Angela Merkel og Erna Solberg i Berlin 16.oktober 2018. Foto: Fabrizio Bensch/Reuters/Scanpix
Molotov–Ribbentrop-pakten var en «ikkeangrepspakt» mellom Tyskland og Sovjetunionen som bidro til å forandre verdenshistorien. Forløpet var uhyggelig! Traktaten ble undertegnet i Moskva den 23. august 1939, en uke før utbruddet av Den Annen Verdenskrig. Traktatens/paktens navn viser til de sovjetiske og tyske utenriksministrene, Vjatsjeslav Molotov og Joachim von Ribbentrop. Den dannet grunnlag for det tyske angrepet på Polen en uke senere og for sovjetisk invasjon av Polen to uker etter den tyske. Paktens hemmelige tillegg innebar at Tyskland og Sovjetunionen delte Polen, Baltikum og Finland mellom seg. Tyskland hadde imidlertid aldri til hensikt å holde fred med Russland, og iverksatte et vellykket overraskelsesangrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941. Angrepet hadde kodenavn «Operasjon Barbarossa». Etter den annen verdenskrig fikk Sovjetunionen beholde de erobrede landene i Øst-Europa som sin innflytelsessfære (Jaltakonferansen). På samme måte trakk Sovjetunionen sine styrker ut av Finnmark, siden Norge var en del av Storbritannias innflytelsessfære. Igjen fikk verden demonstrert at krig er utenrikspolitikk med andre midler, og at egeninteressen hersker i utenrikspolitikken (Clausewitz).
Fra 1946 gikk det et «jernteppe» gjennom Europa fra Stettin i Østersjøen til Trieste i Adriaterhavet (Winston Churchill). Den Kalde Krigen var et faktum. Heldigvis var Det Nordatlantiske Fellesskap tømret gjennom Atlanterhavserklæringen av 14. august 1941 og NATO fra 4. april 1949. I Norge lammet Molotov-Ribbentrop-pakten kommunistene fra 9. april 1940 til Barbarossa den 22. juni 1941, da Sovjetunionen med ett skiftet side i verdenskrigen. Fra da av gjennomførte de kommunistiske sabotasjegruppene i Norge en rekke angrep mot okkupasjonsmakten, mens Hjemmefronten drev styrkeoppbygging. Hjemmefronten gjennomførte sin første militære aksjon mot okkupasjonsmakten i august 1944. Ved første stortingsvalg etter den annen verdenskrig fikk Norges Kommunistiske Parti (NKP) 11,9 prosent av stemmene. Men allerede året etter var «jernteppet» trukket ned over Europa, hvilket Einar Gerhardsen tok konsekvensen av ved sin berømte Kråkerøy-tale den 29. februar 1948. Talen knekket NKP. Det Nordatlantiske Fellesskaps seier i Den Kalde Krigen var et faktum, som ble representert ved Murens fall og Sovjetunionens sammenbrudd (1989/1990). Seieren var like viktig som seieren i Den Annen Verdenskrig.
Det er ikke vanskelig å trekke forbindelseslinjer mellom revolusjonen i Russland i 1917, Den Første Verdenskrig, begivenhetene i Tyskland i mellomkrigstiden, Den Annen Verdenskrig og Den Kalde Krigen. Fraværet av konflikt og krig i de første årene etter 1990 førte til uforutseenhet, ansvarsløshet og nedrustning langt inn i en ny periode med konflikt og internasjonal spenning. Nå har verden nesten uforvarende driftet inn i en prekær sikkerhetspolitiske situasjon, mens Norge og mange andre vestlige land har store problemer med å gjenskape et realistisk krigsforsvar. Den ubalanse som har oppstått bidrar ikke til en fredelig utvikling.
Når ubalansen mellom sterkt diktatur og svakt demokrati blir stor, er det en tendens til at demokratiet går med på å traktatfester uheldige, noen ganger skjebnesvangre, avtaler. Münchenavtalen, en traktat mellom Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia, som ble undertegnet natten til 30. september 1938, var en slik avtale. Storbritannia og Frankrike vekslet rett og slett inn Tsjekkoslovakias frihet og fremtid mot et tomt løfte om fred («fred i vår tid»).
I dag er det nye traktater på gang. Sprengkraften i dem er tilsvarende den som lå i Molotov-Ribbentrop-pakten, men utløsningen vil forhåpentligvis skje i saktere kino. Røverstaten i Europa fra 1933 til 1945 var Tyskland. Røverstaten i Østen fra 1937 til 1945 var Japan. Vesten står nå overfor røverstatene Russland og Kina, der Russlands demoniske styresett blekner mot Kinas. Landets politikk overfor Tibet, Taiwan og Hong Kong, og dets ekspansjonistiske overtramp i internasjonale havområder kvalifiserer alene til betegnelsen røverstat. Men det er verre på hjemmebane. Der har kommunistdiktaturet gjort hele Kina til et altomfattende overvåknings-samfunn. Alle minoriteter undertrykkes: Alle raser og religioner skal tvinges inn i den Han-kinesiske enhetsstøvelen (Han-kineserne utgjør verdens største folkeslag). I dag holdes omkring en million muslimske uigurer i interneringsleirer i Xinjiang, der fangevokterne tvinger dem til tvangsarbeid og omskolering. Dertil rapporteres det at det foregår tvangssterilisering av kvinner i leirene. Satellitt-bilder viser at interneringsleirene vokser. Tankene går til andre steder, og til en annen tid!
Det er disse røverstatene som EU, med Tyskland i førersete, og Norge gjør knefall for gjennom omfattende mammon-traktater (også kalt handelsavtaler).
Russland og EU har inngått en traktat om store gassleveranser til kontinentet fra Russland (NORD STREAM 2). Den kan godt benevnes Lavrov-Borrell-traktaten etter Russlands og EUs utenriksministere. Det er usikkert hvordan USA vil reagere på prosjektet etter valget av ny president, men det er helt sikkert at prosjektet representerer en betydelig sikkerhetspolitisk risiko for EU og Vesten.
EU og Kina har inngått en investeringstraktat, som godt kan benevnes UvdL-Xi-traktaten. Den ble signert etter det amerikanske presidentvalget av Ursula von der Leyen, president for EU-kommisjonen, og Kinas president Xi Jinping. Forhandlingene har vært underveis siden 2014. Tysklands BNP er sterkt Kina-relatert, særlig som følge av landets bilproduksjon. Traktaten er signert i en tid da USA ønsker en alliert front mot Kina. Ved å prioriterer sin egen bilproduksjon, foretrekker Berlin den innen – og utenrikspolitikk som føres av Kina, snarere enn av den innen – og utenrikspolitikk som føres av USA. Noen rakryggede europeiske land formodes å ville stå på USAs side. Derved seiler det opp en splittelse i EU, og ganske sikkert en transatlantisk splittelse mellom EU (i første rekke Tyskland) og USA.
I løpet av inneværende år skal Norge forhandle ferdig en mammon-traktat med Kina. Siden Norge har ambisjoner om å lære Kina å takle klimagåten gjennom traktaten, kan den godt kalles YI – IMES/THUNBERG traktaten, etter den kinesiske – og den norske utenriksministeren og med den svenske klimaekstremisten Greta Thunberg på kjøpet. Men det ligger viktigere saker i traktaten enn CO2, det grønne skiftet og andre former for klima-religion. Mens Tyskland aksepterer det kinesiske diktaturets innenriks – og utenrikspolitikk for å beskytte sin bilproduksjon, har Norge ambisjoner om å gjøre det samme for å beskytte sin eksport av laks.
Henry Kissinger har minnet oss om at dersom vi ikke holder Det Nordatlantiske Fellesskap enhetlig, sterkt og ledende så vil Vesten etter hvert komme under Kinas innflytelse. Det ville vært bra om vestlige politikere hadde forstått den risiko de setter kommende generasjoner i. Men så bra er det ikke! Så bra er de ikke! Våre politikere er i stand til å sette alle vestlige verdier, vår kultur og velferdsstaten i fare gjennom å inngå mammon-traktater med land som faktisk ønsker å rive ned vestlige verdier, vår kultur og erstatte velferdsstaten med et rigorøst overvåkningssamfunn.
Det er ikke Det Nordatlantiske Fellesskaps styrke og fasthet, NATOs tilstedeværelse i nord-områdene og/eller USAs operasjoner i Sør-kinahavet som øker faren for krig. Den økningen sørger vestlige politikeres unnfallenhet, ansvarsløshet og prinsippløshet for.
Kjøp Sammenstøt mellom sivilisasjoner? her!
