Hieronymus Bosch (ca. 1450–1516), «Narrenes skip». Musée du Louvre, Paris.

Den som i våre dager ser seg rundt i den internasjonale offentligheten på jakt etter toneangivende skikkelser som gir håp for den vestlige sivilisasjonens fremtid, gjør det stort sett forgjeves.

Den amerikanske presidenten er senil, og båret frem av en trippelallianse av korrupte statstjenestemenn, medier og Big Tech som har gjort seg til totalitært anlagte talspersoner for antivestlig venstreideologi. Paven er en antikapitalistisk peronist som kysser imamer, stakkarsliggjør invaderende migranter og nylig har kastet seg for fullt på klimatoget.

Regjeringer, aktivister, medier og finansbransjen opptrer som om verden i fullt alvor var rede til å gi avkall på 85 prosent av sine energikilder. Prognoser for fremtidige gjennomsnitts­temperaturer eller antall innlagte på intensivavdelinger er nok til å suspendere sentrale samfunnsfunksjoner.

Tusenvis av mennesker i titalls byer verden rundt går i tog for en forbryter som dør under politipågripelse på et annet kontinent, samtidig som de ikke fester seg ved at inntrengere dreper sakesløse personer i deres egne samfunn. Kjønn har ikke lenger noe med biologi å gjøre. Matematikken skal avkoloniseres. Historien og dens personligheter skal sensureres i samsvar med postmoderne venstreideologi …

Når har vi i vår levetid sett så mye offentlig idioti på én gang?

Michel Onfray. Foto: Fronteiras do Pensamento / Wikimedia Commons.

I sin nye bok «La nef des fous: Des nouvelles du Bas-Empire» (Narrenes skip: Nyheter fra senromerriket) holder den franske filosofen og forfatteren Michel Onfray vareopptelling over dette massive forfallet. Den historiske referansen i undertittelen er ikke tilfeldig.

To uker etter utgivelsen er Onfray intervjuet av Il Foglios kulturredaktør Giulio Meotti. Forfatteren legger ikke fingrene imellom: Vår sivilisasjon er i ferd med å gå i oppløsning, sier han.

Alt det som utgjorde vår jødisk-kristne sivilisasjon, er i dag beseiret, ødelagt og i forråtnelse. Den gamle revolusjonære drømmen er i ferd med å oppfylles: «La oss utslette fortiden!».

Onfray har også gjort seg tanker om hva som kommer etterpå:

Vi er i en overgangsfase mellom denne sivilisasjonen, som er utslitt etter to tusen års eksistens, og fremveksten av den neste, som sannsynligvis blir transhumanistisk. Vi gjennomlever øyeblikk med en form for barbari som ofte har forekommet i historien, med sine bokbål, inkvisisjoner, revolusjonære domstoler, fordømmelser og renselser …

For å befeste sin ideologiske stilling, må transhumanismen ødelegge det som er naturlig, hevder Onfray, for det individuelle prosjektet skal ikke lenger ha noen begrensninger. Man velger hva man vil være, og konstruerer deretter. Hvis noe står i veien for prosesessen, så rives det ned.

I denne sammenhengen er også folkeslagene noe gammelt rukkel man må kvitte seg med. Majoriteten i et folk har ikke lenger noe den skal ha sagt, det er de religiøse, seksuelle, kulturelle og etniske minoritetene som teller.

Tocqueville likte ikke demokratiet, for i det så han en fare for flertallstyranni. Han tok feil. Demokratiet tar knekken på seg selv ved å underkaste seg minoritetenes tyranni, som får total makt over majoriteten.

Kirken har normalt fungert som modererende kraft, men gjør det ikke lenger, mener Onfray, som ikke er begeistret for den sittende paven.

Til forskjell fra forgjengeren Benedikt XVI, som strittet imot, er pave Frans dekadansens mann. Jeg er ikke kristen, men hvis jeg var det, ville jeg ha sett på ham som Antikrist i Johannes’ åpenbaring!

Kirken har villet tilpasse seg moderniteten ved å gi avkall på metafysikken, teologien, det hellige og det transcendente til fordel for moralen, mener Onfray. Hensikten var å holde på de troende, men resultatet ble det motsatte.

Det er den indre svakheten som er fatal, ikke den ytre trusselen fra islam, mener Onfray, som ser den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg som en av forfallets mest slående inkarnasjoner.

Klimaideologien føyer seg perfekt inn i oppløsningen av de kjente rammene for verden. Klimatrusselen krever angivelig en global regjering, og da er konsepter som nasjonal suverenitet og lokalt selvstyre helt akterutseilte.

Onfray er ikke optimist. Tiden er i ferd med å renne ut, mener han. De som skulle ha beskyttet oss, deltar med størst iver i ødeleggelsen.

Vestens kultur er raskt i ferd med å ramle sammen, desto mer fordi hatet mot den ikke kommer fra kulturens sedvanlige fiender, de være seg barbarer, soldater, krigsherrer og andre brutale folk. Nå kommer det fra kulturens egne folk: akademikere, skribenter, sosiologer, tenkere, journalister og populære artister, som tenner hundre intellektuelle fakler hver dag. Med denne farten vil det snart ikke være annet enn ruiner igjen av sivilisasjonen.

De som fremfor alt har gode utsikter oppe i alt dette, er islamister og det kinesiske kommunistpartiet. Disse gleder seg utvilsomt over all denne massive, demoraliserende selvskadingen hos fienden, som resulterer i enda lavere fødselstall og ytterligere nedrivning av Vestens industri.

For de av oss andre som leter etter lyspunkter, er det ikke lett å få øye på slike. Det finnes kanskje bare noen små lokalt her og der. For den som ikke vil gi opp den vestlige sivilisasjonen ennå, er det således en plikt å gjøre seg til et av lyspunktene. Det har sett mørkt ut for Vesten før. Munkene etter Romerrikets fall hadde kanskje enda dårligere odds enn vi.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!