Man må skape seg friminutter. Dra til stranda (som ikke kom med på bildet) på vestkysten av Karmøy sammen med sine døtre. Hvile øynene på havet. Foto: Øyvind Thuestad

Før, hvis jeg husker riktig, var mitt liv en fest hvor alle hjerter åpnet seg, hvor alle viner fløt. (Fra En årstid i helvete, A. Rimbaud)

***

Hvorfor jobber jeg som journalist i Document? Det er jo ikke verdens mest behagelige jobb. Vi som jobber i denne lille redaksjonen har nok forskjellige motivasjoner, men ingen av oss er her fordi vi søkte en trygg, velorganisert arbeidsplass.

Vi var ikke på jakt etter høy lønn, i så fall hadde vi funnet på noe annet. Selv tjente jeg bedre som seniorrådgiver/webredaktør i Skattedirektoratet da jeg ble ansatt der for 20 år siden enn jeg gjør i dag.

Den gang hadde jeg ordnede arbeidsforhold og pensjonsordning. Jeg trivdes, og hadde syv gode år. Det var givende så lenge det varte.

Men noen ganger i et menneskes liv skjer noe som kaster om på alt. I et glimt ser man virkeligheten som eksponert av et plutselig lynglimt. Og ingenting blir som før.

For min del skjedde det 7. juli 2005. Jeg husker jeg var på Sandvesanden på Karmøy med min eldste datter, da fire år. Solen skled rundt på en skyfri himmel, skjellsanden og havet blendet oss. Vi badet. Vi gravde et dypt hull i våt sand. Livet, havet og verden åndet fred og harmoni.

Den siste uskyldens dag.

8. juli var alt forandret. Jeg hadde fått mer informasjon om hvem de fire selvmordsbomberne i London var.

Det var ikke deres innvandrerbakgrunn som gjorde inntrykk, det var detaljene. Mohammad Sidique Khan var gift og hadde et lite barn. Han jobbet som lærer. Germaine Lindsay hadde en gravid kone hjemme. De hadde også en liten sønn. Shehzad Tanweer bodde hjemme hos sin mor, men han hadde jobb. Den yngste var Hasib Hussain (18), han bodde sammen med sin bror og svigerinne.

Tre av dem var britiskfødte barn av pakistanske innvandrere. Lindsay var konvertitt, født i Jamaica.

Det var dette som sjokkerte meg: de fire terroristene kom fra velbergede familier. Ingenting tydet på noen opphopning av negative sosio-økonomiske faktorer. Du vet, trangboddhet og slikt.

Jeg hadde trodd på den statsautoriserte, offisielle versjonen. Det var enkelte problemer, unnskyld: utfordringer, med innvandring og integrering, men ikke verre enn at det ville «gå seg til», som seniorforsker Lars Østby i SSB messet i alle år.

Det gikk ikke så fort som det kan høres ut. Jeg skiftet ikke syn på masseinnvandringen fra én dag til den neste. Men jeg vet hva som var D-dagen: 7/7/05.

Da hadde jeg som nevnt god, trygg jobb. Ordnede arbeidsforhold. Pensjon.

Gradvis forstod jeg mer og mer om hvilken voldsom omveltning landet mitt stod midt oppi. Som årene gikk stod det klarere og klarere for meg at vi var i ferd med å endre Norge til det ugjenkjennelige. Til noe våre barn vil fordømme oss for å ha latt skje.

Dette er kortversjonen, men slik gikk det til at jeg søkte meg tilbake til mitt fag journalistikken – og til Document – for vel fire år siden.

Jeg angrer ikke. Selv om noen av mine nærmeste har lagt meg for hat. Jeg har mistet nære venner. Folk som er opptatt av toleranse, men som ikke krever det av seg selv, folk som hyller mangfold, men ikke tolererer mangfold av meninger.

Mange av våre meningsmotstandere mener vi er motivert av hat. At vi er rasister. Jeg vil svare med noe jeg mener å huske at den franske forfatteren Alain Finkielkraut uttalte om folkelig motstand mot innvandring: «De er ikke redd for de fremmede, de er redd for å føle seg som fremmede i sitt eget nabolag.»

Det er en stressende jobb, en jobb som krever innsats døgnet rundt. Når terroren slår til i Wiens gater en sen kveldstime er det ingen av oss som ser på klokken. Og slett ingen som etterlyser «ordnede arbeidsforhold».

Man er alltid på jobb, har aldri helt fri. Man kjenner stresset av alt man ikke rekker over. Dårlig samvittighet, følelsen av utilstrekkelighet. Jeg har dekket krim og rettssaker, det har ført til at jeg har blitt truet av flere av de kriminelle jeg har skrevet om. Jeg blir oppringt sent om kvelden, om natten. Det er ubehagelig når det står på, men man rister det av seg.

Det er lite ved jobben min som er strukturert, ordnet, trygt og forutsigbart. Men jeg elsker den likevel, og ikke bare fordi den gir meg en privat, profesjonell tilfredsstillelse ved å gjøre en jobb som jeg innimellom, når jeg lykkes, er stolt av.

Minst like viktig er dette: Jeg føler jeg gjør noe viktig.

Det er dét som driver meg.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!