Vi nærmer oss slutten av fjerde akt?

Christian Krohg: Lofotbrev (1857) Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Billedkunstsamlingene

Jeg er usikker på om det var tilfeldighetene eller et påskudd for å gå utenom som ville det slik at jeg en regntung formiddag kom til å bla i en gammel utgave av «Peer Gynt». Boken var velbrukt og lite å se til. Ryggen var halvt revet av. Den fillete boken var blant de tingene jeg ikke hadde hjerte til å kaste da jeg ryddet etter min mor. Ting som bærer minner og binder tiden og noen ganger to generasjoner sammen, men som tredje generasjon kommer til å kaste på dynga.

Min mor kunne Bukkerittet og Prestens tale ved graven utenat, slik hun kunne hele «Terje Vigen» og selvsagt diktene til Arnulf Øverland og Rudolf Nilsen. Hun hørte til dem som bygget landet fra et av de fattigste i Europa til et av de rikeste i verden. Samtidig lærte de seg dikt og salmer og alle vers av fedrelandssangen utenat. De var fornøyd med fremskrittet, og da femdagersuken kom, gjorde de ikke noe nummer ut av det. De hadde opplevd tuberkulosen, med dødsrater over tyve ganger så høye som covid, og det hvert eneste år i over 50 år. En kvart million nordmenn mistet livet til tubben. Hun fikk den, hun også, men overlevde som en av de få.

Tilhørende dessertgenerasjonen har jeg hørt om de harde 30-årene, okkupasjonen, krigen og rasjoneringen. Da fattige byfolk måtte spise sild og poteter til middag hver dag i ukevis, og stekt kålrabi i tran av og til som avveksling. Det var før oljen og NAV og Skam og Woke og ungdommens sutring over koronaisolasjon og at de ikke kan feste som før, og min egen generasjons sutring over lange polkøer og prisen på pappvin. Før alt ble så selvfølgelig og lettvint og små forsakelser ble gjort så store.

Jeg hadde gått på reformgymnas og i demonstrasjonstog på 70-tallet og hadde ikke så mye til overs verken for gamle heltekvad eller Ibsens utlegninger om den norske folkesjelen. Noe hadde jeg da fanget opp, sånn som 3. verset i «Revolusjonens røst». Jeg tok min frihet for gitt og var blitt kritisk til alle totalitære og antidemokratiske tendenser. Men jeg hadde aldri riktig forstått hva Peer Gynt drev på med i 4. akt i Sahara. Hva pokker hadde han der å gjøre?

Jeg skulle egentlig renset garnene for krabber og drit, men himmelen hang blytung over havgapet, og vestavinden pisket snoen rundt de kronglete furuleggene som halsstarrig klorte seg fast til svabergene på øya, så jeg utsatte det uunngåelige. Bedre foran peisen sammen med Peer Gynt enn å fryse fingrene av meg sammen med et dusin gjenstridige krabber i trollgarnet nede på brygga. På overtid og langt ut i 4. akt selv, satte jeg meg fore å finne ut av hva Peer egentlig drev på med i Sahara.

I fjerde akt reiser Peer gjennom ørkenen fra Marokko til Egypt. Han har bygd seg en formue i USA og har ambisjoner om å bruke den til å bli keiser over hele verden. Men fra stranden i Marokko ser han skipet med hele formuen gå ned i Atlanterhavet. Så legger han ut på reisen gjennom Sahara. Han finner den marokkanske keiserens stjålne hest og klesdrakt og rir gjennom ørkenen i keiserlig mundur. En araberhøvding gir ham en storslagen mottakelse, og Anitra danser for ham og hyller ham som profeten selv. Han får for seg å bygge en kanal og lede vann inn i den golde ørkenen og bygge et blomstrende samfunn som skal strekke seg fra Timbuktu til Etiopia. Imperiet skal hete Gyntania og hovedstaden Peeropolis. Reisen ender opp i dårekisten i Kairo, der han, etter å ha sett sfinxen, blakk og pengelens omsider blir kronet til keiser blant de gale.

Ibsens nasjonalepos om den norske folkesjelen er åpenbart ikke mindre aktuell i dag enn i 1876, da det ble skrevet. Dette er historien om ‘Det internasjonale gjennombruddet’ da Norge slo gjennom på den globale arena.

MONSIEUR BALLON: De er jo norsk?
PEER GYNT: Af fødsel ja! Men verdensborger af gemyt.

Dette er historien om det norske oljeeventyret som gjorde oss styrtrike i en fart. Dette er historien om en selvforherliggjørende filantropisk bistandspolitikk og endeløse milliarder kastet bort på overambisiøse og feilslåtte utviklingsprosjekt som ikke står tilbake for Peers planer om å gjøre hele Sahara om til en ‘fed oase’.

PEER GYNT: Midt i mit hav, på en fed oase

vil jeg forplante den norske race;

det dølske blod er jo kongelig næsten

arabisk krysning vil gøre resten.

Rundt om en vik på en stigende strand

Faar jeg lægge Peeropolis, hovedstaden

Verden er aflægs! Nu kommer raden

Til Gyntiana, mit unge land.

Det er historien om ‘engasjementspolitikken’ og den megalomane ambisjonen om Norge som humanitær stormakt. Det er historien om Gro og Thorbjørn og Kjell Magnes og Ernas etnosentriske visjoner om å bruke oljepengene våre til selv å bli keiser ikke bare i Norge, men i hele verden.

MASTER COTTON: Men inge hejser

Sit seil for blot og bart at sejle.

De har et mål, det kan ej fejle.

Og målet er – ?

PEER GYNT: At blive kejser.
ALLE FIRE: Hvad?
PEER GYNT: (nikker) Kejser!
HERRERNE: Hvor?
PEER GYNT: I hele verden!

I kraft av guldet!

Det er historien om Oslo-prosessen som endte opp med lite annet enn et fjerderangs skuespill på Broadway som antakelig norske skattebetalere har måtte betale for, og med et UD-ektepar som går Peer Gynt en høy gang. Likedan står ikke Mette Marits dans for den bortkomne Jonny fra Stovner noe tilbake for Anitras dans for den bortkomne bondesønnen fra Gudbrandsdalen. Og både Ari og Durek og Märthas engler overgår klart de mest absurde skikkelsene i persongalleriet til Ibsen. Det er historien om norske statsministre som knapt kan snakke engelsk, men som i keiserens stjålne klær strør om seg med skattebetalernes penger som fulle oljesjeiker.

Det er historien om da alt så plutselig ble snudd på hodet, da han og hun ble hen og mennesket fikk flere kjønn enn det er fingre på en hånd, da fylkesmenn ble statsforvaltere og lensmenn ble avdelingsledere og nordmenn ikke med god samvittighet lenger kunne kalle seg nordmenn, og da rett ble galt og galt ble rett og universitet og høyskoler ble omgjort til galehus.

BEGRIFFENFELDT: Nu er det klart, og det la’er sig ikke dølge,-

denne fra-sig-gåen vil have til følge

en hel omvæltning til lands og vands.

De personligheder, som før kaldtes gale,

ble nemlig iaftes kl. 11 normale,

konforme med fornuften i dens nye face.

Og ser man endvidre på sagen ret,

er det klart at fra nysnævnte klokkeslæt

begyndte de såkaldt kloge at rase.

Det er historien om Jonas og Erna som ender opp blakke og pengelense i dårekisten i Alexandria når hele oljefondet er brukt opp og kongeskipet «Norge» har forlist med alle pengene en plass utenfor Afrikas kyst.