspunktene mellom de to delene av byen har vært kuttet av siden soloppgang og voktes av omfattende politistyrker med maskingevær over skulderen».

«Kun 13 grensekryssinger er åpne mellom de to delene av Berlin, men de er under streng kontroll av store mengder væpnet politi».

Muren var ennå ung og sperringene ikke så omfattende som de senere skulle bli. AFPs korrespondent ble vitne til østtyskere som ennå så muligheten til å komme seg vestover.

«Tyskere fra Øst-Berlin kan ikke lenger dra til Vest uten et spesielt pass. Kontrollene er overdrevet strenge».

«Idet nettet faller over den kommunistiske delen av byen, greier en ung berliner fra øst mot alle odds å dundre bilen sin gjennom piggtråden som deler de to delene av byen».

«Da de ser den unge mannen ankomme i høy fart i en Volkswagen, er politiet for tatt på sengen til å greie å stanse bilen, som tar med seg piggtrådgjerdet over gata og rett inn i den franske sektoren».

DDR-soldatene hadde ordre om å skyte mot flyktninger som forsøkte å krysse grensen ulovlig. Det første skuddofferet var den 24 år gamle Günter Litfin. Han ble skutt og drept 24. august 1961.

Litt etter litt kommer også selve muren på plass. Kilometerne av piggtråd må vike for en 43 kilometer lang betongvegg som deler byen fra nord til sør.

En annen ytre vegg, 112 kilometer lang, skille enklaven Vest-Berlin og dens to millioner innbyggere fra DDR.

I løpet av de 28 årene den eksisterte, blir muren konstant oppgradert. Mer enn 100 kilometer av muren skulle etter hvert bestå av store blokker forsterket betong, 3,60 meter høye og toppet med en sylinder som gjorde det nærmest umulig å klatre over. Resten av gjerdet består av metalltråd.

Langs den østlige siden av det mange kaller «skammens mur» ligger «ingenmannsland», om lag 300 meter dypt i enkelte områder. Langs foten av muren ligger en «dødsstripe» av nøye raket jord, som gjør det mulig å se fotspor. Denne utstyres med installasjoner som utløser selvskudd og miner.

Hvor enn hermetisk denne formidable «antifascistiske beskyttelsesvollen», som den offisielt ble kalt, skulle bli, greide den ikke å hindre at nær 5.000 mennesker flyktet fram til muren falt den 9. november 1989.

Alle var imidlertid ikke like heldige.

DDRs styresmakter forsøkte alltid å hindre at informasjon om dødsofre ved muren kom ut, og derfor er tallene på dødsofre usikre. Zentrum für Zeithistorische Forschung i Potsdam bruker tallet 136. Dette tallet inkluderer ikke bare de som ble skutt av soldater, men også de som av andre årsaker mistet livet i forsøket på å flykte vestover.

Kjøp Mesteren og Margarite av Michail Bulgakov fra Document Forlag her.