Minnedagen ble en nøye orkestrert forestilling for at venstresiden skal komme på offensiven, vinne valget og, i en litt større sammenheng, bringe den opposisjonen man vet finnes der ute, til taushet.

For å oppnå det, brukte mediene og Ap/AUF 22. juli, og ingen ønsker å være ufin og si det. En som allikevel ikke klarte la være, er Oslos tidligere ordfører Fabian Stang. Han var skuffet over at Jonas Gahr Støre gjorde partipolitikk av 22. juli på en måte som fikk høyresiden til å føle seg skyldig.

VG og et kobbel av journalister sto klar. Aktive Høyre-politikere forsto hva som sto på spill og falt Stang i ryggen. Til slutt forsto Stang at dette ikke handlet om sannhet, men om valg, og krøp til korset. Sandra Bruflot, Tina Bru, Jan Tore Sanner og Erna Solberg hadde desarmert en potensiell bombe i valgkampen, men de hadde gjort det på Ap/AUFs premisser. De hadde måttet danse etter deres pipe. Ikke minst mediene med VG i spissen hadde fått demonstrert sin makt.

Ingen vil si det høyt, men 22. juli er blitt et politisk kort. Hvis noen var i tvil, er det bare å sjekke mediene.

Folk lurer på hvorfor det ikke kommer noen definisjon på oppgjøret. Hva er det man skal ta et oppgjør med?

Men hele poenget med denne kampanjen er å reise kravet om oppgjør. Det er å reise en massiv vegg av bebreidelser, forurettethet, fri til følelsene og glemme fornuften. Ingen våger å ta til motmæle, for de tenker på ofrene og deres etterlatte. De klarerer ikke sortere følelser fra det politiske.

Ap og AUF vet det, og snakker på alle ofrenes vegne.

Jeg er ikke sikker på om Ap/AUF helt forstår hvordan det virker, om de klarer å se forskjellen på det menneskelige og det politiske. Hvordan det menneskelige blir et politisk våpen. Trolig blir de provosert bare av tanken om at menneskelig lidelse konverteres til politisk kapital.

Men det gjør det, og vi som ikke tilhører bevegelsen, må tørre å si det for å berge det politiske ordskiftet fra å bli enetale.

Før snakket vi om Ap-staten. Den er borte, og Ap ligger og vaker rett over 20 prosent og er en skygge av seg selv. Men ut fra torsdagens dekning skulle man tro at Ap hadde minst dobbelt så stor oppslutning. Vi er i et stadium der hele Norge virker kollektivt innmeldt i Ap eller AUF. Vi vet det ikke er slik. Men mediene får oss til å føle det slik, og det er ikke partimedlemskap i seg selv det gjelder, men kravet om tilslutning til et budskap: Antirasisme var en gjenganger. Høyreekstremisme og hat er upresise. Men alle vet hva de mener: Snikislamisering ble nevnt av mange. Når det kommer til stykket, er ikke FrP tilgitt, og vil aldri bli det.

Hørte noen ordet tilgivelse i torsdagens sending? Var det noen politiker eller journalist som spurte eller sa at det var viktig ikke å skyldbelegge halve befolkningen ti år senere?

For dét var effekten av torsdagens sending og hele forspillet: – Vi er ikke ferdig med dere. Vi skal bruke denne hendelsen til å omskrive historien og ta et nakkegrep på dere. Ingen nordmann tør opponere i skyggen av 22. juli. Da havner du på parti med tankegodset, dvs. du blir en utstøtt.

Det er urgamle psykologiske instinkter som ligger til grunn for denne dynamikken. Den bygger på «oss» og «dem» og menneskets behov for å føle tilhørighet.

Ap og AUF representerer fellesskapet, og selv Erna og Høyre må føye seg og bli del av folden. Det er en enorm definisjonsmakt, og igjen: Vi tror ikke dette er sunt, for det er en merkelig uprop0rsjonalitet mellom oppslutningen på meningsmålinger og valg og denne massive mediekampanjen.

Det er mediene som gjør dette mulig. De er blitt Ap/AUFs forlengede arm. Akkurat slik woke-mediene er det for Demokratene i USA.

Det er ikke et sunnhetstegn at det er en symbiose mellom mediene og venstresiden. Begge vet at det er stor opposisjon til dagens politikk i befolkningen: Den verste hendelsen i norsk etterkrigshistorie kan mobiliseres til et politisk kort. Ap har mistet sin gamle storhet, men til gjengjeld har man 22. juli. Dette er tragisk. En politisk bevegelse som gjør en slik hendelse til hjørnesten, blander kortene. Det fikk vi demonstrert torsdag. Alle hørte den anklagende pekefingeren. Selv kongen snakket om de «mørke kreftene» som har fått råde.

– Er det oss han mener? tenker folk som ikke tilhører «rørsla», er skeptiske til innvandringen og problemene den fører med seg og kjenner på bekymring for Norges fremtid. De skutter seg, trekker hodet mellom skuldrene og håper at ingen husker hva de sa i et ubevoktet øyeblikk.

Vi får et samfunn hvor vi er vår brors vokter.

Stang så det og sa det. Inntil han måtte trekke det tilbake. Derved fikk han bekreftet at det han sa, stemte: Ingen skal kunne ta til motmæle. Da blir du umiddelbart stilt i mistankens lys. 22. juli-kortet er en trumf.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!