Fritt etter Berit Roalds NTB-foto av Siv Jensen under FrP-lederens tale til partiets landsmøte på Gardermoen den 17. oktober 2020.

Politikk er vanskelig. Det er metodikk, systematikk, lover og regler i politikken som gjør det til et eget fagfelt. Politikk er også fristende, for den lokker med en blanding av makt, penger, kjendiseri, anerkjennelse og prestisje, som svake sjeler kan finne uimotståelig. Og derfor ender så mange partier og land opp med dårlige politikere og partiledere.

Nesten samtlige av partiene Eruopa har hatt samme interne problem: Dårlige ledere, omgitt av lydige ryggslikkere som håper å smiske seg vei inn i maktens sirkel, og kanskje ha en sjanse til selv å skinne. Slike maktstrukturer har en tendens til å være selvforsterkende, hvor varslere systematisk blir tilsidesatt fordi de er «problematiske», mens «nye talenter» fosser frem i posisjon. Dette er nøyaktig samme problem som næringslivet opplever, men der har man som oftest en kontrollfunksjon mot dårlig ledelse: Styret som forlanger resultater.

Næringslivet kan kontrollere makt. Politiske partier klarer det ikke

Når dårlige bedriftsledere skaper store nok interne problemer, og resultatene synker i takt med at inkompetanse dyrkes frem, så vil styret før eller senere få nok, og avsette daglig leder. En slik kontrollfunksjon har ikke partier, og heller ikke offentlige bedrifter ser det ut til. Der kan dårlige ledere herse med de ansatte til de interne strukturene faller fra hverandre, og alt som er igjen er sinne, frustrasjon, frykt og udugelighet.

Mennesker er vanedyr og søker trygghet, derfor er det altfor mange ansatte som finner seg i altfor mye fra udugelige ledere. Man gjør heller jobben sin i stillhet, klorer seg fast i lønningsposen i håpet om at problemet forsvinner av seg selv, mens man i smug forteller stygge vitser med interne allierte. Ofte ender det med sykemelding, for det er ikke bare-bare å skifte jobb. Ikke for vanlige mennesker.

Særstilling

Partilederjobben er hevet over alt dette. I praksis kan man kjøre et parti i grøfta, og fortsatt bli «valgt» som partileder år etter år, mens vitsene og frustrasjonen gror – bare se på Arbeiderpartiet, Venstre og Kristelig folkeparti – eller Stefan Löfven og Angela Merkel for den saks skyld. Det ligger nemlig to følgefeil i partilederjobben som ingen partier har klart å eliminere:

1: Man går ut ifra at gode politikere også er gode ledere. Men det er det ingen automatikk i.

2: Man forveksler makt med dyktighet, men disse to har ingenting med hverandre å gjøre.

De beste bevisene for disse to tesene, er å studere europeiske konger og dronninger de siste 1000 år. Jobben som kongelig får man jo fordi man står som nestleder i arverekkefølgen, ikke fordi man nødvendigvis er det beste lederemnet i landet. Noen få makthavere har vært utrolig dyktige, og skinner for ettertiden. De aller, aller fleste har i beste fall vært middelmådige, mens skremmende mange har vært katastrofalt dårlige.

Partiledere er kongen på haugen

Denne sammenligningen med kongelige og partiledere er ikke tilfeldig, for i praksis har en partileder kongelig status: Sitter du først på toppen av haugen, er det nok mange som vil velte deg, men er du omgitt av minions som vil gjøre hva som helst for at du skal like dem, så sitter du på tronen til du selv bestemmer at det er nok. I praksis. Antallet udugelige partiledere som har blitt fjernet gjennom partienes skinndemokrati i Europa kan antagelig telles på en hånd eller to. Stefan Löfven er en folkefiende som burde vært rullet i tjære og fjær forlengst. Men det skjer bare ikke.

Grunnen til dette, er at selv om partiene fremstår som demokratiske, omvendte pyramider, så er de ikke det. Det er bare et skuespill. Et skinndemokrati. Alle partier er i praksis pyramideformede hierarkier, og det var nettopp dette oppvasken mot Oslo Frps leder Geir Ugland Jacobsen avslørte så nådeløst. Han sa det unevnelige: Kanskje partiets øverste organ bør vurdere en ny leder?

Selv om vitsene, kommentarene og de kritiske spørsmålene rundt Siv Jensens lederskap hagler på sosiale medier, så spiller ikke det noen rolle, så lenge ingen i pyramiden ytrer det samme høyt og offentlig. Leder av Oslo Frp angrep suvereniteten til Queen of Hearts. Da rykker bødlene ut.

Demokratisk valgt ryddemann ble ryddet av veien

Geir Ugland Jacobsen var mangeårig medlem av Frp, men var aldri profilert, hadde lite politisk erfaring og lite mediatrening, noe som kan forklare den uvanlig ærlige stilen: Ugland Jacobsen har nemlig bakgrunn fra business, hvor jobben hans er å gå inn i organisasjoner, identifisere problemene, rydde opp i dem med ærlighet og fakta, og gjerne fjerne folk som skaper problemene.

Det var nettopp derfor han ble valgt som leder for Oslo Frp. Han var den perfekte mannen for opprydning og strategisk målretting, men et mareritt for Siv Jensen og hennes hoff av lydige minions – ikke minst det bunnsosialistiske Fpu, som simpelthen ikke kan få nok klimapolitikk og EU-tilpasning. Det måtte gå galt, og galt gikk det… men mest for Siv Jensen.

Det har seg sånn at 95 % av alle politikere i Norge er ubetalte entusiaster, som styrer med lokalpolitikk på fritiden sin, for knapper, glansbiler og ingenting. Så også fylkesledere. Lokalpolitikerne er de virkelige heltene i norsk politikk og fortjener en klem, uansett parti. Men alle som bruker fritiden sin på politikk, vet jo at det er frivillig. De må ikke drive med politikk. Man trenger ikke finne seg i hva som helst. Hvis man blir misfornøyd nok, er det bare å slutte, og bruke tiden sin på noe bedre. Det har partiledere en tendens til å glemme.

Kent Andersen er ikke lenger Frp-politiker

Man må se på politikken som et lagspill lik… fotball. Naturligvis er man lojal mot laget, men er treneren håpløs, fremgangen dårlig, og respekten liten, så finnes det alltids andre lag å spille for. Derfor har også jeg benyttet meg av overgangsvinduet som alltid er åpent: Jeg har sagt opp mitt medlemskap i FrP.

Det er selvfølgelig trist å frivillig forlate et lag man har spill for i 13 år, og det er ikke noen lettvint beslutning, men Siv Jensen gjorde det umulig å fortsette. For meg er hun rett og slett en dårlig leder, og dårlige ledere er jeg dessverre allergisk mot. Jeg er rund, raus og lagspiller, bevares – men hallo.

I 2015 var jeg gjennom en ganske fæl og langvaring arbeidsrettssak (som fagforeningen min vant knusende). Etter den opplevelsen ga jeg meg selv et løfte: Aldri mer jobbe for amatører, ryggslikkere, inkompetente, psykopater, jålebukker, tullinger, posører eller folk som ikke setter pris på min ekspertise.

I motsetning til de fleste partiledere, har jeg tung og bred erfaring fra arbeidslivet. Jeg har sett alt, og kan lukte problemer lenge før unge friskuser med master står til halsen i dritt. Derfor er jeg ferdig med høflig bullshit i jobbsammenheng. Et gjennomgående trekk ved dårlige ledere er dessverre at de ikke liker å høre eller lytte til fagfolk, erfaring og kompetanse. De liker bedre å lytte til de som er lydige.

Jeg har aldri hatt noen ambisjoner om å bli sjef eller ta makta

Jeg er (utrolig nok) ganske laidback og rund, og har aldri hatt noen problemer med å ta ordre eller innordne meg hierarkier. Men jeg er ganske stolt, sta, egenrådig og svært privat av meg, og jeg kan ikke manipuleres, lures eller ledes med penger, prestisje eller fristelser. Jeg er nemlig ikke en sau, og min jobb i reklamebransjen var nettopp å manipulere, lure og lede folket inn i butikkene til mine kunder.

Man blir en pragmatiker etter 40 år i arbeidslivet: Det blir aldri perfekt, så ikke bruk tid og energi på å etterstrebe det. Aldri påta deg jobber du ikke er kompetent eller har egenskaper til å gjøre. Og si hva du mener, og gå videre hvis ingen vil lytte, men aldri bøy unna for trusler og maktmisbruk. Å true meg, er det dummeste man kan gjøre, for det er helt unødvendig. Jeg er cool på det meste:

At Fremskrittspartiet sitter med en leder som har tatt partiet fra toppen og ned til 10 prosent er ikke perfekt, men det kan leves med. At lederen aldri er tilstede, aldri egentlig snakker med fotfolket, og aldri har tid til noe annet enn å drive med storpolitikk er helt OK, selv i partiet «for folk flest». No worries.

At lederen omgir seg med fans, yes-men og rådgivere som gjør som hun sier, er også forståelig. Og at lederen tar partiet inn i en regjeringskoallisjon med Høyre i 2013 var både spennende, riktig og nødvendig. At Siv Jensen ble nestkommanderene under Erna, og overtok finansdepartementet var også naturlig.

Men at hun samtidig skulle sitte som partileder for rebellpartiet FrP, det fikk den første alarmklokken til å ringe høyt og tydelig. Sosialister liker å marsjere i takt. FrP-folk? Not so much. Tidsklemma og de farlige interessekonfliktene i denne dobbeltrollen var åpenbare for alle, men ingen grep ble tatt. Og deretter bare ballet det på seg – helt til Siv Jensen ble presset til å trekke partiet ut av regjering av sitt eget parti. Men da var skaden skjedd. Den største skjedde i 2015:

2015: Året som endret Europa for alltid

Frem til 2015 var EUs kurs mot et imperium styrt av Merkel og Tyskland noe å bekymre seg for. Handel har aldri trengt «overnasjonalitet» for å fungere, så åpenbart var det noe annet på gang. Men i 2015 mistet EU og Merkel kontrollen over yttergrensene EU hadde lovet å beskytte. Merkel opphevet demokratiet ved å invitere hele verden, og EU ble i praksis invadert av lykkejegere uten pass, papirer eller intensjoner om å bli med i noe europeisk «fellesskap». De kom på vegne av sine egne land og kulturer, og forlangte å kolonisere Europa. Og EU sa ja.

Problemene, volden, terroren og uroen som fulgte denne idiotpolitikken, tydeliggjorde hvor farlig EU faktisk er for Europas mangfoldige nasjoner – for det var plenty EU-kriser før 2015. Hadde det ikke vært for Listhaug og FrP, kunne Norge nå vært i samme situasjon som Sverige, så det var bra vi satt i regjering.

Det var hvordan migrasjonskrisen i 2015 ble håndtert i ettertid, som var så ødeleggende: Ingen feil ble innrømmet. «Vi så det ikke komme». I stedet begynte EU-lederne å angripe sitt eget folk, på vegne av kolonistene og islam. I tillegg tredde de den idiotiske Parisavtalen ned over hodene på folk flest, som om ikke europeere var presset nok fra før.

Store endringer, skapte ingen reaksjon.

Alt dette snudde europeisk politikk på hodet i løpet av noen få år. Gigantiske velgermasser fikk nok av globalistenes partier. Nye protestpartier dukket opp i alle land, og de ble blant de største. Det amerikanske grunnfjellet valgte Donald Trump. Selv i naboloandet vårt ble Sverigedemokratene størst på målingene og i Danmark utklasset Nye Borgerlige Dansk Folkeparti. Og hva gjorde partileder Siv Jensen med denne enorme politiske omveltningen noensinne?

Ingenting. Absolutt ingenting. Og det, er selve lakmustesten på dårlig lederskap.

Siv Jensen satt i regjering, og lot som om omveltningen ikke eksisterte. Hvorfor er ikke så interessant. Resultatet er imidlertid veldig interessant: Frp ble et haleheng til Høyre, som raskt endret seg fra et borgerlig og konservativt parti, til et grønt semi-sosialistisk Merkel-parti, med fokus på overnasjonalitet, elitisme og ny-internsajonalistisk globalisme som brøytet vei for ytterligere innvandring og islamisering. Og Høyre dro det borgerlige Frp med seg i dragsuget. Komplett med sensurlover, klimaskatter, ACER og grønn planøkonomi på kjøpet. Hva har det med FrP-politikk å gjøre?

Ingenting. Absolutt ingenting.

Så klart det blir kritiske spørsmål internt når man ikke forvalter egen politikk

Men i stedet for å lytte til kritikken, analysere situasjonen, anerkjenne endringene og justere kursen og politikken til nye tider, så ble Siv Jensen bøllete: Hun klorte seg fast i elfenbenstårnet Finansdepartementet. Hun forsterket ukulturen med å skape frykt i stedet for samarbeid. Hun ekskluderte en fylkesleder, og sa stolt at nå skal takhøyden ned. Og vondest av alt:

De verdikonservative i ledelsen ble utnyttet som ynkelige bødler, mens man babler slagord om «vi er et liberalistisk folkeparti»… som ingen noensinne har vært uenig i, men som ikke inneholder noen politikk. Det er avsnittet som følger etter det slagordet som bestemmer hva Frp alltid har vært, og det forholder ikke Siv Jensen seg til. Så nå blir det antagelig full fart forover for klima, EØS, globalisme og «The Great Reset» som Siv Jensens venner i World Economic Forum planlegger. Ikke vet jeg, og det er ikke min sak lenger.

Dråpen som fikk begeret til å flyte over

På landsmøtet var det mye god, ny politikk. Jeg var optimistisk. Alle snakket alle varmt om forening og enighet, og legge ting bak seg… og det første ledelsen gjør, er å rive opp såret og angripe Oslo FrP. Det var unødvendig, uforståelig og ulogisk, men det sier noe om drivkraften bak: Et intenst, irrasjonelt forhold til makt, og en hevngjerrighet som blir parodisk. «Off with their heads» er kongemaktens politiske endestasjon, når alt annet har brutt sammen.

Å sitte i et styre som blir avsatt kollektivt, og blir informert om det gjennom media, vinner vel neppe gullmedaljen for utmerket ledelse. Ei heller at mannen som skapte bompengepartiet FMB i Oslo, Kjetil Solvik Olsen, blir satt for å rydde opp i Oslo. Det var hans bompenge-iver som spente bein på Oslo FrP i lokalvalget, og Ugland Jacobsen og jeg måtte redde stumpene.

Så ett sted må grensen gå. Da styremedlem Dag Myhre ytret seg på tampen av landsmøtet om patriotisme, fikk han tidenes offentlige skyllebøtte av Siv Jensen, som avsluttet med å brøle «jeg vet ikke hva en globalist er!».

Nettopp. Og der ligger vel essensen av problemene til Frp. For det vet «folk flest» nå. De er drittlei globalister.

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!