Philippe d’Iribarne. Stillbilde: ACTISCE Patronage Laique Jules Vallès / YouTube.

Sammenstøtet mellom islam og Europa arter seg på en annen måte i Frankrike enn andre steder.

Langt på vei skyldes det uunngåelig at Frankrike med sin store muslimske befolkning har vært åsted for flere tilfeller av islamterror enn noen klarer å holde regning med. Noen av dem har også vært ekstremt blodige, som angrepet på Bataclan, og andre dypt symbolske, som angrepene på jøder og Charlie Hebdo.

Men Frankrike har også stått i fremste rekke når det gjelder å gi islam intellektuell motstand. Både blant politikere, journalister, forfattere, filosofer og andre toneangivende personer i Frankrike finnes det en liten hær av personer som forstår og taler åpent ut om hvordan islams frontsoldater og baktropper opererer.

Uten denne hæren kunne president Emmanuel Macron aldri ha erklært den «islamistiske separatismen» krig.

Et av dens medlemmer er antropologen og forfatteren Philippe d’Iribarne, som har skrevet en bok med den megetsigende tittelen «Islamophobie: intoxication idéologique» (2019), der han tar et oppgjør med den ideologiske bruken av begrepet «islamofobi», som han altså kaller giftig.

Philippe d’Iribarne er også forskningsdirektør ved Laboratoire Interdisciplinaire en Sociologie Économique (LISE), som er et av instituttene tilhørende den prestisjefylte nasjonale forsknings­organisasjonen Centre National de la Recherche Scientifique (CNRS).

I et intervju med Giulio Meotti hos Il Foglio sier d’Iribarne at oppfinnelsen av den ideologiske forbrytelsen «islamofobi» tjener til å benekte den realiteten at det pågår en islamistisk offensiv mot Vesten.

Muslimene som tilhører den ideologiske vingen av islams krigsmaskin, skremmer ikke bare folk i Vesten fra å si og skrive sin hjertens mening om islam, de lykkes også i å isolere muslimene som lever vestlig, fastslår d’Iribarne, som trekker en linje fra anklagene mot de «islamofobe» til Moskva-prosessene og Dreyfus-saken.

De tegner et bilde der muslimene er ofre for fiendtligheten hos en vestlig verden som stigmatiserer dem med ord og diskriminerer dem i handling. Det er et krigsvåpen som skal hindre muslimer som lever blant oss, i å integrere seg fullt ut. Det sier: ‘Vesten er besjelet av onde drifter. Uansett hva du gjør, vil din tilhørighet til islam alltid forhindre at du blir akseptert fullstendig som medlem av den. Ditt eneste ærefulle alternativet du har, er å bekjempe en verden som avviser deg, og bli med på å etterstrebe dominans over den.’

Samtidig sender det en beskjed til den vestlige verden: ‘Hvis noen av dine lover eller innbyggere kjemper mot jerngrepet fra en måte å leve på som er inspirert av islam, så bryter du dine egne idealer om respekt for alle religioner.’

For intellektuelle på venstresiden og i sentrum er dette propagandavåpenets virkning totalt ødeleggende, analyserer d’Iribarne. De ender opp med å betrakte muslimene i dag som jødene i går.

Men denne posisjonen er nå intellektuelt konkurs:

Med den rekken vi har hatt av islamistiske angrep i Frankrike, er bildet i ferd med å endre seg. Det er nå en slags bevissthet om et islamsk økosystem som gir grobunn for terrorangrepene.

Et veldig viktig skifte etter angrepene i oktober er at franske myndigheter har fått nok av tøvet om «islamofobi». Regjeringen har da også oppløst Collectif Contre l’Islamophobie en France (CCIF), som har vært blant de fremste i islamistenes propagandakrig der til lands.

Men islamistene vet å tilpasse seg de nye betingelsene.

Det finnes spesielt en strømning knyttet til Det muslimske brorskapet som fremstiller seg som talspersoner for en «moderat islam» med respekt for republikkens institusjoner. Den holder en lav profil så lenge den befinner seg langt fra makten, slik at vertssamfunnets mistenksomhet dempes. De som tilhører denne strømningen, konsentrerer seg nå om «dialog», herunder også mellom islam og kristendommen.

Men den ideologiserte antirasismen fortsetter sin kamp mot enhver som taler åpent ut om islams mørke sider. Selv om noen ikke lar seg skremme av de såkalte antirasistene, er det mange som ikke tør å åpne munnen, for i stedet å sensurere seg selv.

Våre eliter viser ingen særlig vilje til å bekjempe den pågående islamiseringen av mange segmenter av samfunnet.

Inntil nå har de vært veldig passive. De ville ikke se, eller de trodde vi hadde å gjøre med et forbigående fenomen, som ville forsvinne med generasjonsskiftene. Nå oppdager man at det ikke er slik. En meningsmåling som ble utført i august i forbindelse med rettssaken mot dem som hadde hjulpet Kouachi-brødrene med å gjennomføre Charlie Hebdo-massakren, bad muslimer i Frankrike om å ta stilling til utsagnet «islam er uforenlig med det franske samfunnets verdier». 29 prosent av de spurte muslimene bekreftet det, og andelen var så høy som 45 prosent blant dem under 25 år.»

Det er altså rundt regnet halvparten av de unge muslimene som i praksis sier rett ut at de er fiendtlig innstilte til Frankrike.

I Norge er det ikke bare utenkelig at en fremstående instituttleder ordlegger seg som d’Iribarne. Det er også utenkelig at makteliten tar noe oppgjør med islamistene som bruker «islamofobien» som våpen.

Aftenposten illustrerer fenomenet ved stadig vekk å offentliggjøre islamistiske budskap, sågar fra ekstremisten Fahad Qureshi. Og regjeringen Solberg går til felts mot «muslimhat» til islamistenes store tilfredshet.

Philippe d’Iribarne tillater seg en smule optimisme på Frankrikes vegne:

Jeg er mindre bekymret nå enn før. Det virker på meg som om Vest-Europa er på vei ut av illusjonen om lykkelig globalisering.

Det betyr ikke at veien videre er enkel:

Å reagere på trusselen fra islamismen er svært komplisert, for den fremmes langt på vei av individer som er borgere av europeiske land med alle rettigheter. Dessuten er det aller vanskeligste for europeere å erkjenne at de har arvet noe spesielt verdifullt som de ikke kan påtvinge verden, men som de er nødt til å kultivere.

Islam har erklært den arven krig. Og islam vinner den krigen hvis arvingene ikke gjør motstand.