Jo flere som ønsker å kjøpe bitcoin, jo mer energi koster det å utvinne valutaen. Det digitale gullet har skapt et enormt energiforbruk.

Framstillingen av bitcoin er i dag blitt en enorm energityv. For ti år siden kunne en person som ville hente ut bitcoin, gjøre det med en vanlig hjemme-PC. I dag kreves det et stort nettverk av datamaskiner eller datahaller på industrinivå for å «trekke ut» kryptovalutaen.

Den geniale – og anonyme – oppfinneren av bitcoin begrenset ikke bare antallet, 21 millioner.

Hen designet også algoritmen slik at man bare kan hente ut en blokk bitcoin cirka hvert tiende minutt – uansett hvor sterk datakraft man er utstyrt med.

Men jo kraftigere datamaskiner er, desto mer bitcoin kan man skaffe seg.

Prosessen foregår enkelt fortalt ved at datamaskinene må gjette riktige tallkombinasjoner i veldig store tall, i henhold til en kryptografisk funksjon. Jo raskere datamaskiner prøver å knekke koden, jo vanskeligere blir det å holde utvinningsgraden til én blokk hvert tiende minutt.

I kryptovalutaens barndom, da bitcoin ikke var verdt noe i vanlige penger, satt entusiaster hjemme og produserte bitcoin bare for å holde systemet i gang. De kryptografiske beregningene var da relativt enkle.

Men jo høyere verdi bitcoin får, desto mer lønnsomt er det å investere i kraftige maskiner.

Fortjenesten ved å trekke ut en blokk med 6,25 bitcoin pluss transaksjonsgebyrer, er i overkant av 2 millioner kroner.

Det er altså et timinutters kappløp – med én vinner – om å gjette riktig tallkombinasjon og hente ut «blokken». Desto flere som forsøker, jo høyere blir tallene.

Men med så stort utbytte er det mange som mener det er verdt investeringene i datamaskiner som er spesialbygd for utføre beregningene. Det kan være snakk om tusenvis av slike datamaskiner rundt om i verden.

Erik Agrell, professor i elektroteknikk ved Chalmers University of Technology i Göteborg, mener at «tusenvis» av datamaskiner er å ta altfor lite i.

Han tror det kan være snakk om nærmere 100.000 slike datamaskiner.

– Det er kilometerlange haller med bare datamaskiner, sier han.

Energiforbruket til dagens bitcoin-industri er beregnet til 116 TWh per år – det tilsvarer nesten hele Sveriges energiforbruk. Det er universitetet i Cambridge som har laget overslaget.

Med en slik energibruk er det mest lønnsomt å plassere datahallene i land med billig energi og få restriksjoner.

Et område som var mest populært fram til i fjor, var kullkraftbeltet i Nord-Kina. Over 75 prosent av verdens bitcoin i 2020 ble tatt ut der.

Det meste av bitcoin utvinnes dermed med kullkraft, noe som har store konsekvenser for miljøet.

Det regnes derfor for å være en skitten industri.

Utenom Kina har Island, Canada og USA vært populære for produksjon av bitcoin.

Enkelte steder bruker man vannkraft i produksjonen, deriblant skjer dette i USA. Men det meste av produksjonen er fortsatt avhengig av kullkraft.

Nylig strammet Kina inn regelverket for kryptovalutaer, og så sent som i mai ble det rapportert at flere bitcoinselskaper forlater landet.

Men flytting til land med fornybar energi trenger ikke å bety at energiforbruket som helhet blir miljøvennlig.

– Vi har foreløpig en global mangel på fornybare energikilder, så hvis man hypotetisk omdirigerer all produksjon av bitcoin slik at den går på vannkraft, ville det ikke bli stort bedre. Det vil tvinge annen virksomhet over på fossilt brensel, sier Agrell.

Så lenge prisen på bitcoin er så høy, vil kappløpet om den fortsette et eller annet sted i verden.

Men hvis prisen faller og produksjonen blir ulønnsom, vil det føre til endringer.

– Datahallene vil bli stengt med en gang dersom det blir for dyrt å produsere, mener Agrell.