Johan Sverdrup (1816-1892) malt av Christian Krohg en gang i 1880-årene.
Norges statsminister 26/06-1884 – 13/07-1889. (Venstre). Var stortingspresident 1871-1884 og Norges Venstre-forenings første formann. Var ansvarlig for en rekke reformer, bl.a. jury og utvidelse av stemmeretten.
Stortingsrepresentant for Akershus 1859-1885.Sverderup er kjent for slagordet: -All makt i denne sal. Etter to folkeavstemninger hvor folket sa nei til overnasjonal suverenitet, har Stortinget stykkevis og delt overført suvereniteten til Brussel. foto: Commons wikipedia. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Billedkunstsamlingene
Århundrer etter at landet frigjorde seg fra det romerske kirkeveldet, ser vi på ny en trang blant politiske ledere til å søke ly under en internasjonal eller global organisasjon som fritar dem fra et tungt lederansvar i en tid med mye uro og usikkerhet. Det er så bekvemt å kunne skyve ansvaret over på noen som har klare meninger om hvor kursen skal settes og som gir dem politisk ryggdekning: Vi følger bare Verdenssamfunnets vilje og lar menneskerettigheter og demokratiprinsipper utgjøre selve grunnfjellet for ivaretakelsen av vårt folks interesser. Å ivareta Norges interesser overfor utenverdenen blir derfor i virkeligheten ikke vesensforskjellig fra det å ivareta omverdenens interesser overfor Norge. I det store fellesskapet er vi alle like. Å tenke annerledes er i utakt med tiden og de politiske realitetene. Nå har det overnasjonale erstattet folkets tarv.
Da Norge ble medlem av EU uten stemmerett (hva skal vi med stemmerett når vi likevel er enig med flertallet) hadde vi en offentlig debatt blant folk og i Stortinget om avgivelse av suverenitet til et overnasjonalt organ. Grunnlovens § 115 krever at slike spørsmål kan avgjøres med tre fjerdedels flertall ved myndighetsoverføring til organisasjoner som Norge er tilsluttet. I år vedtok Høyesterett imidlertid at det likevel ikke er nødvendig med mer enn rent flertall dersom avgivelsen av suverenitet er liten nok hver gang. Det åpner uante muligheter for forutseende politikere til å realisere sine drømmer bit for bit.
Et tilfeldig politisk flertall kan altså godt avskaffe vår selvråderett bare det skjer i små nok porsjoner. Slik Høyesterett selv uttrykker det:
«Særlig etter at EØS-avtalen ble vedtatt av Stortinget i 1992, har det utviklet seg en stortingspraksis som går ut på at samtykke til myndighetsoverføring kan skje ved alminnelig flertall etter § 26 annet ledd dersom myndighetsoverføringen er lite inngripende. Høyesterett mener at denne forståelsen av Grunnloven må anses å være gjeldende rett.»
Norsk tilslutning til EUs felles utenrikspolitikk trenger imidlertid ikke engang simpelt flertall blant våre folkevalgte. Den operasjonen har de siste utenriksministrene gjennomført i all stillhet og helt uten opprivende debatter om Grunnlovens krav når det gjelder suverenitetsavståelse. Norsk utenrikspolitikk har historisk opplevd å være unntatt fra politisk strid. Det er noe vi underforstått alltid skal være enige om og derfor ikke trenger å debattere. Det dreier seg jo bare om å ivareta våre interesser. Og når de stort sett begrenser seg til å etterleve folkeretten og menneskerettighetene, sier det seg nærmest selv at dette området kan anses som avpolitisert.
Tydeligst ser vi dette i vårt engasjement i FNs organer. Norge har et særlig nært forhold til FN. Vi var jo med fra unnfangelsen og ble belønnet for innsatsen ved at Arbeiderpartiets Trygve Lie ble utnevnt til organisasjonens første generalsekretær, et verv han innehadde i seks historisk viktige år. Dessuten spilte Norge en stor rolle i utsmykningen av FN-bygningen hvor selveste Sikkerhetsrådets møtesal skinner i norsk arkitektur og kunstnerisk glans. Den norske kjærligheten til FN er derfor hevet over enhver smålig debatt om råderett: Vi følger FN i tykt og tynt, og nå sitter vi igjen som medlem av Sikkerhetsrådet hvor vi mener at fremtidens retningslinjer meisles ut i form av resolusjoner.
Av spesiell interesse har det nylig vært å følge med i Norges innsats i FNs organer for kvinnesaken. Vi fikk en forsmak på norsk politikk på dette området i 2019 da FNs økonomiske og sosiale råd, ECOSOC, under norsk møteledelse vedtok en resolusjon som av alle land i Midtøsten anklaget Israel for å krenke kvinners rettigheter. I sitt innlegg i Sikkerhetsrådet nylig om den arabisk-israelske konflikten kom FN-ambassadøren igjen inn på kvinnesakens stilling.
Denne gangen var imidlertid tonen langt mer positiv idet hun ønsket velkommen staten Palestinas vedtak av sin annen Handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet. Hun mente at denne handlingsplanen er et avgjørende skritt i anstrengelsen for å bygge inkluderende fred og sikkerhet. For øvrig fremhevet man fra norsk side betydningen av å gjennomføre den sterkt Israel-kritiske Resolusjon 2334 som ble vedtatt i 2016 fordi USAs president Obama avsto fra å nedlegge veto. Norge ga dessuten støtte til de palestinske valgene, og kommuniserte tydelige forventninger til palestinerne i forbindelse med valggjennomføringen. At hele 11 palestinske partier i sitt valgmateriell avviser Israels rett til å eksistere, kom hun ikke inn på.
Nå får hun imidlertid nye anledninger til å fornye sitt engasjement for Midtøstens kvinner. I FN er nemlig Iran nå innvalgt for en fireårsperiode i Kommisjonen for kvinners status, CSW. Dette FN-organet er den fremste mellomstatlige organisasjonen som utelukkende er opprettet for å fremme likestilling mellom kjønnene og å gi makt og medbestemmelse til kvinner. Valget av ayatollaenes Iran til å sitte i nettopp denne kommisjonen skjedde med forventet norsk støtte innenfor ECOSOC.
Som observatør Hillel Neuer fra UN Watch påpeker, er Irans forfølgelse av kvinner omfattende og systematisk både juridisk og i praksis: «Til og med FNs egen generalsekretær har rapportert om Irans vedvarende diskriminering rettet mot kvinner og jenter.»
Neuer uttaler videre at
«Irans fundamentalistiske presteskap tvinger kvinner til å dekke til håret og mange blir arrestert og daglig angrepet under den kvinnefiendtlige hijab-loven. De forlanger at en kvinne må ha tillatelse fra sin far for å kunne inngå ekteskap. Den lovbestemte nedre aldersgrensen for en jente til å inngå ekteskap i Iran er 13 år, og selv enda yngre jenter får lov til å gifte seg med fars og en dommers tilslutning. Ayatolla Khameneis regime fengsler modige kvinnesaksaktivister, så som Nasrin Sotudeh, Mojgan Keshavarz, Yasaman Aryani og Monireh Arabshahi for den forbrytelsen det er med fredelige midler å kreve menneskelig verdighet.»
Med tilslutning fra statsminister Solberg, utenriksminister Eriksen Søreide og FN-ambassadør Mona Juul er de iranske ayatollaene nå valgt som overvåkere av verdens kvinners kamp for likestilling og medbestemmelse. Det overrasker oss ikke. Vi har sett denne FN-politikken utfolde seg under norsk medvirkning i lang tid. Det som overrasker oss er den øredøvende tausheten som denne norske utenrikspolitikken møtes med i norske riksmedier.
Problemet for oss i Norge er at det ikke lenger er noen som bryr seg om norsk utenrikspolitikk og de konsekvensene den har for dem som er ofre for den, hva enten de er jøder rammet av norskfinansiert terror eller fengslede iranske kvinnesakskvinner. Saken dreier seg ikke lenger om å ivareta norske interesser, folkerett, menneskerettigheter og demokratiprinsipper. Alt dreier seg om å mele de privatøkonomiske karrierekakene til en liten gruppe av elitemennesker som ikke går av veien for å bruke 34 millioner kroner av våre penger til å kjøpe seg status og internasjonale privilegier. Vi er likevel optimistiske nok til å tro at om dette hadde forekommet i Italia, ville disse menneskene ha risikert å havne bak lås og slå.
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!
