Fredagsbønn i Pristina, Kosovo, 8. januar. Bildet kunne vært tatt hvor som helst i verden, også i vesteuropeiske byer og småsteder. Kirkene er dårlig besøkt, og mediene og politikerne ignorerer hva som skjer i moskeene. Foto: Visar Kryeziu/AP/Scanpix

Document.no opplyste torsdag at 2020 ble det trettende året på rad med Muhammed som det mest brukte navnet på nyfødte gutter i Oslo.

Dette er et nytt forvarsel om Norges bevisste overgang fra et samfunn med tusenårig forankring i kristne og humanistiske verdier til å bli et land som skal styres etter en lære som ble oppfunnet av en krigsherre i Midtøsten for 1300 år siden. Bibelen skal erstattes av Koranen.

Utviklingen har pågått i mange tiår. Statsminister Trygve Bratteli, som i 1945 så vidt kom hjem i live etter tre år i nazi-leirer og kjente den totalitære lusa på gangen, fikk innført innvandringsstopp i Norge. Bratteli forutså hva virkningen for det norske samfunn ville bli med fri flyt av folk som er ensrettet oppdratt i totalitær tankegang. Men han var ikke før stedt til hvile, før etterfølgerne gjenåpnet slusene for muslimsk masseimport.

De konsekvensene Bratteli forutså, er ikke uteblitt. Hvis en nordmann trenger seg inn i et muslimsk land for å overta det, vil vedkommende få en høyst relevant behandling. I Norge blir inntrengere derimot bedre behandlet enn mange av landets egne. Muslimsk infiltrasjon er merkbar overalt – i Storting og styringsverk, i mediene, i lokal forvaltning og i skoleverket.

Inntrengerne ønskes velkommen av elitene. De er nyttige og nødvendige hjelpemidler i arbeidet med å rigge Norge for islam. Den norske kirke og mange kristelige miljøer har vært anførere for utviklingen. Import av hedninger er blitt en fanesak. Mange prester er blitt så opphengt i islam at de glemmer å forkynne evangeliet om Jesus Kristus.

Representanter for Norsk Luthersk Misjonssamband hadde i fjor høst en lengre samtale med Oslo-biskop Kari Veiteberg. Overfor avisen Vårt Land konkluderte de etterpå med sterk tvil om hvorvidt biskopen egentlig kan kalle seg en kristen.

Men folkereligiøsiteten skal en ikke undervurdere. Nord-Norges store herold, Arthur Arntzen, sa en gang at hadde det ikke vært for humøret og gudstroen, ville det ikke bodd folk nordpå. Etter den ufattelig tragiske brannkatastrofen med fem omkomne i en hytte på Andøya sist helg, var det mange som søkte til kirkene i Svolvær og Henningsvær. Oss bekjent var det ingen som gikk til en moské eller besøkte andre hedningsamfunn.

Når dronning Margrethe holder sin nyttårstale, avslutter hun alltid med «Gud bevare Danmark». Dronning Elisabeth sa i sin juletale til britene at «Jesus er verdens lys». Hadde kong Harald i sin nyttårstale bedt om Guds velsignelse over fedrelandet, ville det blitt så månelyst og så mye rabalder at nyttårsfyrverkeri ville vært overflødig.

Avkristningen er kommet langt, og det samme er islamiseringen. Hvis en rødgrønn regjering til høsten slippes løs på et vergeløst folk, vil nok K’en i KRLE-faget i grunnskolen forsvinne. Hedningers lære blir like verdifull som den kulturen som har formet Norge.

Det finnes ikke ett eneste vellykket muslimsk land. Det er minst 50 av dem, men ingen tilfredsstiller rimelige krav til menneskerettigheter, jevne levekår, sosial sikkerhet og likestilling mellom kjønnene. Å omtale mange muslimske regimer som middelalderske, er en fornærmelse – mot middelalderen. Og det skyldes ikke mangel på penger i flere av dem!

Men likevel arbeider Kirken, KrF, Venstre og store deler av venstresiden for å påskynde utviklingen mot et muslimsk Norge. Under falskt dekke av humanitet ønsker de å trappe opp muslimimporten – samtidig som stadig flere nordmenn lever i åpen nød.

Vi vrir på et totusenårig uttrykk og sier: «Herre, forlat dem ikke – de vet hva de gjør!».

Kjøp Asle Tojes siste bok her!