Statsminister Erna Solberg (H) deltar i et digitalt møte i FNs sikkerhetsråd om klimaendringer og sikkerhet tirsdag 23. februar. Dette er første gang Solberg taler i Sikkerhetsrådet siden Norge ble medlem av rådet ved årsskiftet. Foto: Berit Roald / NTB

Når Erna Solberg i dag fyller 60 år, er det en fremtredende representant for den norske herskerklassen som jubilerer.

Hun er typisk for den siste generasjons makthavere hvor høyere utdanning, mangel på arbeidspraksis og et liv i et beskyttet miljø er viktige kjennetegn. Viljen til å heve seg over folk flest er derimot sterk og velutviklet.

Erna Solberg har aldri vært i arbeid. Hun ble som 28-åring innvalgt på Stortinget – og har vært der siden. Hun er typisk for dagens eliter i ledende miljøer: Liten arbeidserfaring og meget begrenset livserfaring – men anser seg likevel som besluttere for andres liv og levemåte.

Det blir sett på som uttrykk for bristende karakter når folk aldri kommer seg i arbeid. Erna Solberg er 60 år nå – og har ennå ikke fått fast jobb. Men hun er ikke alene. Det er slik det er blitt nå. Det er bare unntaksvis at stortingsrepresentanter og statsråder har vært i arbeid utenfor den overbeskyttede offentlige sektor eller lobbyorganisasjoner, ofte finansiert av staten.

Jan Tore Sanner har aldri vært i arbeid. Ine Eriksen Søreide er 44 år. I 20 av dem har hun vært stortingsrepresentant eller statsråd. Linda Hofstad Helleland er 43 år og har vært yrkespolitiker siden hun var 23. Ingolf Ropstad var 24 år da han ble innvalgt på Stortinget. Arbeidspraksis: Null. Det samme er tilfelle med for eksempel Bent Høie, Torbjørn Røe Isaksen, Tina Bru og Sveinung Rotevatn. Odd Emil Ingebrigtsen, Olaug Bollestad, Frank Bakke Jensen og Iselin Nybø er hederlige unntak fra mønsteret hvor ungdom går rett fra auditoriene på et universitet og får politikk som yrke.

Før var det gjerne slik at stortingsrepresentanter var ordførere eller hadde solid kommunalpolitisk bakgrunn når de tok sete på Løvebakken. Dette ga en nærhet til folks liv og et ansvar for å løse problemer og oppgaver som direkte berørte folk i hverdagen. Dessuten hadde de som regel noen år på baken, slik at de kunne bringe med seg egenopplevd livserfaring inn i Oslo-miljøets politiske osteklokke.

Nå er politikk ikke lenger et tillitsverv, men et yrke for folk som utdanner seg helt bevisst med sikte på å herse med andre. I rikspolitikken sklir de inne i hovedstadsboblen, hvor en er mest opptatt av seg selv og eiendommelige saker som skyves i forgrunnen. Folket er noe en klatrer opp på skuldrene til for selv å komme seg videre.

Det sier seg selv at denne rekrutteringen gjør noe med politikernes selvbilde og menneskesyn. Elitepolitikere forankrer seg gjerne halvt ut i universet og glemmer dem som har valgt dem. Det var bakgrunnen da Erna Solberg på et møte i München i fjor fremholdt at nordmenn ikke har noen større rett til å bo i Norge enn andre folkeslag på kloden.

Slike politikere tåler dårlig å bli motsagt. Erna Solberg omtalte i fjor dem som ikke deler hennes overtro i klimapolitikken som «et sammensurium av folk». En så nedlatende holdning til andre ville Einar Gerhardsen, Per Borten og Kåre Willoch ha holdt seg for god til.

Men ikke Arbeiderpartiets brushode Espen Barth Eide – en yrkespolitiker som aldri har hatt andre enn statskassen og et milliardærsenter i Davos til å sikre sitt utkomme. Han er oppvokst på Oslos beste vestkant, og hans eneste tilknytning til arbeiderbevegelsen er at han er født 1. mai. Når folk i distriktene i mangel av ladestasjoner eller tilstrekkelig økonomi lar være å kjøpe elbiler, kaller Barth Eide dem for «dieselpopulister». Slik lød det i enevoldstiden også. Stortinget blir mindre og mindre representativt for folket. Arbeidsfolk blir det færre av. Dagens politiske eliter mener tydeligvis at politikk er for innfløkt til at folket kan drifte folkestyret. 

Det er for tidlig å gjøre opp status for Erna Solberg-regjeringen, men det kan trygt slås fast at på hennes regjeringsvakt er avstanden økt mellom de styrte og de styrende; forskjellene har vokst. Aldri har det vært så mange muslimer i landet, og aldri har offentlig sektor forsynt seg så grådig av folkets verdiskapning – bl.a. for å finansiere formål som ikke angår det norske folk. Yrkesdeltagelsen er for nedadgående, men i offentlig sektor er lønningslistene rekordlange.

Det betyr lite for utviklingen om velgerne gir Erna Solberg & co. reisepass til høsten. Da vil andre representanter for herskerklassen fortsette i hovedsakelig samme spor.

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!