En kvinne er ute og trener i en tom gate i Barcelona den 8. februar 2021. Foto: Emilio Morenatti / AP / NTB.

Håndteringen av koronaepidemien i vår del av verden har helt fra starten av vært inkonsekvent, selvmotsigende og desorientert, og den har impregnert befolkningene i Europa med lammende usikkerhet og kolossal passivitet.

Hvordan kan det ha seg at noen av de mest avanserte sivilisasjonene verden har sett, har reagert så tafatt og famlende på en utfordring av en dimensjon som tross alt ikke kan måle seg med en rekke katastrofer tidligere i historien? Hvordan kunne en ikke spesielt dødelig epidemi redusere oss til noen redde og isolerte sofagriser?

Blant de få som har delt interessante tanker om dette siden utbruddet av epidemien, er den franske filosofen og forfatteren Chantal Delsol. I en kronikk i Le Figaro i oktober i fjor gir hun et åndelig og sosialpsykologisk perspektiv på saken som er lite flatterende for vår samtid.

Vår kollektive maktesløshet skyldes at vi ikke lenger har de mentale, etiske og åndelige redskapene som ville ha satt oss i stand til å reagere hensiktsmessig på viruset, fordi disse redskapene er blitt ansett som akterutseilte, hevder Delsol.

Hun sammenligner den pågående epidemien med Hongkong-influensaen som herjet i Frankrike i 1969. Den gangen døde det 30.000 mennesker, men ingen tok noen større notis av det. I dag utløser tall i den samme størrelsesordenen panikk. Hva har skjedd med oss i mellomtiden?

For et halvt århundre siden hadde vi idealer, hva enten de var gode eller dårlige, og vi trodde på fremtiden, men slik er det ikke lenger, fastslår Delsol.

Vår tid er annerledes. Hygienen har tatt over, fullstendig. Den eneste referansen som er igjen etter ideologienes bankerott, er det samtidsfilosofien kaller det nakne livet. Regjeringene er stort sett opptatt av å beskytte det biologiske livet og moralen som tjener til det. Dermed blir en epidemi en viktig sak for staten, en «krig», faktisk den eneste som det er viktig å vinne, på bekostning av alt annet.

Om vi ikke lenger hadde noen overbevisninger, trodde vi i det minste at vi visste alt, men nå sitter vi med en rekke ubesvarte spørsmål, i den grad såkalte eksperter ikke gir motstridende svar på dem, og vi har ikke den fjerneste anelse om hva vi skal gjøre.

Denne skremmende følelsen av ikke lenger å ha fremtiden i vår hule hånd, er fremmed for oss. Vi har vent oss til standarder, kontroller, protokoller – kort sagt vissheter. Men evnen som må tas i bruk for å takle denne angstfremkallende uvissheten om fremtiden, er ukjent for oss.

Det behøves nemlig mot og moralsk støpning for å ta beslutninger i eksepsjonelle situasjoner, skriver Delsol. Men i det moderne fremskrittssamfunnet skulle jo ikke slike situasjoner forekomme.

Så dukket det opp en likevel, og nå ser vi hvor uforberedte vi var.

Vi kan se hvor skjøre befolkningene våre er, svekket som de er av alle hjelpemidlene, komforten, den evige freden, prestisjen ved fasaden …

De spirituelle ressursene er fraværende: Religionen er avviklet, døden er utsatt, og alt handler om å kose seg.

De stakkars beskyttede menneskene som er blitt lovet en vidunderlig ny verden, faller plutselig ned i en verden av skjebne og død, av en dødelig sykdom som rammer på hvert gatehjørne. Det er forferdelig. Vår velpleide, veloppdragne og velutdannede president er uten virkemidler til å hanskes med en situasjon som er så fremmed for hans konstant perfekte lykke. Det tragiske er fremmed for ham; han lærte ikke om det på skolen. Han vet ikke at fremtiden er farlig, og at mot derfor er bedre enn beregning.

Man tar seg i å lure på om Macron vil gjøre filosofens ord til skamme når han nylig har sagt at han overveier å lette på koronarestriksjonene. Det er opp til ham å treffe beslutninger der han svømmer i et hav av eksperter.

Men disse er ikke til å bli kloke av:

Vi ble først fortalt at munnbind var unødvendig eller sågar skadelig, og at det ikke var nødvendig å teste seg. Alle franskmenn husker godt at disse tingene ble sagt, og alle visste at de ble villedet. Ekspertisen ble rullet ut for å fastslå at alt det vi ikke hadde, var unødvendig. Da forsvant all tilliten.

Og hvorfor løy de? Fordi deres bortskjemte barnehjerner tenkte at den som bestemmer, må være allmektig, og hvis han ikke er det, må han late som for ikke å falle. De har ikke forstått at det er mer drepende for dem å lyve enn å innrømme sin hjelpeløshet.

Våre ledere kan bare administrere, konkluderer Delsol, altså forholde seg til vissheter, statistikk, kontroller, byråkrati og prognoser. Men de kan ikke lede.

Økonomien ble angivelig stengt ned fordi det ikke var mange nok sykehussenger. Så hvorfor har ikke myndighetene sørget for mange flere? spør hun. Og hva har vi oppnådd? Å ødelegge økonomien og passivisere de unge for å utsette noen gamle menneskers død, også takket være tiltak som har redusert deres livskvalitet – eller gitt dem et dødsleie uten noen kjære til stede. Hvor er læringsprosessen her?

For vår egen del kan vi legge til at Kina har all grunn til å være glad for selvskadingen vi er vitne til. For hver dag som går med denne selvpålagte lammelsen, svekkes ikke bare Europas økonomi og sosiale vitalitet, men også den geopolitiske vekten.

Det er som om de fleste europeiske medier nyter denne tilstanden. For ikke bare har de et sykelig detaljert fokus på pandemien. Den ene lederen i Vesten som oppfordret folk til ikke å la livet domineres av viruset, er den samme som europeiske medier har overgått hverandre i å rakke ned på også for koronahåndteringen. Man blir ikke bare dum og desorientert av å lese dem, man får samtidig livskraften sin sugd ut. Koronadekningen er blitt en av de vesentlige byrdene ved pandemien.

Kjøp Asle Tojes siste bok her!