Samuel Bak Stone Age (1968)

Ulike ord er ulikt populære til ulike tider. Progressiv er et godt eksempel; ordet ble hyppig brukt i politiske sammenhenger under min ungdom, men har siden glidd i bakleksa. Eksakt hva det betydde var aldri klart, men sosialisme, feminisme, tredje verden-isme og alle andre former for det som gjaldt for å være radikal politikk, faktisk så radikal som mulig, ble favnet av samlebegrepet. Proggrock, progressivt teater og mye annet venstrestoff blomstret i kjølvannet av kulturrevolusjonene hvis vestlige variant utviklet seg før, under og etter skjebneåret 1968.

Storpolitisk var naturligvis Sovjetunionens fall den mest skjellsettende begivenheten mot slutten av det 20de århundre. Hva økonomisk teori angår, markerte mastodont-begivenheten nådestøtet for sosialismen, for nettopp dette med eierskapet til produksjonsmidlene står jo sentralt i denne såkalte vitenskapen. Kun de aller mest trofaste og tradisjonstro – kort sagt forstokkede – marxistene (noen av disse museumsvokterne finnes ennå i Norge) holdt etter sjokket for 30 år siden fast ved overbevisningen om at planøkonomi er regulert kapitalisme overlegen når det gjelder organisering av næringslivet. Hva skjedde med de mange og verbalt særdeles aktive progressive etter at bunnplanken i deres verdensanskuelse så plutselig var blitt revet vekk, hvordan re-orienterte de seg i en ny verden der ingen marxisme-tro supermakt fantes lenger?

I betydelig antall gikk de inn i de allerede eksisterende sentrum-venstre partiene, først og fremst SV og Arbeiderpartiet, der de freidig lot som om ikke noe spesielt hadde skjedd, men at de egentlig hadde vært en slags sosialdemokrater hele tiden. «Alle var jo progressive på den tiden» hører vi stundom, lett unnskyldende, sagt av både de engang Moskva- og Beijing-tro kommunistene når de skal forklare sine underlige ungdomssynder. Derved blir den egne fortiden alminneliggjort og mister sin informasjonsverdi om eventuelle kognisjons- eller karakterskavanker hos dem som insisterte på at Pol Pot og Mao, respektive DDR og Stasi, var alt fra forståelige til riktig framifrå forbilder.

Alle og alle, fru Blom, jeg levde selv på den tiden og vet at påstanden er usann; vi var en hel del som ikke viftet med små, røde bøker eller tok til orde for voldelig revolusjon hverken på universitetene eller andre steder. Det var ikke like morsomt bestandig, kan jeg legge til, å stå imot den massive venstrepropagandaen som nærmest kvalte all politisk diskusjon i hvert fall innen studentmiljøer. Men ellers: Jo, ikke få radikalere fra de to tiårene mellom 1960 og -80 oppførte seg som om de hadde mistet hodet, eventuelt bare hadde glemt det igjen hjemme. Noen datidsprogressive har da også i ettertid tatt klar avstand fra det politiske verdenssyn de den gang bekjente seg til; slikt krever etisk mot og fortjener respekt.

Men de fleste tok aldri noe oppgjør med egne ungdomssynder, de navigerte isteden videre i et delvis nytt politisk farvann der de til fulle utnyttet ulike manipulatoriske ferdigheter de i ungdommen hadde tilegnet seg. På slikt vis skaffet de seg selv og meningsfellene ny makt i samfunnet, særlig innen politikken, i akademia, i kirken og på en rad andre virkefelt der debattskolerte, meningssterke individer relativt lett kan vinne fremgang. Hva ble deres kampsaker i den nye, post-sovjetiske norske virkeligheten? Kjenner vi igjen deres gamle overbevisninger innen nåtidens politiske landskap som, overfladisk vurdert, fremstår som uten direkte sammenhenger med være seg den kinesiske, sovjetiske eller amerikansk-europeiske varianten av progressiv tenkning?

Fundamental i de progressive marxistenes verdensforståelse var den dialektiske motsetningen mellom undertrykkerne og de undertrykte. Sistnevnte var opprinnelig arbeiderne som unge klassekjempere med uuttømmelig entusiasme, vitenskapelig begrunnet samfunnsforståelse og det rette lederskap skulle hjelpe til å beseire de kapitalistiske utsugerne. Revolusjonen ville komme, arbeiderne skulle ta makten og til sist, etter at all motstand var kjempet ned, ville et kommunistisk tusenårsrike bli etablert, en utopi der rettferdighet og likeverd var rettesnoren, ikke dog-eat-dog relasjoner basert på egennytte. Selvsagt heftet «utfordringer» ved drømmen, for å si det mildt og på nyspråk, men først og fremst falt den i fisk fordi arbeiderne ikke delte visjonen til de revolusjonære middel- og overklasseungdommene. De reelt arbeidende var tvert imot relativt tilfredse med gradvis mindre arbeidstid, høyere lønn, lengre ferier og etter hvert å kunne eie egen bolig; de var absolutt ikke interessert i å entre noen tilstand av permanent revolusjon. 

Mette og fornøyde arbeidere lar seg ikke rekruttere til protestaksjoner enn si gatekamp. Med andre ord mistet den progressive bevegelsen i Vesten omtrent samtidig både det dominerende statlige forbildet (Sovjetunionen) for en sosialistisk transformasjon av samfunnet og det myteomspunne interessefellesskapet mellom arbeiderklassen og de unge, brennende intellektuelle som satt rundt omkring på lesesalene og leste Maos tanker eller mer kursorisk politisk litteratur. Med et lett omskrevet, klassisk kommunistsitat: Hva må[tte] [nå] gjøres?

Jo, man skaffet seg et nytt sett undertrykte å være hjelper og frelser for i og med at det egne samfunnets «utakknemlige» arbeidere ikke lenger aksepterte rollen. Noen mer tenkende progressive, som den åndelige mentor for terroristene i Københavns Blekingegadebande, Gotfred Appel, var forbilledlig tydelige på at den vestlige arbeiderklassen ikke lenger var kvalifiserte til rollen som verdig trengende. For slike intellektuelle stod det klart at sosiale og etniske tredje verden-grupper isteden måtte løftes frem som indirekte objekter for den aldri sloknende «vi skal gjøre det godt igjen»-holdningen som dominerte europeiske og amerikanske radikaleres liv, drevet frem av anti-hvitt selvhat.

Så har da de gamle progressive i stedet for å prøve å «frigjøre den hjemlige arbeiderklassen fra kapitalistenes åk» gått over til å virke for noe de kaller «internasjonal solidaritet», i praksis at vi alle skal bøte for «våre» (altså forgjengernes) angivelige synder mot ikke-europeere ved å gi de sistnevnte alle mulige fordeler: økonomiske, etiske, historiske, juridiske (hatpratlovgivningen!) og det meste annet man kan forestille seg. Merk dessuten vel at denne kroniske selvoppgivelsen fra den hvite manns side ikke bare skal begunstige dem som befinner seg i fjerne land, men enda mer deres etnisk-kulturelle slektninger som i kraft av tvungen eller frivillig migrasjon endte opp i samfunn der europeiske verdier og tenkesett tidligere dominerte. Du ser det i Sør-Afrika og Australia, dit europeere flyttet gjennom noen hundre år, men enda mer uttalt i Nord-Amerika dit utflyttede europeere et stykke inn i sin nye historie fant det for godt å importere tvangsarbeidere fra Afrika. I slavenes etterkommeres navn svinges nå den moralske pisken over alle andre grupper og man forlanger «equal outcome» (aller helst vil de ha enda mer enn dét, iallfall per investert arbeidstime), ikke bare «equal opportunities».

Det hele er blitt en voldsom krenkelseslapskaus der historie, etnisitet og kultur grautes sammen til et etisk hierarki der de hvite – selv vi som bor i et lite, nordlig land uten noen slaverihistorie å snakke om – befinner seg nederst ved bordet i kraft av våre andel av den felles europeiske arvesynden. Pådrivere i prosessen har vært de tidligere progressive så vel som deres mentale ætlinger og arvinger, såkalt melaninfattige som aldri trøtner på å finne forklaringer som i bunn og grunn bygger på ett prinsipp alene: Vår synd var og er skyld i de andres ulykke. Tankesettet har gjennomsyret våre pedagogiske institusjonene fra nederst til øverst, fra førskolene til universitetene, så vel som alt annet innen først det offentlige og etter hvert også det mer uoffisielle Norge. Prosessen har vært raskt fremskridende under de siste få tiårene og ruller nå nærmest friksjonsfritt. Ikke minst er Stortingspartiet sterkt preget av nyprogressiv virkelighetsforståelse. 

Det er ikke fritt for at man lurer på om ikke pådriverne mon har hatt også rent økonomiske fordeler av å ødelegge det gamle, klassiske samfunnet de i ungdommen stod i slik opposisjon til, at det altså ikke kun er utøylet dårlig samvittighet som gir energi til galskapen. Man skal bestemt ikke undervurdere ikke-materielle beveggrunner; særlig lutheranisme som løper løpsk, kan lede til mye feilrettet åndelighet og galskap, og dét trass i de beste forsetter. Trolig gir det gamle, romerske spørsmålet om hvem som har nytte av en gitt utvikling («cui bono?»), også i dette tilfellet nøkkelen til forståelse av hva som skjer. 

Noen tjener på å bryte ned de gamle samfunnsstrukturene og erstatte dem med nye, på å flytte inn nye mennesker med andre vaner mens de opprinnelige borgerne står igjen som uomtvistelige tapere. Vi i den siste gruppen skal ikke innbille oss at vinnerne – medlemmene av samfunnets kremlag fremkommet gjennom syntesen mellom børs og katedral, H og A, Krf og SV, mellom moralister og leninister; kort sagt alle nåtidens «everywheres» som prater moral, men samtidig selv får utført tjenester billigere enn før, mens de tviholder på kontrollen over den dominerende fortellingen om hva som er galt og rett – vil så mye som legge to pinner i kors for å stoppe den pågående utviklingen. 

Dét arbeidet må vi selv gjøre. Ingen andre hverken vil eller kan stoppe raseringen av de frie nasjonene, samfunnene der det en gang var borgerne selv, ikke deres foresatte innen en politisk-ideologisk elite, som hadde makten.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her