Rødskvetting

Vi er kommet dit hvor en Rødt-politiker kan spille fornærmet fordi partiet blir kalt for kommunister. Sofie Marhaug kalte det rødskvetting, og Politisk kvarter synes det var et morsomt begrep og brukte det i en diskusjon mellom Mímir Kristjánsson og Torbjørn Røe Isaksen. Rødskvetting skal være motstykket til ordet brunskvetting, som venstresiden har brukt mot høyresiden i alle år, med stor suksess. Men nå fungerer det ikke helt lenger, så kanskje det er et tegn i tiden at de røde spiller fornærmet når de kalles kommunister?

Kommunisme – eller det klasseløse samfunn, som Kristjánsson kaller det – er som en fin dress man tar på seg til festbruk. I dette tilfellet på fredager etter fem pils. Da kaller Kristjánsson seg kommunist. Ellers i uka er han sosialist.

Isaksen hadde lett spill.

Utgangspunktet for debatten er Salmar-eier Witzøes trussel om å flagge ut hvis en rødgrnnn regjering kommer til makten og innfører arveavgift igjen. Rødt sa: «Bare reis. Vi, staten, tar over.» Dette mener Rødt fremdeles, og SV også. Staten eier allerede 60 prosent av verdiene på Oslo børs. Det har gitt sosialistene i oss – alle har en rem av denne huden – en følelse av usårbarhet. Den norske staten er så rik at den har opphevet økonomiske tyngdelover. Vi befinner oss i vektløs tilstand og tror vi kan tillate oss alt. Vi ignorerer alle faresignaler, først og fremst Bidens økonomiske politikk. Et krakk som kan bli dypere enn alle foregående, vil ta oss på sengen. Vi tjener så godt på den høye oljeprisen.

Denne vektløsheten er det som gjør det mulig at Norge sklir inn i en sosialisme uten å merke det. Den vil ha kinesiske trekk og være en sosialisme med kapitalistisk motor. Men den vil mangle det som er vesentlig for et privat marked: uavhengige private eiere. Det er et slikt system vi utrolig nok ser vokse frem i USA. Det er the winner takes it all. Middelklassen skvises fra alle kanter. De store stikker av med kaka. Det får de lov til fordi de spiller på samme lag som de «progressive» i det demokratiske partiet og woke-mediene. Det er full ensretting mellom dem og Big Tech.

I et sunt, demokratisk samfunn er det kamp mellom ulike interesser, og maktfordelingen sørger for rettssikkerhet og ytringsfrihet. I dagens USA forsvinner både rettssikkerheten og presse-/ytringsfriheten. Big Tech har ingen respekt for individuell frihet, og politikerne lar dem holde på.

Norske medier og politikere er ikke interessert, av den enkle grunn at de surfer på samme utvikling. Deler av den sosialdemokratiske arven disponerer oss for en kapitalistisk Kina-modell. Den bygger på en nyttenkning uten evne til korrektiv. Modellen har innebygd en resistens mot selvinnsikt. Vi kan si med stor historisk sikkerhet at samfunn som motsetter seg kritikk og selvinnsikt, over tid vil støte på store overraskelser.

Derfor er gulvet vi går på, mye skjørere enn vi tror. Det norske hus er ikke lenger solid.

Skinndebatten mellom Kristjánsson og Røe Isaksen skaper illusjonen om uenighet.

Kristjánsson forsikrer at hvis det skulle bli tale om en nasjonalisering av store selskaper, vil det skje ved politisk flertall, og da er det per definisjon demokratisk. Men dette er ikke demokrati. Demokrati har innebygde sikkerhetsmekanismer for at ikke flertallet skal kunne begå overgrep, også økonomiske. Kristjánssons bamse-sosialisme passer utmerket sammen med islamister som har forstått at det er kjøttvekta som rår. De er i ferd med å komme inn i styre og stell og få sin del av kaka. Det norske systemet vil integrere dem ved å gi dem innrømmelser, og disse vil vokse over tid.

I Minnesota, hjemstaten til norskamerikanere, er Keith Ellison statsadokvat. Han var den første muslim i Kongressen. Hadde saker med familievold og støtter Antifa. Som statsadvokat sørger han for å slippe forbryterne fri og gå etter politiet. Nylig ble en kvinne halshugget på åpen gate, og dette er såpass spesielt at det får stor oppmerksomhet. Kvinnen America Mafalda Thayer (55) ble halshogget av sin kjæreste, Alexis Saborit (42), sist onsdag i Shakopee, Minnesota. Hun beskrives av venner og kolleger som verdens søteste person.

Tucker Carlson kan forteller at Alexis Saborit hadde en lang historie med mental sykdom og samboervold. Når historien fortjener offentlighet, er det fordi dagens Demokrater og deres støttespiller av typen Soros bevisst går inn for å løslate dem fra fengsel. Saborit ble satt fri i mars, noe han aldri skulle vært. Det er mange mennesker over hele USA som blir lemlestet, voldtatt og drept av disse vandrende bombene.

Tucker kan fortelle at Saborit var en illegal innvandrer. Nå importerer Biden hundretusenvis av illegale – mennesker myndighetene ikke aner hvem er. Det er sabotasje ovenfra, et fullstendig forræderi mot vanlige mennesker. De rike har råd til å beskytte seg.

Det er samme mønster i alle land. En enorm ny klassedeling.

Likevel har Kristjánsson den frekkhet å snakke om at de er for et klasseløst samfunn. Det er samme type klasseløshet som i Venezuela. Venezuela var en gang et av verdens rikeste samfunn, med store oljereserver. Når er landet helt på felgen. Det styres av en sosialistisk korrupt elite som dreper opposisjonelle. Det samme gjelder Nicaragua. Vi hører ikke så mye om disse erfaringene, annet enn lakoniske meldinger i ny og ne.

Men våre samfunn er på vei mot venezuelanske tilstander: En elite som har mer til felles med sine globale frender enn med befolkningen de styrer over. Som talk the talk, men ikke walk the walk. De sier én ting og gjør noe helt annet.

I en slik verden er det morsomt å holde seg med bamse-sosialister som Kristjánsson. Han er helt innafor. Røe Isaksen kallens konservatismens sønn. Han hyller statskanalen NRK og privateide mediehus som Schibsted som eksempel på blandingsøkonomi. I et slikt system får sosialistiske Klassekampen 40 millioner i året av staten. Det nye systemet er interessert i å holde seg med en avis som ser i bakspeilet og lever på en rosa sky. Imens blir Røe Isaksen med på Nicolai Tangens seminar ved Wharton College, der rektor Amy Gutman var vert. Biden har nylig utnevnt henne til ambassadør i Tyrkia.

Røe Isaksen forstår hvem som er vinnerne. Det drysser noen smuler ned til de gammel-røde også.