Mannlige lesere som ikke har glemt alt de lærte da de avtjente sin verneplikt i Hæren, bør være vel kjent med uttrykket «omgående bevegelse».
Betegnelsen brukes når en avdeling ikke angriper fienden i front, men heller trekker ut på flanken for å slå overraskende til fra siden, eller aller helst: komme inn bak motstanderen og omringe ham.
I det sivile liv er det et uttrykk som heter «å slå på skåka, men mene merra». Det er også en omgående bevegelse i den forstand at en som ytrer seg, ikke går rett på sak, men retter indirekte kritikk mot noe. Altså: En kusk som ikke gir merra et rapp, men slår på skåka – den innretningen på vogna som er fastspent til hesten.
Det er slike øvelser som har vært utført i Tromsø i den senere tid, i anledning av at den amerikanske ubåten USS «New Mexico» i dag la til kai i Grøtsund havn, nord på byens fastlandsside. Ubåten er atomdrevet og inngår i det militære apparatet som gjør at også tromsøværingene trygt kan feire 17. mai i fred og frihet.
Den atomdrevne ubåten har vært utgangspunkt for masse spetakkel i Tromsø i lengre tid. Det pekes på faren for radioaktive lekkasjer og andre innbilte trusler. Kjente fjes fra den politiske venstresiden har demonstrert i gatene og skrevet innlegg i mediene. Vi vil ikke senke oss til Erna Solberg-nivå ved å omtale dem som «sammensurium», men det må være lov å si at vi kjenner lusa på gangen.
Frykten for utslipp fra det atomdrevne maskineriet er en omgående bevegelse mot hovedsaken: at demonstrantene ikke liker at Norge blir forsvart av amerikansk militærmakt – og dypest sett: at Norge er med i NATO, hvor landene gjensidig er forpliktet til å hjelpe hverandre hvis ubedte krefter skulle melde sin ankomst. Tromsøværingene slår på skåka, men mener merra.
Dét er ikke noe nytt i Tromsø. Tidlig på 1980-tallet var Tromsø-miljøet sterkt preget av den atomfrykten som visse kretser fikk pisket opp på mange hold i Norge. Det var den gangen slik at Troms Ap alltid var det første av partiets fylkeslag som holdt årsmøte – og derfra kom det ofte utspill som gjorde at Arbeiderpartiets ledelse følte uro hver gang det stundet til årsmøte i Troms. Da kom det resolusjoner om løst og fast, særlig det første, og gjerne med brodd mot den forsvars- og sikkerhetspolitikken Ap hadde ført siden 1949. Troms Ap var de bekymredes episenter fordi laget var preget av Tromsø-miljøet, noe som utsendinger fra forsvarskommuner som Målselv, Bardu og Harstad ikke klarte å nøytralisere.
Fra Nordland Ap kom det aldri slike årsmøteuttalelser. Der var det nemlig denne spaltist som i mange år ledet årsmøtets redaksjonskomité!
Motstanden mot NATO, og ganske særlig USA, opptrer i mange forkledninger. Den såkalte fredsbevegelsen fra 1980-tallet fikk en viss oppslutning ved å skjule sine hensikter og spille opp til folkelig frykt.
På 1970-tallet tok statsminister Trygve Bratteli brodden av kritikernes påtatte frykt for at amerikanske orlogsfartøyer hadde kjernefysiske våpen om bord ved å utstede en genial regjeringserklæring hvor norske myndigheter forutsetter at allierte krigsskip ikke har atomvåpen om bord ved anløp av norske havner. Da ble det taust! Bratteli-doktrinen står seg fortsatt.
Det hadde vært mer redelig om Tromsø-aksjonistene hadde sagt like ut at de ikke liker at Norge er med i NATO, hvor amerikansk forsvarsmakt er selve ryggraden.
I stedet for å begå forvirrende og kamuflerende mentalt omgående bevegelser.