Globaliseringen kjennetegnes – epidemien til tross – ved at mennesker, varer, kapital og ideer beveger seg mer over landegrenser enn før, men av en eller annen grunn skal biologiske arter og kulturminner være unntatt fra denne regelen.
Rett som det er hører man om arter både i plante- og dyreriket som dukker opp på steder hvor de normalt ikke har hørt hjemme, og så er det liksom om å gjøre å hindre fremveksten av organismer som er fremmedelementer. Gran på Vestlandet, villsvin i Danmark – eksemplene er mange.
Nå viser det seg også at kulturminner krysser landegrenser på en måte som dessuten er rettslig uakseptabel. NTB skriver onsdag kveld:
Norske myndigheter har i løpet av de siste årene beslaglagt 600 ulovlig importerte kulturminner som nå er levert tilbake til sine respektive land.
Beslagene er et resultat av økt kontrollvirksomhet fra politi- og tolletaten rettet mot kulturarvkriminalitet, opplyser Kulturdepartementet i en pressemelding.
Blant beslagene er 2.500 år gamle mynter, smykker og andre gjenstander fra land som Spania, Italia og Ukraina.
På vegne av regjeringen ga kulturminister Abid Raja (V) onsdag gjenstandene tilbake til representanter for de ulike landene.
– Handel med ulovlige kulturgjenstander er et omfattende globalt problem. Norge er forpliktet av internasjonalt avtaleverk til å bidra til å avgrense slik handel og bevegelse av ulovlige kulturgjenstander. Vi ser at styrket kontroll på området gir effekt, og jeg er glad for å kunne levere disse gjenstandene tilbake til landene der de hører hjemme, sier Raja.
Det er naturligvis bra at Norge følger opp lover og avtaleverk. Men hvis vi ser litt mer filosofisk på saken, faller det naturlig å spørre seg hvorfor akkurat dette skal være så strengt.
En konsekvens av globaliseringen er jo flerkultur, som innebærer at grupper av mennesker med røtter i bestemte deler av verden, tar med seg kulturen sin til andre deler av verden.
Hvis en slik kultur slår nye røtter på et nytt sted, hvorfor skal den for all fremtid være forhindret fra å ta med seg noen av gjenstandene som knytter den til opphavslandet?
Lovene som setter en stopper for eksport av kulturminner, er utvilsomt designet med tanke på helt andre problemstillinger, for eksempel å forhindre at et land plyndres systematisk for kulturarv. I dag blir jo noen opprørt over å finne gamle egyptiske skatter i museer i London, Berlin og Torino, selv om det er et åpent spørsmål hvorvidt disse ville ha overlevd ellers.
Men det er neppe sånn at den italienske kulturen trues nevneverdig av at det forsvinner noen mynter eller smykker. Og er nå alltid kulturminnene i trygge hender i hjemlandene, nå som det å hate egen historie og egne monumenter er blitt en så utbredt sykdom?
Det er uansett et stort paradoks at nye kulturer kan medbringe både mennesker og ideer, som for begges vedkommende kan havne i et konkurranseforhold eller i strid med menneskene og ideene på de nye stedene, men ikke historiske gjenstander som kan være viktige for menneskene og ideene det gjelder.
I Europa ville de fleste blitt glade hvis vi kunne returnere noe av den immaterielle kulturen som er kommet hit i altfor stort omfang med globaliseringen. Islam og dens utålmodige tvillingbror islamismen har for eksempel brakt med seg et giftig tankegods som ikke hører hjemme her.
Middelalderens munker hadde en annen strategi, de prøvde å omvende folk til kristendommen i stedet, også muslimer. Et maleri som illustrerer fenomenet, er å finne i Santa Maria Novella-basilikaen i Firenze. Det er malt rett på veggen i en kjempediger bygning, så her er risikoen for ulovlig eksport liten.
Men hvis woke-hysteriet skulle ramme Italia for alvor også, selv om kirken stritter imot litt ved å kritisere et forslag til ny LHBTetc-lovgivning, er det mange kulturminner av denne typen som ville bli mer truet av å befinne seg på hjemmebane enn å tas med til et trygt sted utenlands.