Korrupsjon, byråkratisk slendrian eller begge deler?

Oslo AUF forsøker å legge skylden på det kommunale byråkratiet. De har for så vidt et poeng, gitt at Oslo AUF har rapportert korrekte tall: Byråkrater som er satt til å forvalte våre skattepenger, burde være i stand til å følge sine egne oppsatte regler.

Men det er flere elementer i denne saken som stinker:

• Rege sier at han ikke har kjennskap til andre organisasjoner som har fått støtte på denne måten.
• Utbetalingene har foregått i en periode hvor Arbeiderpartiet har styrt Oslo kommune.
• Kulturbyråd, og dermed øverste ansvarlige for Kulturetaten, var i hele denne perioden Rina Mariann Hansen fra Ap. Hun gikk av sommeren 2020.

Men det største ansvaret hviler uansett på Oslo AUF. Den gamle regelen follow the money gjelder også her.

For Oslo AUF har til sammen i løpet av få år mottatt millionbeløp i støtte, til tross for at de ikke har oppfylt kravene. Disse kravene har ledelsen i en organisasjon en åpenbar plikt til å sette seg inn i.

Ifølge tidligere leder Thuva Livsdatter Øverås utgjør støtten fra Kulturetaten rundt tretti prosent av inntektene til Oslo AUF.

Hvis man bryter med loven, kan man ikke bruke som argument at man ikke visste at det var ulovlig. Alle borgere dømmes ut fra lovens bokstav, uansett om man kjenner loven eller ikke. Prinsippet er at vi har en plikt til å kjenne til lover og regler, man burde ha visst. Og kravene for å motta støtte er klart uttrykt i forskriftens paragraf 3d, som Oslo AUF selvsagt burde kjenne til.

Hvis banken ved en feiltagelse setter inn et større beløp på din konto, så blir ikke pengene dine på grunn av bankens feiltagelse. Det er din plikt å kontakte banken for å rette opp feilen.

Demokratisk problem

Hele billigsalget av medlemskap er i seg selv kritikkverdig. En svært høy andel av dem som ble medlem for 10 kroner, forsvant ut av ungdomspartiet etter et år. I 2018 hadde AUF nesten 13.100 medlemmer; kun 3800 ble med videre til 2019. Men AUF fylte opp med 6800 nye 10-kronersmedlemmer, ifølge VG. Dette er et demokratisk problem.

De kunstig høye medlemstallene har gitt ungdomspartiet økt reell politisk innflytelse, blant annet i Trondheim og Bergen, og på Ap’s landsmøte i 2019, hvor AUF ble tildelt ekstra mange delegater på grunn av sine gode medlemstall. I AUFs beretning for 2018–20 skryter de av hvordan de bidro til 35 seire, blant annet å vedta nei til konsekvensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja, samt at de «fikk flyttet Arbeiderpartiet på atomvåpen».

Det er på nåværende tidspunkt uavklarte ansvarsforhold. Men det virker åpenbart at Oslo AUF burde ha klart å rette opp i denne saken i løpet av en såpass lang periode, som strekker seg over flere år. Om det er på grunn av manglende vilje eller evne, er egentlig nokså uinteressant. I praksis er det snakk om omfattende svindel. Det er et klassisk eksempel på tilkarringsvirksomhet (rent seeking).

Det er ikke en helt vill tanke at medlemskap for 10 kroner startet som et stunt, et enganstilfelle for å booste medlemstallene, men da skattepengene rant inn på kontoen til Oslo AUF, ble stuntet videreført, på ubestemt tid.

Er det dette Oslo AUF kaller dugnad?

Man må også spørre seg: Hva i all verden har regnskapsførere og revisor holdt på med? Det fremstår jo som grov tjenesteforsømmelse: Støtten fra Kulturetaten utgjør tross alt nesten en tredjedel av budsjettet til Oslo AUF.

Kulturetaten er selvsagt ikke uten ansvar hvis det stemmer at Oslo AUF har oppgitt korrekte tall. Og man må uansett spørre seg: Finnes det absolutt ingen kontrollmekanismer når det gjelder utdeling av våre skattemidler?

Ikke første gang

Oslo AUF har vært her før. På 90-tallet utviklet det seg en praksis hvor man forskuddsbetalte medlemsavgifter for folk de mente kunne ha interesse av å være medlem i organisasjonen. Formålet var å motta mer offentlig støtte enn de hadde krav på. Som følge av jukset mottok AUF i Oslo flere hundre tusen kroner for mye fra Oslo kommune. Fra Wikipedia:

AUF-saken (også omtalt som AUF-skandalen) var en sak der fire tillitsvalgte i AUF i Oslo i april 1998 ble funnet skyldig i grovt bedrageri og forsøk på grovt bedrageri. En av de tiltalte ble også dømt for simpelt underslag. De fire dømte var Bjørn Jarle Røberg-Larsen, Ragnar Bøe Elgsaas (daværende leder av Oslo AUF), Anders Hornslien (daværende stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet) og Anders Greif Mathisen. Røberg-Larsen ble i tillegg dømt for simpelt underslag.

Anniken Huitfeldt fortalte at hun hadde blitt lært opp til «forskuttering» allerede da hun meldte seg inn i AUF. Jens Stoltenberg og Turid Birkeland uttalte at de kjente til «forskutteringen», men Stoltenberg nektet senere for dette i retten.

Sammensurium

Korrupsjon, bedrageri og svindel foregår i alle partier, i større og mindre grad. Det er virkelig et «sammensurium», for å bruke Ernas begrep. En uoversiktlig strøm av penger mellom byråkrater, NGO-er og politikere. De bytter jobber mellom de ulike sfærene omtrent som vi andre bytter truse, alltid med de samme høye lønningene og representasjonskontoene.

I selveste Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon fortelles det om at man ble opplært til bedrageri allerede i ung alder. Deretter følger toppjobbene på løpende bånd. Anniken Huitfeldt ble statsråd i tre ulike departementer og sitter fortsatt på Stortinget.

Denne siste skandalen i Oslo AUF har foregått på Ap’s vakt, men byrådsleder Raymond Johansen har vel hatt andre ting å tenke på, som å sørge for at hans egen bror Per Morten Johansen ble behendig «omplassert» i ny, kommunal jobb (med millionlønn, selvsagt) etter skandalen i Omsorgsbygg.

Det tragiske, slik jeg ser det, er at jeg kunne nevnt utallige saker som omhandler hvordan våre folkevalgte karer til seg på vår bekostning. Eksemplene er så mange at man nesten blir matt. Så jeg får følge en gammel regel: Ingen nevnt, ingen glemt.

Politikere er også mennesker, og mennesker gjør feil. Men det er ekstra alvorlig når de som faktisk skaper lovene, ikke etterlever sine egne prinsipper. Det er hykleri og dobbeltmoral, og undergraver en allerede svekket tillit mellom folket og dem som kaller seg våre ledere.
Men sakene som rammer Arbeiderpartiet, er på mange måter ekstra alvorlige. Ap var en gang et parti for vanlige folk, arbeidere og slitere, et parti som frådet mot kapitalistenes griskhet.

Nå har Ap endt opp som et parti for ensporede medieprofiler, akademikere som fremmer sinnssyk og splittende identitetspolitikk, og mangemilliardærer som tjener grovt på statlige subsidier. Og det ser ikke ut til at partiet kan reddes av sin ungdomsavdeling.

Allikevel forstår de ingenting av bakgrunnen for de elendige meningsmålingene de opplever for tiden. Og AUF vil neppe bidra positivt med sitt 10-kronersmarked.

For hverken Ap (med dagens ledelse) eller AUF er lenger verdt 10 kroner. Send heller noen mynter til Document.