Erling Marthinsen 
South Yorkshire Police som hadde ansvaret for å etterforske serievoldtektene i Rotherham, klarte bare å ta ut tiltale i 16 av 540 kriminalsaker. Dette til tross for at sakene omhandlet grove serievoldtekter av barn.
Kun én av 34 av sakene som politiet kjente til havnet i rettssystemet. Dette sier noe om omfanget på denne skampletten på britisk historie.
West Midland Police kan vise til noe bedre tall. Men fortsatt klarte de bare å ta ut tiltale i kun én av 28 saker.
Sarah Champion, som sitter i parlamentet for Labour, fikk sin politiske karriere ødelagt da hun skrev en artikkel i 2017 med tittelen:
«Britain has a problem with British Pakistani men raping and exploiting white girls.»
Champion er skuffet over hvor få som er tiltalt etter disse grove forbrytelsene.
«The low charge rate staggers me. My concern is that known perpetrators are slipping through the net. We need absolutely zero tolerance for this crime.»
Det mest sjokkerende med den såkalte groomingskandalen var hvordan sosialtjenester, politiet og lokale myndigheter visste hva som foregikk i mange år, uten å gjøre noe som helst for å hjelpe de sårbare unge jentene.
Over halvparten av ofrene for de gjentatte voldtektene var under 15 år. Rundt 80 prosent av ofrene var etniske briter, mens gjerningsmennene i all hovedsak var pakistanske muslimer.
The Times oppsummerer noen grufulle detaljer.
• Children known to be at risk of abuse have gone missing more than 55,000 times in Britain over the past three years, with some as young as 11.
• One teenager with learning disabilities was filmed being abused by a group of men but police initially took no action because she claimed that it was consensual.
• High Court judges have complained to the government that councils are keeping child victims of abuse in caravans because of a lack of space in regulated secure children’s homes.
Politiet forsøkte å skjule hva som pågikk, og nektet i ni måneder journalister adgang til sakspapirene. Politiet legger ikke skjul på hva som motiverte dem til å ofre jentene.
Det står svart på hvitt i sakspapirene at politiet fryktet å skape «spenninger i samfunnet», og denne frykten var begrunnet med etnisiteten til både ofre og gjerningsmenn.
“The predominant offender profile of Pakistani Muslim males… combined with the predominant victim profile of white females has the potential to cause significant community tensions.
“There is a potential for a backlash against the vast majority of law-abiding citizens from Asian/Pakistani communities from other members of the community believing their children have been exploited.
“These factors, combined with an EDL [English Defence League] protest in Dudley in April and a general election in May could notably increase community tension.”
Man ville ikke skape «spenninger». Man måtte ta hensyn til valgkampen. Man måtte absolutt ikke forårsake en «backlash» mot lovlydige muslimer
Det siste mantraet kjenner vi igjen fra etterspillet til samtlige terrorangrep de siste årene. Merkelig nok gjelder ikke dette prinsippet hvis terroristen er hvit, da skrikes det fra alle salongene etter backlash og «guilt by association».
Sist, men ikke minst: Man kunne ikke la en «enemy of the state», en person vi kan kalle Voldemort (mannen hvis navn ikke må nevnes), få noe kred for sin ledelse av EDL i kampen mot islam og massevoldtektene av britiske jenter.
Nazir Afzal førte saken for påtalemyndighetene mot serievoldtektsgjengene i Rochdale, og sier til The Times:
“If a child goes missing once, the police throw all resources at it. When a child goes missing two, three and then a hundred times they lose interest.
“We thought we had confronted this ten years ago. What seems to have happened is police have gone back to their old ways.”
Men voldtektene fortsetter den dag i dag, og britisk politi forsøker fortsatt å koste tragediene under teppet. Sakspapirer sensureres og skjules, og antall ofre kan regnes i titusener.
The newspaper said that what information it did manage to uncover came at the end of a nine-month Freedom of Information battle in which police tried to redact potentially embarrassing information.
Samtidig vet man at Metropolitan Police i byens hovedstad har satt av ressurser til hele 900 fulltidsstillinger som etterforsker hatkriminalitet. Ofte rammes de som faktisk protesterer mot de tragiske overgrepene mot britiske jenter.
Som Rod Liddle skrev i The Spectator: Snart er det ikke lov å hate noe som helst, bortsett fra hatet selv.
Et mer slående eksempel på hvordan britiske myndigheter fokuserer på det Douglas Murray kaller «secondary problems» er vanskelig å finne.
Hvor mye nedverdigelse og lidelse tåler det britiske folket før de sier stopp? Hvor er den legendariske britiske kampånden?
Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!
