Leder i Norsk Journalistlag Hege Iren Frantzen, styreleder i Norsk Redaktørforening Hanna Relling Berg og generalsekretær i Norsk Presseforbund Elin Floberghagen. Foto: Berit Roald, Gorm Kallestad og Håkon Mosvold Larsen / NTB.

Norsk Redaktørforening har sammen med Norsk Presseforbund og Norsk Journalistlag sendt en uttalelse til den amerikanske ambassaden i Oslo. De mener Trump har ansvar for at journalister ble banket opp ved Kongressen.

Brevet er undertegnet av generalsekretær i Norsk Presseforbund (NP), Elin Floberghagen, styreleder i Norsk Redaktørforening (NR), Hanna Relling Berg, og leder i Norsk Journalistlag (NJ), Hege Iren Frantzen.

Det er oppsiktsvekkende at presseorganisasjonene sender et slikt brev til USAs ambassade, og desto mer siden de fremsetter påstander om USAs president som er solid fundamentert i tynn luft.

Journalister ble angrepet foran Kongressen i Washington D.C onsdag. Det er selvsagt helt naturlig at presseorganisasjonene reagerer kraftfullt på dét. Men Floberghagen, Relling Berg og Franzen går lenger, de plasserer ansvaret for mobbens herjinger på presidenten:

Makthaveres angrep på journalister – enten det skjer med ord eller ved maktmisbruk – er også et angrep mot demokratiet.

Det er alvorlig når pressefolk bankes opp for å gjøre jobben sin. Det bidrar, helt riktig som de tre skriver, til å undergrave og sette selve demokratiet i fare. Ettersom noen har lansert fantasifulle tolkninger av hva Documents redaktør Hans Rustad har ment om dette, er det greit å slå det fast én gang for alle.

Mediene har undergravd sin egen troverdighet

Men hva om mediene selv har bidratt til å undergrave og sette demokratiet i fare gjennom fortielser, løgner og halvsannheter? Hva om dét er årsaken til den utbredte frustrasjon og sinnet vi har sett i lang tid nå, og adskillig lenger enn de fire årene Trump har sittet som president?

Det var dette Document påpekte torsdag. Hverken mer eller mindre.

I brevet skriver de tre at Trump har «undergravd tilliten til mediene», og at han dermed hadde beredt grunnen for å oppildne sine støttespillere.

Verden har sett hvor lett en statsleder kan manipulere sine tilhengere hvis han på forhånd har lagt ned mye arbeid i å undergrave tilliten til mediene. Folk får problemer med å stole på fakta, det blir vanskelig å skille sannhet fra løgn. Slik kan en statsleder skape farlige splittelser, misnøye og usikkerhet. I tillegg settes journalisters liv i fare.

[…]

Trump-tilhengernes hat mot medienes representanter var plantet gjennom fire år av presidenten selv.

Trump har ikke alltid vært sannferdig, men det er også slik at mediene, både i USA og Norge, har arbeidet flittig for å undergrave tilliten til seg selv, slik at folk, ganske riktig, «får problemer med å stole på fakta». Men presseorganisasjonene legger altså skylden for dette ensidig på president Trump. Det er jo også det mest behagelige.

I fjor vår stormet venstremobben Det hvite hus, mens de ropte at de skulle drepe Trump. Secret Service så seg nødt til å evakuere presidenten til bunkeren. Hvordan rapporterte mediene om dette angrepet på selve republikken? spurte Olav Drange Moen i Document nylig.

Hva var samfunnselitenes kommentar til et slikt angrep på statens demokratisk valgte overhode? Var det da et rystende angrep på selve republikken? Et uhørt overgrep mot konstitusjonen? En historisk mørk dag? Ble ansiktene til demonstrantene hengt ut på avisforsidene? Skulle medløperne fram i lyset? Var det krisetilstand i norske aviser?

Amerikanske medier latterliggjorde Trumps tilflukt i bunkeren, og «bunker boy» ble raskt en punchline. Han var en gal diktator «som satte inn militæret mot eget folk» da nasjonalgarden ble kalt inn. Demonstrantene var dessuten stort sett fredelige, kunne det legges til, etter at minst 60 Secret Service-agenter ble såret i angrepet. Bygninger og biler ble også satt i brann i D.C.

Den nye inkvisisjonen er i gang

At brorparten av hovedstrømsmediene har løyet, vridd på sannheten, rapportert likt og ulikt av kritikkverdige forhold Trump har gjort seg skyldig i, men i stor grad underslått kritikkverdige forhold hos presidentens opponenter gjennom snart fem år, er et faktum. Vi i Document har dokumentert det, nesten daglig, gjennom alle disse årene.

Nå skal vi stå skolerett for dette, vi skal stå til ansvar for våre meninger om USA og Trump. Og heksejakten begrenser seg slett ikke bare til Document.

I NRKs Politisk kvarter ble Eriksen Søreide, Listhaug og Støre stilt til veggs 7. januar. Programleder Myklebust gjennomførte regulære avhør som bringer tankene til den spanske inkvisisjon. Førstemann i ilden var utenriksministeren:

– Når tok du et oppgjør med hans påstander om fake news, hatretorikk? Søreide prøvde så godt hun kunne å avsverge djevelen og alt hans vesen, men Myklebust hamret løs: – Har du tatt et oppgjør med Trumps retorikk?

Neste som måtte stå skolerett, var FrPs nestleder: – Listhaug, hva har du tatt avstand fra av det Trump har kommet med de siste fire årene? Listhaug forsøkte å peke på at hun er norsk politiker, opptatt av norske forhold. Myklebust var ikke fornøyd: – Hva skjer hvis alle sier det du sier nå? Diskusjonen må tas i USA, sa Listhaug. – Hva hadde skjedd hvis alle allierte hadde sagt til Trump, fra dag én, at løgner er ikke akseptabelt? spurte Myklebust, som så tok for seg Ap’s leder:

– Skal vi tro på at du, Støre, hadde sagt noe annet som utenriksminister enn det Ine Eriksen Søreide har gjort? Støre prøvde å være prinsippiell, at det i visse sammenhenger er lov å si ifra. – Men ikke retorikken hans, altså? spurte Myklebust. Støre mente at, jo, man kunne si ifra.

Det er ikke alt Trump har sagt som har vært like vederheftig, og det er mange som misliker hans stil og måte å uttrykke seg på. Det er greit. Men at en ellers oppegående journalist som Myklebust holder på slik, etter at NRK har spredd løgner og konspirasjonsteorier om Trump i over fire år, er skamløst hyklersk.

Til slutt fikk Støre skviset inn et stikk mot Christian Tybring-Gjedde og hans fredsprisnominering av Trump: – Dét ble lagt merke til, sa Støre.

At begrunnelsen for å nominere Trump var hans innsats i Midtøsten, som faktisk har båret frukter, ble selvsagt ikke nevnt. Støres egen innsats i dette hjørnet av verden har vært å møte representanter for terrororganisasjonen Hamas, og å lyve om det etterpå.

Det fortsatte samme dag i Dagsnytt atten, Anniken Huitfeldt (Ap) mente at «vi må se om vi har vært tøffe nok i språkbruken». Lysbakken ville ha «tydeligere tale», «klarere fordømmelser», selv om han mente det nå var litt sent. Det har vært en «normalisering av det autoritære», sa han.

Lysbakken mener altså at Trump har vært normalisert i norsk offentlighet. Hvor har han tilbrakt de siste fire årene?

Noen timer tidligere var NRKs Europa-korrespondent Simen Ekern forbilledlig klar i Dagsnytt: – Europeiske land må diskutere om det holder å ta avstand fra Trump nå, eller om politikere skal stå til ansvar for at de har støttet ham.

Alvorlig talt, hva er dette? Skal alle som på en eller annen måte har hatt sympati for Trump og hans presidentskap presses til avbikt?

Hva mener Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag om denne utrenskningen, denne klappjakten på opposisjonelle stemmer?

Hva Redaktørforeningen mener, får vi snart en indikasjon på, når de behandler kravet om å kaste ut redaktør Rustad for å ha tilhørt «opposisjonen».

En angiverkultur er under oppbygging. Masserapportering, svartelister, hviskekampanjer. Et spinn som sakte men sikkert fører til et fryktregime. I USA snakkes det nå åpent om at samtlige som har vært ansatt i Trumps administrasjon – flere tusen mennesker – bør få berufsverbot. De skal nektes jobb.

Tallrike overtramp

Amerikanske forhold er viktigst for amerikanere, selvsagt. Men fortjener ikke norsk offentlighet redelig rapportering? Overtrampene har vært tallrike. VGs forside 17. august 2017 viste dybden i hatet mot USAs president, den suverene forakt for kravet om saklig, etterrettelig rapportering også norsk presse har gjort seg skyldig i, og fremdeles gjør seg skyldig i. Hver dag.

Politikere og ledere har «hyllet» Trump «for forakten han behandler medier og journalister med», skriver Floberghagen, Relling Berg og Frantzen. Hvem har gjort det? Noen har nok absolutt ment at det er riktig å ta igjen når mediene omgjør seg selv til kampanjeorganer for partiet Demokratene og seiler under falskt flagg, slik for eksempel New York Times, Washington Post og CNN har gjort. Men «forakt» passer vel minst like godt på norske (og amerikanske) mediers ukontrollerte utblåsninger mot Trump.

Vi har et håp om at politikere og ledere – både nær oss og globalt – som har hyllet USAs president for forakten han behandler medier og journalister med, har merket seg hva en slik forakt kan føre til. Tilliten til de seriøse mediene henger tett sammen med tillit til demokratiet og alle de demokratiske institusjonene – som valgsystem, domstoler og lovgivende forsamlinger.

VGs forside 17. august 2017. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

«Makthaveres angrep på journalister – enten det skjer med ord eller ved maktmisbruk – er også et angrep mot demokratiet», heter det i brevet til ambassaden. Men det kan jo ikke være slik at presidenter og politikere ikke har lov til å kritisere mediene, eller hva?

Solberg anklaget Document for løgn

Statsminister Solberg har anklaget Document for bevisst løgn, uten at noen norsk presseorganisasjon leet på øyelokket:

Document.no hevder at jeg på sikkerhetskonferansen i München i helgen sa at nordmenn ikke har noen historiske rettigheter til Norge. Det er helt åpenbart feil, og like åpenbart et ønske om å tolke meg feil.

Erna Solberg nektet for øvrig å svare på Documents muntlige og skriftlige henvendelser i denne saken. Hva slags oppførsel er dét? Er det ok at en norsk statsminister ikke svarer når hun blir konfrontert med egne, kontroversielle uttalelser av representanter fra pressen? At hun i stedet «svarer» på sin egen blogg? Minner ikke det litt om den forhatte presidenten, som sverget til å kommunisere på Twitter?

Det er farlig å undergrave publikums tillit til pressen, skriver NP, NR og NJ:

Når myndigheter ikke tåler medienes kritiske blikk, og svarer med å undergrave publikums tillit til journalistene, skapes en farlig situasjon. Alt som har skjedd i USA, her hjemme og i resten av verden det siste året, har vist hvor viktig det er med gjensidig respekt og rolleforståelse mellom de som styrer landet, og mediene som overvåker de som bestemmer. Dette til tross for at myndigheter og medier bør se på hverandre med et kritisk blikk. At folk stoler på de redaktørstyrte mediene, er i alles interesse. At ytrings- og pressefriheten er en av demokratiets bærebjelker, bør anerkjennes av alle demokratisk valgte ledere og politikere.

I høst oppfordret Unge Høyres leder Sandra Bruflot til boikott av Document fra talerstolen på Høyres landsmøte. Hun ba Høyres medlemmer om å la være å spre saker fra Document, fordi de da «er med på legitimere en side som sprer hat». Senere nektet hun å svare på spørsmål om saken. Solberg støttet Bruflot: «det er viktig at man sier ifra om at det ikke er akseptabelt», selv om hun ikke gikk inn for boikott.

Hvor var presseorganisasjonene da? Hvor var den prinsippielle støtten og advarslene mot at politikere kritiserer pressen, ja, direkte oppfordrer til boikott? Jo, Presseforbundet kom med en kortfattet uttalelse da vi ba om det. Den ble publisert på Document, for øvrig var det stille.

Statsministerens parti kom med stygge anklager mot Document, som har kontor på hemmelig adresse. Men de norske presseorganisasjonene prioriterer å markere mot det som skjer på den andre siden av Atlanteren.

Solberg: – Vanskelig å kritisere Twitter

Statsministeren mener at det er «vanskelig å kritisere Twitter» for å kaste ut Trump. Det som skjer i kjølvannet av stormingen av Kongressen, er et svært skremmende skue: et massivt, koordinert anslag mot ytringsfriheten, som slett ikke kun rammer Trump. Hvor er presseorganisasjonenes kraftfulle fordømmelse av dette? Sorry, men en bortgjemt uttalelse på Facebook fra Redaktørforeningens assisterende generalsekretær kvalifiserer ikke.

Det som skjer nå, er dramatisk. Hvor er Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund og Norsk Journalistlag nå når Big Tech strammer skruen og ikke bare kaster ut massevis av toneangivende stemmer på høyresiden, men i diktatorisk stil gjør sitt ytterste for å knekke ryggen på en konkurrent som Parler?

På NRK P2s Ekko omtales Parler tirsdag som «en høyreekstrem plattform».

Uttalelsen kom fra Hilde Nagell fra tankesmien Agenda. Programleder Jan Erlend Leine gjorde intet forsøk på å korrigere løgnen. Nagell mente Trump hadde seg selv å takke når han ble kastet ut av Twitter, han hadde jo selv valgt å bruke tjenesten, så dermed tok han en kalkulert risiko. – Ja, stemte Leine i. – Burde det ha skjedd før? fortsatte han.

Dette er hva statskringkastningen serverer oss: Ikke et intervju, men koseprat mellom venstreorienterte meningsfeller.

– Kanskje vi er nødt til å velge andre kanaler for våre demokratisk valgte ledere, og kanskje nekte dem å bruke sosiale medier, fabulerte Nagell. En oppsiktsvekkende uttalelse, sier du? Det syntes ikke NRKs programleder, som uanfektet fortsatte til neste tema.

Og sånn holder de på, journalistene i det vi i de frie mediene kaller de statssubsidierte mediene. Men nå gjorde jeg meg sikkert skyldig i å spre «medie-forakt», som Floberghagen, Relling Berg og Frantzen kaller det. Jeg får vel passe meg, så ikke også mitt medlemskap i Redaktørforeningen blir tema på neste styremøte.

Hans Rustad kalte prosessen, som tilsynelatende ble igangsatt av redaktørkollega Harald Klungtveit, for en heksejakt. Trump brukte tirsdag det samme ordet om anklagene mot ham. Å bli kastet ut av en forening er smått i forhold til det som skjer i USA, men parallellene er klare.

For ingen kan vise til at Trump har oppfordret til volden mot pressefolk på Capitol, og det samme gjelder Rustad. Det er en stygg anklage uten fundament.

Det er svært foruroligende at Redaktørforeningen lar seg bruke i en klappjakt basert på falske anklager fra en redaktørkollega med hang til å overvåke og fotografere sine meningsmotstandere.