Det «blendahvite» norske kvinnelandslaget i langrenn ble kåret til beste lag i Tour de Ski i Val di Fiemme i 2015. Foto: Heiko Junge / NTB

Professor Elsa Kristiansen og førsteamanuensis Lasse Sonne ved Universitetet i Sørøst-Norge hevder i en ny rapport at det er «tendenser til strukturell rasisme» i norsk idrett. De mener idretten ikke speiler det norske samfunnet godt nok.

Idrettspresident Berit Kjøll tar selvkritikk på vegne av idretten.

– Vi er ikke gode nok. Vi speiler ikke samfunnet godt nok. Vi kan bli bedre og skal bli bedre. Det er ikke idrettsglede for alle når vi ikke speiler samfunnet blant trenere og ledere, sier Kjøll ifølge VG. Nå skal NIF vurdere å kvotere inn folk med minoritetsbakgrunn.

I konklusjonen fra de to forskerne heter det blant annet:

* Deltakelsen i idretten speiler i begrenset grad samfunnet som helhet.

* Det er få øremerkede midler til å bekjempe rasisme og diskriminering.

* Det er få idrettsanlegg i områder der mange med synlig minoritetsbakgrunn bor.

* To tredjedeler av særforbundene har ikke gjennomført opplæring om rasisme og diskriminering.

Man må stille spørsmålet: Skal kritisk raseteori nå inn i idretten? Blir White Fragility pensum for fotballspillere og skiløpere?

Er det etniske nordmenn sin feil at få somaliere går på ski? Og hva mener de to forskerne når de sier det er tendenser til «institusjonalisert diskriminering i idretten»?

Faktisk skrev Nettavisen i desember 2020 at en rapport fra SSB viste en økning av antall innvandrere som bedrev friluftsliv.

– Dette er virkelig en gladnyhet. Det å komme seg ut på tur er bra for både kroppen og hodet, og gir ikke minst mye glede. I naturen er det også enklere å komme i snakk med nordmenn, sier generalsekretær Bente Lier i Norsk Friluftsliv.

Men jakten på rasisme fortsetter. «Alle de blendahvite jentelagene svekker Norge,» skrev Esten O. Sæther i Dagbladet i 2016.

Håndballforbundet har lenge forsøkt å finne flere spillere fra minoritetskulturene, men disse jentene har foreløpig falt fra før elitesatsingen. I norsk håndball finnes det nå ikke en eneste spiller med en slik bakgrunn på noe landslag.

Mener Sæther at landslaget i håndball velger spillere etter hudfarge? Eller mener de at landslagene burde velge spillere etter hudfarge, så lenge det bidrar til sosial inkludering av minoriteter? VG skriver:

Rapporten er kommet i stand etter at det våren og sommeren 2020 var flere mediefokuserte tilfeller av rasisme innen norsk idrett.

– Vi skal bli flinkere til å reagere på rasisme og bedre på å rekruttere utøvere, trenere og ledere så vi speiler samfunnet bedre, sier idrettspresident Kjøll.

I en kronikk i Dagbladet i oktober 2020 hevdet Philip Rynning Coker, master i sosialantropologi, UIO, og Magnus Winterstø, skuespiller og standup-artist, at media burde ansette flere sportsjournalister med minoritetsbakgrunn. Dette vile skape mer mangfold i dekningen, hevdet de.

Vi får også fortalt en annen historie, en historie der man har nyhetsankere, reportere og eksperter i flere hudtoner. Dette kan være et viktig virkemiddel for å utfordre noen av holdningene og antakelsene som legitimerer rasismerop fra tribunen.

Aftenpostens kommentator Daniel Røed-Johansen klarer å dra inn både Benjamin Hermansen, George Floyd og sin egen skam i sin omtale av temaet:

Selv har jeg jobbet som journalist i ni år. Kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har gjort nok for å belyse temaet? Nei.

Simen Sandelien fra Asker Høyre har lest kronikken og skriver på Facebook:

Hvor stort er egentlig problemet?

Rasisme er forkastelig, og ingen ønsker rasisme i idretten. Men man må anmerke to ting: For det første har idretten alltid vært preget av en tøff tone. Skjellsord fra tribunene var et velkjent fenomen lenge før Europa ble multikulturelt. Blant annet etter den tragiske ulykken i 1958, hvor store deler av troppen til Manchester United døde i en flyulikke i München. Det tok ikke lang tid før en grotesk sang ble sunget på tribunene av motstanderens supportere:

Who’s that lying on the runway
Who’s that dying in the snow
It’s matt busby and his boys
Making all the fucking noise
Because they can’t get the aeroplane to go!

Dette handlet ikke om rasisme, men om hat og konflikt mellom supportere.

Dessuten: Hvor stort er egentlig rasismeproblemet i idretten?

NTB skriver i dag, 10. februar, under overskriften: «Få rasismesaker meldt inn i idrettens systemer de siste to årene»:

Det er meldt inn 20 saker om rasismehendelser i norsk idrett de siste to årene, kommer det fram i idrettens egen rasismerapport.

Åtte av sakene er meldt inn av en enkeltperson, som en trener eller dommer, mens fire er meldt inn av utøvere, fire av klubb og idrettslag, tre fra foreldre og foresatte og én fra en enkeltperson utenfor idretten.

Det er få årlige saker, slår rapporten om rasisme i norsk idrett fast.

Så det er altså få tilfeller av rasisme innen idretten. Men disse sakene får stort mediefokus, og problemet forsterkes derfor ved en skjev fremstilling av omfanget.

Hvor mange saker er meldt inn når det gjelder vold i idretten? Det er mange nok saker til at NIF har utarbeidet en egen veileder for vold og trusler. Min gamle fotballklubb Driv IL meldte seg i 2019 ut av Oslo fotballkrets på grunn av frykt for spillernes sikkerhet. Det skjedde kort tid etter den kampen mellom to G16-lag i Groruddalen der tilskuerne stormet banen og angrep bortespillere.

Var dette strukturell rasisme? NFF virket ikke å ta saken særlig alvorlig, så det handlet neppe om norske rasister som jaktet på mørkhudede spillere fra Ytre Enebakk.

Men toget ruller videre. Kulturminister Abid Raja sier til NTB at man må ta rasismen på alvor:

– Vi skal bekjempe all rasisme – der vi jobber, der vi bor, og der vi driver idrett. Rasisme skal ikke forekomme, ei heller i idretten, det må vi være klokkeklare på.

– Det er bra at NIF igjen sier at de tar dette på alvor, og jeg forventer samtidig at NIF vil følge opp rapporten med konkrete tiltak for å styrke arbeidet mot rasisme.

Sandra Fylkenes er førsteamanuensis ved OsloMet og fremstår som en profesjonell rasismejeger. Hun ser hvit overlegenhet overalt. Selv antirasisme er et uttrykk for hvit overlegenhet:

Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan også paradoksalt nok komme til uttrykk via akademias forkjempere for antirasisme, flerkulturalitet, interkulturalitet og mangfold.

Forskere som tror på flerkultur, inkludering og global rettferdighet kan annengjøre sine melaninrike studieobjekter gjennom sine beskrivelser og presentasjoner av disse som eksotiske: Mens forskere følger Norsk senter for forskningsdata (NSD) sine strenge krav for anonymitet for personer forsket på i den norske konteksten, er det ikke uvanlig at de samtidig viser frem «eksotifiserende» portretter av sine studieobjekters ansikter og nakne bryster.

Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan til og med komme til uttrykk via handlinger som er basert på godhet, kjærlighet og sympati. Gode intensjoner avler, som vi alle vet, ikke nødvendigvis gode resultater. Hvites godhet, kjærlighet og sympati for deres melaninrike og definerte «andre» frikjøper dem ikke fra sin hvithet. Å være inkluderingsorientert er, til manges overraskelse, ikke nødvendigvis en utgangsbillett.

Det er som hentet rett ut av makkverket White Fragility av Robin DiAngelo, som garantert har en fremtredende plass i bokhyllen på kontoret til Fylkenes.

Er det virkelig ikke mulig å se at andelen innvandrere i idretten påvirkes av andre momenter? Hvilken tradisjon har somaliere når det gjelder håndball og skiidrett? Hvor godt blir innvandrerbarn fulgt opp av sine foreldre? Stiller innvandrere i like stor grad opp som trenere og på dugnad? Hvor mange foreldre med innvandrerbakgrunn har selv drevet med idrett? Får innvandrerjenter i like stor grad delta på treningsleire med overnatting, uten anstand?

Men slike forhold gidder man ikke undersøke. Man ønsker ikke å finne forklaringer i strukturelle forhold i innvandrermiljøene.

Da er det langt tryggere å skylde på etniske nordmenn og strukturell rasisme. Det blir gjerne mindre bråk av slikt.

Kjøp Asle Tojes siste bok her!