Kommandørkaptein Torill Herland og sjef KNM Harald Haarfagre, kommandør Ronny Kristoffersen. Foto: Carina Johansen / NTB.
Kvinneandelen blant de 1 081 nye rekruttene som nå er innkalt for å gjennomføre verneplikten i Sjø- og Luftforsvaret, er på hele 46 prosent. Det er ny rekord.
NTB melder om saken, og refererer blant annet Ronny Kristoffersen, øverstkommanderende på KNM Harald Haarfagre. Han sier til NRK at tallene er gledelige:
– Det er kjempebra. Kvinner i forsvaret gir et større mangfold. De har mye kunnskap og erfaring, og en fordeling av kvinner og menn gir et bedre læringsmiljø for Forsvaret, sier Kristoffersen.
Norge innførte verneplikt både for kvinner og menn i 2015. Den samlede kvinneandelen blant de rundt 9 600 rekruttene som avtjente førstegangstjeneste i 2020 var 33 prosent, ifølge Forsvarets siste årsrapport. Hæren er størst med om lag 4 500 førstegangstjenestegjørende. Sjøforsvaret og Luftforsvaret står for resten.
Økende kvinneandel i forsvaret har lenge vært et politisk mål. Det finnes per i dag knapt noen som i offentligheten hevder at dette er en utvikling man bør være på vakt mot. Da står både ens karriere og gode navn og rykte i fare.
Men Anders Aandstad, førsteamanuensis ved Forsvarets høgskole, antyder at dette ikke nødvendigvis er positivt i absolutt alle henseende. For selv om han oppskriftsmessig sier det er mange fordeler med en jevn fordeling av kvinner og menn i Forsvaret, påpeker han at det kan gå ut over den fysiske kapasiteten:
– Hvis det er flere stillinger med høye fysiske krav, kan en så høy kvinneandel være en fysisk ulempe, selv om det er mange andre fordeler, sier Aandstad.
Han tilføyer, nærmest som en forsikring mot den bitende kritikken som lynraskt kan komme:
– Men måten vi driver krigføring har endret seg. Det er mange flere oppgaver som ikke har de samme fysiske kravene, sier han.
Verken Aandstad eller andre presiserer hva de mange fordelene med høy kvinneandel består i, annet enn at det gir mer «mangfold».
Kvinnelig verneplikt medfører først og fremst en større befolkningsgruppe å rekruttere fra. For noen nasjoner er det utvilsomt et relevant argument. Man vil ha et så stort forsvar som mulig.
I et land som eksempelvis Israel er det et viktig mål å skaffe så mange soldater som det samlede befolkningsgrunnlaget overhodet gir grunnlag for.
Men i Norge er det nå kun en liten andel av alle ungdommer som innkalles til førstegangstjeneste. I utgangspunktet er det ikke behov for kvinner til å fylle plassene i Forsvaret, selv om det utvilsomt kan ha positive effekter for sosialt miljø osv..
Få vil hevde at det å bytte ut menn med kvinner, er noe som automatisk gir økt kampkraft for en militær avdeling. Det måtte være hvis kvinner tilførte egenskaper og kompetanse menn ikke har, på områder som er avgjørende for avdelingers evne til å føre strid. Noe slikt er det vanskelig å finne dokumentasjon for.
Det derfor i hovedsak ikke Forsvarets objektive behov som begrunner satsningen på økt kvinneandel i Norge. Dette bygger mest på politiserte argumenter knyttet til «mangfold» og kvinners muligheter.
Imidlertid er det blitt betent og vanskelig både for befal og forsvarspolitikere å fremme noe annet syn enn at man bør få flest mulig kvinner inn i de væpnede styrker.
Kvinneandelen vil derfor trolig fortsette øke i årene fremover, og det er sannsynlig at både Forsvarets struktur og de generelle krav til soldatene gradvis tilpasses en slik virkelighet.
Bestill vår nyeste bok:
Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!
Husk å støtte Document i sommer, vi jobber også i ferietiden:
