Erling Marthinsen 
Michel Foucault var en beundret tenker. Her tar han en pause mellom voldtektene av arabiske smågutter. Michel Foucault. Foto: © Jacques Haillot L’Express, Camera Press London / Penguin.
Michel Foucault var selve kongen av den franske intelligentsiaen. Beundret som en Gud, som et symbol på det postmoderne paradiset. Men selv var han mest opptatt av å leve som et svin, inkludert serievoldtekter av barn.
Noen mennesker vokser ut av sin menneskelighet, og blir erzats-guder. Michel Foucault er kanskje den personen som har skapt mest ødeleggelse i den vestlige verden etter krigen.
En ny versjon av det fjerde bindet av klassikeren L’Histoire de la sexualité har nylig kommet ut i ny, engelsk oversettelse. Her bryter Foucault med den kristne tradisjonen som fokuserte på moralsk tenkning rundt seksualitet siden Augustin.
Sex skulle ikke være et mål i seg selv. Ekstase skulle erstattes med plikt: Plikten til å reprodusere seg i tjeneste for Gud. Adam opplevde ikke reisning før han ble kastet ut av Paradiset. Deretter var sex et symbol på selve arvesynden. Mennesket ble dømt til en evig kamp mot fordervelsen.
Dette er for mange ateister en nokså ubehagelig tanke. Behovet for noe nytt ble åpenbart via kvinnefrigjøring og kulturell revolusjon. Dessverre var Foucault klar, med sine perverse løsninger.
Han levde et liv som var preget av ekstrem løssluppen sex. Ikke bare levde han ut sine syke drømmer: Han ble hyllet for sine perversiteter. At han døde av aids i 1984, innlagt på et av sykehusene han hadde skrevet så foraktelig om, ble naturens hevn.
Han voldtok småbarn uten at samtykke var et tema. Ingen sa noe, han var tross alt selveste filosofikongen.
Og mens den slibrige Jimmie Savile foraktes av det britiske folket etter avsløringene om misbruk av barn, så er Foucault fortsatt tilnærmet untouchable. Han kjempet for å senke den seksuelle lavalderen, og lever videre, som en influencer på vestlige campus.
Foucault, who died of Aids in 1984, lives on as an influencer, like a highbrow, if dead, Kim Kardashian. Just as he had campaigned to reduce the age of consent to 13 in 1977, so today the women’s rights caucus of feminist groups, LGBT+ organisations and trade unions worldwide campaign for the abolition of ‘laws limiting legal capacity of adolescents … to provide consent to sex or sexual and reproductive health services’.
Hele woke-hysteriet og identitetspolitikken bygger helt eller delvis på tenkningen til denne franske Guden.
Foucault’s posthumously published book about sexual norms in early Christendom takes on poignant resonance, given claims earlier this year by a fellow French professor that its author was a paedophile rapist who had sex with Arab children while living in Tunisia in the late 1960s. If Foucault learned about the art of sexual restraint preached by the theologians he studied, Guy Sorman’s revelations suggest he rarely practised it.
Sorman told the Sunday Times that he witnessed Foucault throwing money at boys aged eight and inviting them to meet him for nocturnal sex at the local cemetery, where he abused them on the gravestones.
The question of consent wasn’t even raised. Sorman, who gave the interview to publicise his book Mon dictionnaire du Bullshit — an indictment of irrationalist thought for which he thinks the likes of Foucault were responsible — said he regretted not telling the police, but that Foucault’s status as philosopher king made him fearful of doing so.
He claimed that French newspapers were also aware of Foucault’s behaviour, but kept quiet.
Det er åpenbart at et ærlig menneske som publiserer en ordbok om «bullshit» må ta for seg franskmennenes store skam, nemlig at landet har en intellektuell elite som liker å voldta barn. Foucault brøytet vei med sin livsførsel, som er blitt kopiert av en rekke ledende intellektuelle franskmenn. Stillheten har vært overdøvende.
Det er visse ulikheter mellom Savile og Foucault, skriver Stuart Jeffries i The Spectator. Savile foretrakk britiske barn, og ble ikke ansett som et intellektuelt forbilde. Foucault var altså kongen av den franske intelligentsiaen, og foretrakk arabiske smågutter. Han fulgte den franske tradisjonen.
Savile og hans overgrep var velkjente i årevis, slik man kan se i dette klippet hvor Johnny Rotten fra Sex Pistols outer ham allerede i 1978. Og det var ikke bare Savile, hevder Rotten. It was a whole bunch of them, and these are the purveyors of good taste.
Men ingen gjorde noe, slik historien har gjentatt seg i forbindelse med grooming-skandalene.
Man ville jo ikke skape dårlig stemning. Å ofre noen (mange) barn koster jo så lite. Den moralske balansen oppnås ved å kjempe for importen av flere voldtektsforbrytere, mens man omtaler alle som protesterer som rasister og dårlige mennesker.
Liz Truss er likestillingsminister i Storbritannia. Hun hevder (noe søkt) at Foucault er skyld i at mange blir analfabeter.
Her peers, apparently, were taught about sexism and racism but not how to read and write. Foucault’s ‘postmodernist philosophy’, Truss claimed, ‘puts societal power structures and labels ahead of individuals and their endeavours.’
Dette er rent sludder. Selv Foucault, som var et monster, hadde enkelte gode bidrag. Han avdekket en iboende ondskap i institusjonene, som galehus og fengsler i Bentham’s ånd.
Men Foucault ble formet av den franske skammen, etter den moralske kollapsen i første verdenskrig, og det nasjonale nederlaget som fulgte i runde to. Det er betegnende for hvordan Frankrike forlot kompasset at Jean Paul Sartre var svært produktiv under tysk okkupasjon. Filosofen Sir Roger Scruton beskriver dette på en treffende måte.
Problemet med Foucault var ikke at han beskrev problemene feil. Problemet var at han, akkrurat som de revolusjonære i 1789, ikke hadde noen gode forslag til hvordan man skulle kunne komme seg videre. Foucault slepte de misfornøyde med seg mot avgrunnen. Og han gikk absolutt ikke foran som et godt eksempel på hvordan man kan gjøre verden til et bedre sted. Han endte som et skremmende symbol på den endeløse franske fordervelsen.
Sir Roger Scruton avkledde Foucault som svindler og sjarlatan i boken du kan kjøpe hos Document forlag, i norsk oversettelse. En sterk anbefaling fra meg til alle lesere. Men her våger jeg meg ut på tynn is, med en mild kritikk av en av mine intellektuelle helter.
Foucault var ingen marxist. For marxismen påsto at det fantes en sannhet. Marxismen var – tross alt – noe som utga seg for å være en vitenskap. Dette kunne ikke Foucault akseptere. Det samme tankesettet preger mange av de andre postmoderne «tenkerne» som Scruton slakter på fortreffelig vis.
Fienden er selve sannheten. Og de gangene disse snublet bor i sannheten (for det skjedde, de var ikke dumme), så forsto ikke folk som Foucault hvordan sannhet kan brukes på en produktiv måte. De ville ikke bygge opp, de ville dekonstruere. Å rive ned er lett. Å bygge noe er vanskelig. Dette er en erketypisk historie, som vi kjenner igjen fra eventyret om De tre små grisene og den stygge ulven. Eller fra historien om Ikaros, som i ren glede over å få vinger fløy så nærme solen at friheten ble hans undergang og død.
Nå er det figurer som Robin DiAngelo og andre som viderefører arven etter monsteret Foucault. DiAngelo driver neppe med voldtekt av barn, hun har større ambisjoner. Hun vil voldta og ødelegge en hel sivilisasjon. Hun vil at hvite mennesker skal hate seg selv.
En hel kultur skal lære å forakte seg selv, det koster bare 8.000 USD i timen å få DiAngelo til å fortelle deg hvor totalt ubrukelig du er i kraft av din medfødte hudfarge.
Den mentale voldtekten vi utsettes for kan for enkelte oppleves nesten verre enn det fysiske overgrepet.
Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!
Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!
