Svært ofte ser man i kommentarfeltet til artikler publisert på document.no uttrykk av typen «løpet er kjørt», «det er for sent å gjøre noe» og lignende brukt om situasjonen i Norge og Vesten for øvrig. Det er åpenbart manges mening at vår samfunnsutvikling har gått så langt i negativ retning at skaden er irreversibel, at sluttresultatet er dømt til å bli elendig uansett hva vi foretar oss fremover. Hva skyldes en så uttalt pessimisme, og er den berettiget? Også før i vår brokete historie har det jo hendt at ting har gått skeis, mange ganger, til og med; hvordan møtte forgjengerne våre sine tiders vansker og fortvilelse? Dels vil jeg nytte høvet til å se litt på pessimisme som allment samfunnssyn eller filosofi, men vi må også forholde oss praktisk-moralsk til saken og tenke gjennom hvordan vi best skal opptre overfor problemer som fortoner seg uoverkommelige.
Når det gjelder pessimisme som historisk-filosofisk tankemodus, skal jeg alt innledningsvis komme med en gladmelding (jo da, jeg er en hund etter småpussige formuleringer, særlig av halv-paradoksal type): Temaet er åpenbart altfor stort og innfløkt til å dekkes ordentlig, i alle fall av meg her og nå. Men titt gjerne på denne wikipedia-artikkelen, som er både god og grundig. Ikke så å forstå at den heller nødvendigvis er til å bli glad av (der var vi igjen …), men gjennomgangen og kategoriseringen av de observerte fenomenene fremstår som vettug, endog edruelig. Slikt hjelper iallfall litt i møtet med vanskelige tanker og følelser.
Pessimistiske filosofer tilhører en gruppe mennesker som formodes å tenke mer enn de føler, i alle fall bør deres filosofi være grunnet i kognitivt arbeid snarere enn konstitusjonell nedstemthet. Deres publiserte syn på berettigelsen av rasjonelle eller irrasjonelle forhåpninger og forventninger bør følgelig mer reflektere evne til å se virkeligheten som den er, enn det egne stemningsleiet. I praksis er dette skillet imidlertid alt annet enn lett å gjenkjenne, ikke minst siden mange av dem var smått traurige i skrivestilen, selv om de åpenbart hadde skarpe hoder. Schopenhauer var et utmerket eksempel i så måte, mens andre fremstod som nærmest lystige til tross for den profesjonelle erkjennelsen av meningsløshet. Først og fremst tenker jeg da på Friedrich Nietzsche, som innen rammene av sin dionysiske pessimisme med enorm kognitiv kraft tok til orde for å omfavne livet til tross for at Gud var død og ingen hensikt fantes med tilværelsen. Selv om vi ikke kunne lese noen mening ut av våre liv, kunne vi likevel lese den inn i tilværelsen, såfremt vi maktet å bli overmennesker. Også mange mer samtidige pessimistiske tenkere har strevet med meningsproblemer i grenselandet mellom filosofi og litteratur, av hvilke jeg vil nevne bare to: Albert Camus og Nikos Kazantzakis. Begge var for eksistensialister å regne – sånn sett var de typiske for sin tid – og hos begge var arven fra Nietzsche lett gjenkjennelig.
Camus erkjente livets absurditet som det sømmet seg en intellektuell franskmann av krigsgenerasjonen, men forkastet både selvmordet og Søren Kierkegaards bevisste 70.000 favner-sprang over i troens verden som rimelig respons. Derimot tok han til orde for bevisst motstand og opprør mot tomheten og meningsløsheten; ikke for intet het hans filosofiske hovedverk (1951) L’Homme révolté.
Kazantzakis var også en frihetselskende rebell. Hans «kretiske blikk» på livet erkjente håpløsheten, men nektet å la den knekke livsgleden. Gravskriften sammenfattet mannens praktiske filosofi: «Jeg tror ikke på noe. Jeg frykter ikke noe. Jeg er fri.» Bedre kan det ikke sies.
La oss forlate det tidløse og vende tilbake til pessimismen som preger mange document-lesere i møtet med norsk politisk virkelighet. Det faller ikke vanskelig å liste opp argumenter for at pessimistisk er realistisk i vårt tilfelle, men hvilke holdningskonsekvenser bør dette medføre?
La oss først tenke over hvor sikre vi kan være på at morgendagen faktisk blir verre enn dagen i dag, politisk sett; på hvilket grunnlag hviler en slik konklusjon? Dreier det seg om en ren fremskrivning av eksisterende utviklingstendenser, eller støtter pessimistene seg til noe annet og teoretisk sikrere?
Historie som eksakt vitenskap var en drøm klassiske marxister hengav seg til den gang da Sovjetunionen fantes og legemliggjorde en påstått uavvendelighet hva gjelder utvikling mot et eiendomsløst samfunn preget av likhet og solidaritet, kort sagt den evige sosialistiske utopien som, ganske riktig, aldri har materialisert seg noe sted. Slik historisisme er avslørt som kvasivitenskap. Sagt enkelt: Ingen kan sikkert si hvordan fremtiden blir, ikke hva gjelder de menneskeskapte parametrene vi her snakker om. At man kan formode at morgendagen kommer til å være mer eller mindre lik gårsdagen og dagen i dag, for eksempel hva folks adferd angår, er noe annet; iblant er slike ekstrapoleringer noenlunde presise, viser det seg, men andre ganger innebærer de spektakulære bomskudd. Vi som opplevde førnevnte SSSRs fall for et tredjedels århundre siden, innser hvor uventede slike omveltninger kan være.
Ingen vet derfor i dag at morgendagens Norge blir sånn eller slik, for nåtidens utviklingstendenser kan snus, stundom på måter som fremstod som utenkelige bare for kort tid siden. La meg ta et annet historisk eksempel: Ingen landsmenn kunne under min ungdomstid forutse at islam skulle bli en viktig faktor i norsk samfunnsliv i løpet av få tiår, men likevel skjedde det. Det motsatte kan også skje, i alle fall dersom mange nok nordmenn samler seg om å sørge for en annen utvikling i vårt fedreland. Jeg gjentar: Historisk determinisme er ikke vitenskap, men snarere det motsatte. Politisk vilje og en hel rekke andre faktorer avgjør hvordan fremtiden blir, men det er ingen gitt å forutsi den. Håpløshet kan altså ikke begrunnes i rasjonell tenkning om hvordan vi skal navigere innen fremtidens mulighetsrom.
Men, kan det innvendes, selv om kanskje de pessimistiske spådommene ikke er vitenskapelig uangripelige, så kan de jo godt slå til likevel. For det ser jo dystert ut, gjør det ikke? Jo, jeg synes også ofte at fremtiden virker truende og farefull, særlig gitt den selvoppgivende holdningen Vestens samfunnseliter stort sett legger for dagen, uten spor av stolthet som de er over sin egen tradisjon og evne/vilje til å forsvare det som gjorde oss til det vi er. Visst er perspektivene svært lite lovende, synes mange nasjonalkonservative, og kanskje er det virkelig så at det hele ender med en av disse sivilisatoriske krasjlandingene historien kjenner så mange eksempler på. Hvis vi virkelig står og vakler ved randen av stupet, hva så?
Jeg pleier å sitere Luther i slike sammenhenger, for mannen sa mangt som var både dypt og klokt i tillegg til en del annet som var det motsatte: «Dersom jeg visste at verden skulle gå under i morgen, ville jeg plante et tre.» Sitatet kan tolkes på ulike vis, men for meg fremstår det som viktigst at gode gjerninger, eller forsøk på samme, har en evig egenverdi også dersom de retrospektivt ikke viste seg å lede til resultatet man håpet på. Vennligst merk at dette ikke er et forsvar for sinnelagsetikk i sin alminnelighet, men snarere en platonsk objektivisering av det riktige, gode og verdige. Kanskje lykkes vi ikke med å avverge en katastrofe vi mener oss å se at truer, men å gjennomføre forsøket er likevel etisk riktig.
Dette er alt annet enn enkelt stoff, og det ville føre for langt å prøve å sammenfatte argumentasjonen på noen linjer. Til syvende og sist dreier det seg om en personlig konklusjon (en jeg imidlertid slett ikke er alene om!) som likevel har absolutt gyldighet: I mitt etiske univers er det dette som gjelder; ikke å vende seg bort, drikke champagne eller ete opp all desserten om bord på «Titanic» etter at man har fått beskjed om at skipet holder på å synke.
Noe er rett, mens annet er galt; absolutter gjelder ikke bare innen den fysiske verden, men også innen den moralske. Å forsøke å sørge for at den egne familien og nasjonen får en best mulig fremtid, er etisk rett, hverken mer eller mindre. Om så det overordnede sluttresultatet påvirkes av våre forsøk – litt, mye eller ikke i det hele tatt –, får være som det vil. Ingen av oss kan gjøre mer enn vi klarer, men vi plikter å forsøke.
Den gode strid kan føres på så mange slagfelt, langs så mange akser. Det finnes mer enn nok av mulige forsøk for oss alle, og dessuten, jeg gjentar for jeg vet ikke hvilken gang: Ingen vet på forhånd at strevet vil være fåfengt!
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
