Lan Marie Berg (MDG). Foto: Berit Roald / NTB
Det er ikke tilfeldig at klasseskillene øker i Norge. Det er en villet utvikling og en følge av de toneangivende partiers favorisering av egne hallusinasjoner fremfor folkets behov for velferd og trygghet. Miljøtøvet er vår tids klassekamp.
Avisen Nidaros gir mandag leserne enda et eksempel på miljøpolitikkens galskap. Trondheim formannskap vedtok å sponse folk som kjøpte sykkeldekk med pigger, slik at de kan sykle vinterstid. Nå viser det seg at velstående syklister har forsynt seg grovt. 29 av de subsidierte har millioninntekt, viser skattelistene for 2019. 22 av dem har formue på mer enn 1 million kroner. En av dem er god for 21 millioner i formue, men likevel verdig til kommunale subsidier.
Noe tilsvarende skjedde i Oslo for få år siden. Byrådet fant å ville sponse folk som kjøpte elektrisk sykkel. Bevilgningen rant ut fortere enn svint. Alt gikk til økonomisk velstående mennesker på Oslos vestkant. For fattigfolk på østkanten hadde ikke råd til elsykkel uansett raus kommunal sponsing.
All den politiske urett som rammer økonomisk svakstilte nordmenn, er ikke tilfeldig. Det er tilsiktet og ønsket av de politiske elitene. Under dekke av å redde verden, innføres ordninger som i økende grad overfører samfunnsbyrdene fra de svake til de sterke. Venstresiden er anførere i dette største sosiale overgrepet mot fattigfolk siden Bondepartiet i 1933 foreslo å frata sosialklienter stemmeretten.
Miljøpartiet De Grønne mener at bare de velstående skal ha kjøttmiddager. Ved å avgiftsbelegge kjøtt meget kraftig skal folk tvinges over til en matseddel som ekstremistene kan godkjenne. Grøt og lompe til fattigfolk, kjøtt til folk som har råd.
Denne spaltist avslørte bløffen da han for to år siden vendte tilbake til sin fødeby. Etter 50 år i andre deler av landet kjørte vi rundt for på ny å gjøre oss kjent med byen. Dette skjedde samtidig som Trondheim bystyre vedtok å erklære klimakrise i byen. Vi merket ikke noe til krisen noe sted etter å ha saumfart hele byen fra Ranheim over Strinda til Bratsberg, Tiller, Leinstrand, Byneset, Byåsen, Ila, Singsaker og Lade. Vi skrev brev til ordføreren og ba henne orientere oss om hvor i byen det er klimakrise og hva som kjennetegner krisen. Etter purring fikk vi svar med oppramsing av meningsløse fraser, men ikke svar på spørsmålene.
Under dekke av miljø begås økonomiske overgrep mot svakstilte. Folk som har råd til elbil, som i mange tilfelle er familiens bil nr. 2, slipper avgifter og ofte også bompenger. De som ikke skifter bil så ofte, og bare har råd til gamle biler, får regningen. Alle vet at elbiler slipper ut mer CO2 på grunn av batteriproduksjonen enn biler med forbrenningsmotor. Alle vet også at en Tesla med piggdekk, på grunn av svevestøv, er langt farligere for byluften vinterstid enn en drivstoffdrevet bil. Men likevel fortsetter sponsingen av biler og bilkjøring som favoriserer de velstående.
Miljøpolitikken er usosial i sitt vesen. Politikken letter byrdene for folk med god råd. Motstykket er at det blir stadig vanskeligere å få endene til å møtes for dem som har minst å rutte med. Og på toppen av det hele skryter de såkalt miljøbevisste over utbyttingen av fattigfolk for selv å få et enda bedre utkomme. Solidaritet viker for egoisme og politiske hobbyer. Det er tidens politiske melodi.
Og så blander de nyfrelste seg inn i hvordan folk skal leve livet sitt. De skal sykle til jobb, ikke spise kjøtt og «kle seg i sekk og aske», som det heter i Skriften. Et så inngripende og autoritært regime har Norge ikke hatt på 76 år.
Men så lenge velgerne døser, vil fattigfolk bare ha forverrede levekår i vente.
