Oversiktsbilde over Johan Sverdrup feltsenter, som ble åpnet 7. januar 2020. Johan Sverdrup er det tredje største oljefeltet på norsk sokkel, med forventede ressurser på 2,7 milliarder fat oljeekvivalenter. De rosenrøde skyene ser ut til å ha smittet over på MDG, SV og den norske regjeringen, som alle ser ut til å tro at Norge og verden kan overleve uten olje i den overskuelige fremtid. Foto: Carina Johansen / NTB
Oljefondet går så det suser, og Johan Sverdrup-feltet forventes å øke den daglige produksjonskapasiteten til opp mot 535.000 fat olje per dag i midten av 2021. Dette er rundt 100.000 fat mer enn det som ble lagt til grunn ved oppstart av feltet i oktober 2019, skriver Equinor. Samtidig vil SV ha slutt på ordningen som gir oljeselskapene refusjon for oljeleting.
Spørsmålet om hva Norge skal leve av når og hvis korona-pandemien tar slutt, aksentueres i dagens nyhetsflom, men først en Tweet fra sjeføkonomen i Den danske bank, Norge:
Oljefondet rapporterer en avkastning på NOK 1070 mrd. i fjor. Dette er omtrent 31,6 % av BNP, og ca. 2,7x fjorårets budsjettunderskudd, inkl. koronaregningen.
— Frank Jullum (@Frank_Jullum) January 28, 2021
Så til den kjente utopisten Lars Haltbrekken fra SV:
– Oljeselskapene må selv ta den økonomiske risikoen for sin klimafiendtlige virksomhet. De må ikke velte den over på fellesskapet. Derfor vil SV avvikle hele leterefusjonsordningen, sier stortingsrepresentant Lars Haltbrekken. (NTB)
At «halve Norge» nå lever av Oljefondets avkastning, og at også oljeselskapene har kjøpt fortellingen om CO2 som skadelige utslipp, slik også regjeringen har gjort, ser ikke ut til å bite på Haltbrekken:
Johan Sverdrup drives med elektrisitet fra land og har derfor svært lave CO2-utslipp per fat. I 2020 viste målinger at ett fat olje produsert på Sverdrup-feltet slapp ut under 0,2 kg CO2 – nesten 100 ganger mindre enn det globale gjennomsnittet. Utslippene per fat er estimert til å ligge under 0.7 kg CO2 i feltets levetid. (Equinor)
SV får støtte av Venstre, mens deres regjeringspartner Høyre, som nylig presenterte den rosenrøde Langskip-drømmen om karbonfangst under bakken til en kostnad i størrelsesorden 30–40 milliarder kroner, holder utopistene litt igjen:
Ordningen med refusjon av leteutgifter ble innført i 2005. Målet var å få flere selskaper til å lete på norsk sokkel. Selskaper som ikke har overskudd og derfor ikke kan trekke fra leteutgiftene på skatten, får en tilsvarende refusjon.
De siste fem årene har staten støttet leteboringen til oljeselskapene med 31,6 milliarder kroner, skriver Aftenposten. Siden 2005 er det utbetalt mer enn 130 milliarder kroner i refusjon.
Venstre mener ordningen må endres, mens regjeringskollega Høyre mener det er meningsløst å endre ordningen nå. I Ap er meningene delte, men med Fellesforbundet i spissen er partiet for ordningen slik den er nå, mens AUF er sterkt imot, skriver avisen. (NTB)
CO2-forgiftningens resultater
Kollega Christian Skaug satte fingeren på vanviddet sist høst:
Offisielle dokumenter antyder at Langskip-prosjektet tar mål av seg til å lagre én til fem millioner tonn CO2 pr. år. Men Norges samlede utslipp er på flere titalls millioner tonn, og de globale utslippene er på 30–40 milliarder tonn.
Det er altså i størrelsesorden en titusendedel av verdens utslipp som Norges regjering vil stappe ned under havbunnen for å bidra til å forhindre en tenkt apokalypse, for øvrig uten noen garantier for at gassen ikke vil lekke ut derfra.
Man kan bare konstatere at det er fryktelig vanskelig å gjøre noe med karbondioksidnivået i atmosfæren uten å avvikle menneskelig aktivitet eller menneskeheten som sådan. Regjeringen innser da også at Norge ikke vil nå «klimamålene» for 2030.
Oljefondets verdi per 28. januar 2021. (NBIM)
At oljeprisen er på vei opp, samtidig som korona-pandemien tjener få andre enn Big Tech og Big Pharma og lønnstakere i offentlig sektor, ser dessverre ikke ut til å skyggelegge norske utopisters drøm om et «grønt skifte».
Leseliste for norske drømmere:
