Zdzislaw Beksinski. Uten tittel
Den som under unge år leste og annammet George Orwells «1984», og derigjennom ble grundig vaksinert mot manipulerende nyspråk, han er dømt til å gjennomleve betydelige prøvelser i samtiden. For det er noe både uhemmet og skamløst over den eksisterende norske «elitens» ekstravaganser uti det kommunikatoriske; man lager nye ord og begreper i stride strømmer for derigjennom å øke sin politiske makt. For tro endelig ikke annet: Dette er hovedpoenget, hverken mer eller mindre, slik er spillet og politikkens vesen. Om man ønsker faglig belegg for denne konklusjonen, kan bevismateriale finnes i bøtter og spann innen historisk faglitteratur så vel som i relevante deler av skjønnlitteraturen. Machiavellis «Fyrsten» er et utmerket sted å begynne.
Forslaget om i barneloven å innføre begrepet fødeforelder (i stedet for mor) har vært gjenstand for betydelig oppmerksomhet de siste ukene, ikke minst i disse spalter, og det skulle også bare mangle. Den språklige kreativiteten ordet reflekterer, er representativ for den kroniske, men likevel stadig økende, organisatoriske så vel som verbale klåfingretheten samtiden gjennomsyres av; man ønsker ved hjelp av politisk vilje og egne beslutninger å skape et utopia, en vidunderlig ny verden. Nærmest barnaktige og uskyldsrene fremstår samfunnsingeniørene i denne sin ambisjon, selv om jeg mistenker i hvert fall noen av dem for å forstå mer enn de gir inntrykk av. Ambassadørene for den nye «toleranse på steroider» som eliten forkynner, er samtidig uten forståelse, enn si respekt, for at andre finnes som ser på deres prosjekt uten enhver begeistring, snarere med en blanding av gammel lede og mistro; så mye for realiteten i pådrivernes mangfoldsbegeistring. Alle disse forhold skal vi forhåpentlig komme tilbake til, for de utgjør et massivt og farlig brudd med historisk tradisjon. Slikt må aldri aksepteres som noe «de kloke og mektige» alene har lov å stelle med og bestemme over.
Men la oss isteden ta for oss overskriftens to andre nyord, statsforvalter og politiavdelingssjef, som rett nok lyder ordentlig klumpete, men ikke bent frem abnorme på samme måte som fødeforelder og lignende biologisk-filologiske misfostre. Mon ikke det skjuler seg gamle erfaringer og visdom bak de nevnte, merkelige ordene, noe hederskront som nå blir politiker- eller byråkrat-oppjazzet til det ugjenkjennelige?
Visst er det så, for statsforvalter skal fremover være betegnelsen på det som hittil har hett fylkesmann, mens det enda mer liksom-elegante 8-stavelseskonstruktet politiavdelingsleder er ment å erstatte lensmann. Det finnes fellestrekk mellom de gamle titlene som nå skiftes ut, men også forskjeller. Selve endringsprosessen sier uansett mye om hvilken tid vi lever i og hva man oppfatter som viktig og ønskelig.
Den mest åpenbare likheten er at begge gammelordene slutter på -mann, hvilket ganske riktig er selve nøkkelen til endringsiveren, for hva kan vel være mer provoserende enn en betegnelse som antyder kjønnsbegrensning av en profesjon enten yrket dreier seg om ivaretagelse av statens voldsmonopol eller mer politisk-administrative forhold? Skulle ikke kvinner kunne fylle samme oppgaver, kanskje, og dét minst like godt som enhver representant for mannekjønnet? Slik har faktisk argumentasjonen lydd under hele mitt voksne liv, høylytt og skingrende, og jeg kan ikke si hvor usigelig trøtt jeg er av alt gnålet.
For å få ned pulsen til et behageligere nivå, vil jeg derfor fortelle en liten anekdote fra eget liv i utlendighet, nærmere bestemt fra Sverige, altså et land som slett ikke står tilbake for vårt eget hva feministisk geskjeftighet angår. Saken var at jeg under noen år arbeidet på et av grannelandets store og utmerkede sykehus der en av mine nære medarbeidere på sykepleiersiden var «syster Thomas». Så het han faktisk, og Thomas hadde både kone og barn, så kjønnstilhørigheten avvek definitivt ikke fra den tradisjonelle for hans halvdel av menneskeheten; folk med skjegg og penis er og var menn, da som nå. Men den gang da det begav seg (det er lenge siden; hvordan saken står i dag, vet jeg ikke), fantes det altså utmerkede mannlige sykepleiere som ble kalt «syster» i yrkessammenheng, på samme måte som et enda smalere mindretall var «barnmorska» (jordmor) når de var på arbeidet. Motsatt eller tilsvarende fantes også tallrike eksempler på kvinner som var -mann et eller annet i yrkessammenheng. Og ikke fungerte sykehusvesenet eller samfunnet for øvrig dårligere på den tiden, det mener jeg bestemt å vite.
Men altså lensmann og fylkesmann og slikt: Jeg vet at forholdet er påpekt til forbannelse og kjedsommelighet av kyndig folk, men det har seg altså slik at menneske så vel som mann i nominativ het maðr (med bøyningene maðr manns manni mann) på gammelnorsk, så det finnes meget gode historisk-filologiske grunner til å hevde at alle «mannsyrkene» som nå søkes utryddet fra det norske språk, faktisk var kjønnsnøytrale alt fra begynnelsen. Denne påpekningen hjelper imidlertid ikke det minste, dessverre, så pass har jeg skjønt; de vankunniges følelser og markeringsbehov teller alle dager mer enn den kunniges argumenter. «Det hev so vore og vil so bli, til evig tid,» og innen den historiske fasen vi nå gjennomlever, finnes minimalt med sperrer for å hindre at dumskapen skal vinne frem. Da blir det som det blir.
Men lensmann og fylkesmann er tross alt bare ord, kan det innvendes, de er ikke skadelige, selv om de kanskje er uskjønne rent språkestetisk; er det ikke bedre bare å la dem gli forbi inn i en eller annen mørk skjebne som hører filologien til, altså helt la være å bry seg med den slags uviktig elendighet? Visst, til sist blir man vel så ille tvunget til å gjøre akkurat dét. Likevel kan jeg ikke annet enn påpeke at fullt så indifferent er praksisen ikke; det ligger en hensikt bak iveren etter å skape nye begreper, og aktiviteten har konsekvenser. Ingen av delene er så uskyldige som det gjerne gis inntrykk av.
På samme måte som fødeforelder foregir å være en tilpasning til ny biologisk virkelighet der selve det reproduktive skillet mellom mann og kvinne i likestillingens navn er utvisket, så søker nyordene politiavdelingssjef og statsforvalter å viske ut vår kulturelle arv. Nyspråket er med andre ord et element i «krigen» som føres mot vår nasjons aktive arv, mot røttene som nærer oss og sørger for tilhørighet så vel som stabilitet, kort sagt limet som holder oss sammen og gjør oss til et eget folk blant mange andre i verden. Fjerner man språklig kontinuitet, skader man samhørigheten mellom fortid, nåtid og fremtid, annerledes kan det ikke være.
At jeg satte krigen i hermetegn ovenfor, var mest av formelle grunner. Brukes begrepet metaforisk, og ser man strikt på hvilken aktivitet som faktisk foregår, så er ordet akkurat så krast som det bør være, for våre myndigheter omfavner ulike fremmede kulturer og folkeslag med betydelig større omsorg enn det som blir norske tradisjoner og særegenheter til del. Så langt har den offentlig oikofobien kommet i vårt land at man opererer ut fra premisset om at intet egentlig norsk finnes, i sannhet et både underlig og bekymringsfullt utgangspunkt for en stat hvis selve eksistensberettigelse, rim och reson som førnevnte Thomas og alle hans systror och bröder kunne sagt det, er å ta hånd om nettopp det norske, nordmenn og Norge.
Bryter man ned et folks kulturelle tradisjoner (statsforvalter, politiavdelingssjef) så vel som biologiske grunnlag (fødeforelder), så retter man et angrep mot nasjonens eksistens. At man derved bryter med en 900-årig tradisjon innen norsk rettspleie, hvilket er tilfellet for lensmanns-institusjonens vedkommende, ser snarere ut til å ha stimulert til rask aksjon enn forsiktighet. Vår tids samfunnsingeniører er akkurat like klåfingrete som deres progressive forgjengere var det. Endringsvilje (les: villighet til uten motstand å bøye nakken under påleggene ovenfra) fremheves som framifrå, mens respekt for hevdvunnen vane møtes med fordømmelse og forakt. Og alt dette skjer selv om kunnskap finnes lett tilgjengelig om at manglende ærbødighet overfor et folks tradisjoner alltid gir uønskede, endog farlige, resultater; de som vil og evner, kan lese seg opp om de store revolusjonene i modernitetens tidsalder for å overbevise seg om at det er hold i påstanden.
At de ansvarlige muligens ikke selv skjønner hvor farlig det er, spillet de holder på med, er i bunn og grunn betydningsløst. Vi har å gjøre med voksne mennesker som når det passer dem, og det er ofte, strør om seg med «føre var»-advarsler til andre. Det viktige er at deres klåfingrethet er skadelig, ikke om de er i god tro eller ei. Vi kan ikke lenger ha det slik at sinnelagsetiske betraktninger, altså påstander om at de selv lever med følelsen av å gjøre det rette, gjelder som evig unnskyldning for globalistene mens vi andre dømmes etter påståtte konsekvenser av våre meninger og handlinger.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
