Rytterstatue av St. Stefan (ca. 969–1038), Ungarns første konge, ved Mathias-kirken på Slottshøyden i Budapest. Foto: Mstyslav Chernov / Wikimedia Commons.

Ungarns statsminister Viktor Orbán fremstilles nesten utelukkende som en slags reaksjonær bølle i vesteuropeiske medier, men faktum er at han er en raffinert konservativ tenker sammenlignet med nesten hele den europeiske makteliten. Ikke mange vet at han har studert politisk filosofi i Oxford. Han minner av og til litt om Steve Bannon.

Orbán gir et sjeldent innblikk i den ettertenksomme siden ved seg i et eksklusivt intervju med den katolske kroatiske ukeavisen Glas Koncila som ble offentliggjort 20. juni. Bakgrunnen for intervjuet er at Budapest i september skal være vertskap for World Eucharistic Congress.

Statsministeren har en kjølig distanse til politikken, og kaller den en kampsport som pågår hver eneste dag. Men politikken er ikke alt: I ungarernes sjel finnes en lengsel etter det som er viktigere enn det personlige livet, og det er gjerne i familien, nasjonen eller Gud at ungarerne gir den utløp, forklarer Orbán.

Samtalen med Glas Koncila begynner med relasjonene mellom Orbán og paven. Den ungarske statsministeren er selv kalvinist, men er gift med en katolikk, og skulle selv ønske seg større kristen enhet. Han respekterer paven som religiøs leder, men går unngår likevel ikke å markere kraftig politisk uenighet – fremfor alt om migrasjonen, som paven ønsker velkommen, men Orbán er motstander av.

Orbán lar det skinne igjennom at han savner pave Johannes Paul II, som etter hans oppfatning stod helt sentralt i bekjempelsen av kommunismen.

Kristendommen i Ungarn handler ikke om et valg, den er vår skjebne. Vi trenger ikke diskutere det, det bare er sånn.

Omverdenen er fiendtlig innstilt til kristne, fastslår Orbán, hva enten de er katolikker eller kalvinister. Han ser det som en intern europeisk sivilisasjonskamp:

Det pågår nå en kulturell, nei: sivilisatorisk kamp – kampen om Europas sjel og Europas fremtid. Den pågår nå.

Et slikt utsyn redimensjoner den daglige brødpolitikken:

Du nevner Europa sjel og åndskampen. Er den politiske kampen i dag en materialisering av en den åndelige kampen som skjer i bakgrunnen?

Politikken finner sted på tre nivåer samtidig. Det første nivået er praktisk: Det handler om maktspørsmål, budsjettbehandling, utnevnelse av personer og opprettholdelse av orden. Det andre nivået vil jeg kalle en visjon, for alle nasjonale fellesskap må ha en. Hva vil skje med ungarerne – ikke i morgen, men om fem, ti eller tjue år? Men bortenfor alt dette finnes det en større dimensjon, den transcendente sfæren. Vi lever i den dimensjonen også, den er en del av livet.

Orbán går over til å analysere sannhetens plass i politikken:

I ungarsk politisk tenkning kalles dette problemet med flertallet og sannheten. Det kan sies på denne måten: Hvis noen har flertall, men ikke etterstreber sannheten, hva godt vil det flertallet gjøre vedkommende? (…) Hvis noen på den annen side fremmer sannheten men ikke kan bevege flertallet, hvordan skal vedkommende handle i sannhetens interesse?

Det er ikke lett å forene sannheten og flertallet, konkluderer Orbán. Men en reell kristelig-demokratisk politikk henter sitt mandat fra den kristne kulturen.

For det første var det kristendommen som skapte det frie mennesket. Derfor må vi først og fremst beskytte menneskeverdet. Kristendommen skapte deretter den kristne familien, og vi må beskytte tanken om den kristne familien. I denne delen av verden skapte kristendommen dessuten nasjonene.

Det er den kristne kulturen som beskytter landet, mener Orbán.

Hvis ikke vi ungarere hadde fulgt kristendommen i tusen år, ville vi ha forsvunnet.

Det er grenser for hva man kan få til med politikk alene:

Personlig mener jeg politikk er et spørsmål om makt, og makt er en evne til å handle i fellesskap. (…) Men vi må ikke glemme Guds autoritet heller, for felles handling kan ikke bare oppnås med politiske midler; det kan også gjøres med åndelige midler.

Det er også kirkens jobb å anspore til handling, den utfyller politikken, og de to bør dra lasset sammen hevder Orbán.

Av denne grunn vil vi aldri akseptere den vestlige tolkningen av skillet mellom kirke og stat. Den ungarske grunnloven sier at staten og kirken handler hver for seg, og det åpner muligheten for samarbeid.

Den kroatiske avisen lurer på hvordan Orbán kan forene kristne verdier med det å stanse migranter på grensen med piggtråd.

Vårt filosofiske syn på migrasjonsspørsmålet er at migrasjon er en ontologisk dårlig ting. Det er ikke bra hvis vi ikke kan leve i vårt eget land og søke et kall og en personlig lykke der. Det er ikke bra hvis vi må dra vår vei.

Det finnes legitime grunner til å forlate sitt hjemland, for eksempel hvis man er truet på livet, fortsetter Orbán, som legger til at han ikke synes eksilet bør være permanent:

Selv i det tilfellet hvor noen må forlate hjemlandet, må målet være å returnere siden. Så hvis vi vil hjelpe noen som er tvunget til å forlate landet sitt, bør vi ikke oppfordre vedkommende til å forbli i utlandet, men hjelpe ham med å dra tilbake til hjemlandet så fort som mulig.

Dette synet kan fint forsvares fra et kristent perspektiv, konkluderer den ungarske statsministeren. Men politikken må få forrang fremfor barmhjertigheten når sistnevnte blir misbrukt:

Når titusener av for det meste unge menn i utmerket fysisk form kommer til den ungarske grensen, krysser den i marsjkolonner og gjør motstand når de blir stanset, snakker vi ikke lenger om migrasjon, men om krenkelse av statens suverenitet.

Dette handler ikke om individuelle skjebner, hevder Orbán:

Vi er helt overbevist om at migrasjon ikke skjer spontant, men organisert. Dette anses som en konspirasjonsteori i Vesten, men det er organisert ut fra politiske og forretningsmessige motiver, og konsekvensen er at massevis av muslimer kommer til det europeiske kontinentet. Jeg tror at de som ikke forsvarer seg, ikke vil dra kjensel på landene sine om tjue år.

De neste ti årene kan bli potensielt fatale for det kristne europeiske demokratiet, advarer Orbán.

Hva koster det deg å gå imot den dominerende politiske strømningen i Europa? spør Glas Koncila. Det er bare død fisk som går med strømmen, repliserer Orbán.

Det er sant at alle som går imot tidsåndens saker, skaper masse problemer for seg selv. (…) Vi betaler en høy pris for å beskytte den kristne familiemodellen, for at LGBT-galskapen ikke har noen plass her. Vi betaler en høy pris for vårt syn på migrasjonen, og vi betaler en høy pris for ikke å akseptere byråkratiet i Brussel.

Vi kan leve mer komfortabelt en stund hvis vi lot være å ivareta våre egne interesser, men til slutt ville vi miste alt, og derfor er det bedre å kjempe, resonnerer Orbán.

Den ungarske statsministeren inviterer de eks-jugoslaviske landene til å ha større tro på seg selv.

Det virker på meg om dere ennå ikke er overbevist om at dere vil lykkes og vinner på å samarbeide, at dere ikke er sterke nok. (…) Jeg kjenner følelsen. Etter kommunismen gjorde vi også en hel masse feil. (…) Vi mister kontrollen over viktige nasjonale ressurser – energiforsyningen, banksektoren, mediene. De havnet i hendene på utlendinger. (…) Jeg har jobbet i ti år for å få tilbake det vi ikke burde ha sløst bort.

Orbáns utstrakte hånd må forstås som et forsøk på å styrke hans egen innflytelse i EU. Samarbeidet mellom Visegrad-landene gjør det allerede vanskelig for Vest-Europa å tvinge land som Polen og Ungarn i kne.

Med full respekt for de nasjonale interessene hos hver især av oss, burde vi endelig forstå at Sentral-Europa er et skjebnefellesskap. Når et sentraleuropeisk land tilbyr hjelp, må vi anta at ønsket er å hjelpe. Hvis det derimot er en supermakt som tilbyr en hånd, må vi spørre: Hva ønsker de å oppnå? (…) Det er bare ved å samarbeide at vi kan beskytte våre viktigste interesser mot imperier. Hvis vi samler kreftene våre i alle politiske miljøer, er jeg helt sikker på at vi kan ivareta interessen våre mye bedre, også i EU. Hvis vi tror at franskmennene eller tyskerne vil hjelpe oss, at de aksepterer avgjørelsen i favør av våre egne interesser, så forstår vi ikke situasjonen.

Orbán ser et sivilisasjonsskille som skjærer tvers igjennom Europa:

I Vesten har folk valgt å leve i en etternasjonal og etterkristen verden, og vi respekterer det. Men de er ikke tilfreds med det. De vil at vi skal leve på denne måten også. Hvis det vokser frem en åndelighet i det regionale samarbeidet som også beskytter de kristne nasjonalkulturene, vil det derfor komme ideologiske angrep øyeblikket. Det handler om venstreliberale angrep som kommer fra Brussel og er knyttet til liberal og økonomisk makt i USA. De vil ikke at vi skal være frie, de vil at vi skal være frie på deres måte.

Vest-Europa vil ha et imperium med hovedstad i Brussel, men Sentral-Europa vil ikke det, og dette er noe av grunnen til våre uoverensstemmelser, fastslår Orbán.

Brussel har ingen rett til å tvinge de europeiske landene, for Brussel-eliten er ikke Europa, som er å finne i de nasjonale kulturene og hovedstedene, avslutter han.

Ingen politiker i en posisjon med en slik autoritet i noe EU-land har noen gang hatt mot til å uttale seg slik den ungarske statsministeren gjør, kommenterer Chronicles Magazine, der utdrag av intervjuet er oversatt til engelsk.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

Kjøp Asle Tojes siste bok her!