FrP-leder Siv Jensen og nestleder Sylvi Listhaug møter pressen etter sentralstyremøtet i partiet den 15. desember 2020. Foto: Berit Roald / NTB.

Den politiske henrettelsen av Geir Ugland Jacobsen som Fremskrittspartiets sentralstyre utførte tirsdag, var den første store begivenheten i full åpenhet i en maktkamp som internt har pågått i lang tid.

En pekepinn om alvorlig splittelse i partiet fikk offentligheten allerede i september i fjor, da stortingsrepresentant for FrP i Oslo, Christian Tybring-Gjedde, tok til orde for en mer nasjonalkonservativ dreining av partiet.

At dette forslaget var i strid med partiledelsens og mesteparten av partiapparatets ønske, viste en rundspørring blant FrP-folk på den tiden. Nestleder Sylvi Listhaug, generalsekretær Hans Andreas Limi og innvandringspolitisk talsmann Jon Helgheim var snare med å avvise initiativet fra Tybring-Gjedde, mens Per-Willy Amundsen lå lavt i terrenget.

På grunnplanet var ikke enstemmigheten like massiv, hvilket blant annet kom til uttrykk ved at fylkesleder i Innlandet, Johan Aas, ikke ønsket å uttale seg til TV 2, mens fylkeslederne i Vestland, Nordland, Troms og Finnmark ikke besvarte tv-kanalens henvendelser.

Det er således ingen tvil om at FrP-leder Siv Jensen har brukt mye av det siste året på å pønske ut hvordan partiets dominerende liberalistiske fløy skulle slå ned tendensene i mer konservativ retning, og at hun har rådført seg og koordinert nøye med Sylvi Listhaug for å lykkes i sitt foretagende.

I utgangspunktet er ikke dette noe skandaløst, for maktkamp er selve politikkens vesen. Ikke minst Arbeiderpartiet har vært arena for denslags i vårt eget land. Men hvis man skal unngå å gjøre en veldig dårlig figur i publikums øyne, er det vesentlig at kampen – i alle fall tilsynelatende – vinnes med noenlunde blanke våpen og en smule menneskelig anstendighet.

I praksis viser det seg dessverre at politisk suksess betinger at man er rede til å lyve og svike og om nødvendig ødelegge andre mennesker, slik at man selv vinner frem. Det illustrerer politikkens historie helt siden antikken.

Norske politikere og medienes dekning av dem forsøker som hovedregel å glatte over politikkens jernharde realiteter. Tonen er normalt nokså jovial, og i underholdningsprogrammer og selskapelige sammenhenger kan det se ut som om alle er perlevenner.

Men akkurat som i et drama av Ibsen er det visse spørsmål som må unngås for at den skjøre, påtatte familieidyllen ikke skal briste. Blant tingene man ikke kan gjøre i norsk politikk uten å påkalle moralistisk vrede, er å tilkjennegi sans for den nasjonalpopulistiske bølgen i Vesten. Du har å holde deg unna Trump, Farage, Orbán, Le Pen, Salvini, Wilders, Åkesson, Vermund og andre som personifiserer denne bølgen.

Dersom det representative demokratiet fungerte, ville denne bølgen også ha satt sitt preg på norsk politikk. Men det gjør den ikke, kanskje først og fremst fordi det knapt finnes medier som opplyser balansert, om overhodet, om viktige ting som skjer politisk i andre vestlige land.

Det er i et slikt intellektuelt mørke at skikkelser som Tybring-Gjedde og noen få andre har fremstått som spinkle lysstrimer av håp hos mennesker som uroer seg over globalismens herjinger med land og folk.

Når Siv Jensen med Ketil Solvik-Olsen som lydig puddel går i kompaniskap med både Sylvi Listhaug, Jon Helgheim og Per-Willy Amundsen for å slå ned initiativet fra Christian Tybring-Gjedde, som politisk er på linje med Carl I. Hagen, er det i seg selv et ganske genialt strategisk grep.

For det FrPs tradisjonelle kjernevelgere lenge håpet på, var at de fem sistnevnte politiske skikkelsene sammen gjorde partiet til en kompromissløs forsvarer av Norge, som snarere enn å la seg herse med av Høyre, stilte knallharde krav og skaffet seg en innflytelse langt større enn tullepartienes.

I stedet har FrP i regjering fra 2013 til 2020 vært med på å administrere et land der innvandrerbefolkningen har vokst jevnt og trutt mot den millionen Jon Michelet drømte om:

Å sette de ene opp mot de andre, er klassisk splitt og hersk, og det er nettopp hva Jensen har bedrevet. På et vis har hun også lyktes. De sentrale konservative FrP-politikerne ligger nå lavt i terrenget.

Likevel er det ikke alle i partiet som har latt seg skremme til taushet. NTB skriver onsdag at flere av FrPs lokallag landet rundt reagerer på utrenskningen av Ugland Jacobsen. Han spilte kanskje ikke kortene sine på lurest tenkelige måte, men alle kan se at han er en fin fyr, og det vitner om noe alvorlig galt at partiet ikke har kommet frem til en bedre samforståelse internt.

– For flere er dette dråpen som gjør at de ikke vil være med lenger. Vi har allerede mottatt flere utmeldinger, og flere har truet med å melde seg ut, sier leder Jim Åge Andreassen i Vestvågøy FrP til NRK.

– Jeg er voldsomt skuffet og sjokkert over at de valgte å ekskludere Geir Ugland Jacobsen. Jeg hadde trodd det var mer takhøyde, sier leder i Arendal FrP Maurith Fagerland.

Flere reagerer også på uttalelsen til nestleder Sylvi Listhaug til NRK onsdag om at FrP heretter vil være hardere i klypa mot medlemmer som fronter et nasjonalkonservativt standpunkt.

– Jeg opplever majoriteten i FrP som nasjonalkonservative. Et av mine fremste politiske forbilder er Christian Tybring-Gjedde, sier Kassandra Petsa i Nordland FrP.

Men ledelsens reaksjon på Tybring-Gjeddes utspill i fjor lød jo at dette var et soloutspill uten støtte i partiet. Her ser vi tydelig at støtten ikke bare fantes, men at den vedvarer selv etter at ledelsen har erklært den konservative fløyen krig.

Det betyr at Jensen må fortsette det nokså brutale maktspillet hun allerede har satt i gang, mot enda flere. Slik blir det enda tydeligere at partiet har en konservativ fløy.

Det som gjør størst inntrykk, er imidlertid ikke spillet i seg selv. Det er hvor dypt spillets aktive part har sunket.

For når Sylvi Listhaug får seg til å trekke en linje mellom ordene nasjonalkonservativ og nasjonalsosialisme, begår hun intellektuelt selvmord. Ved et ordkløveri som snarere er hentet fra PR-byråenes verden enn virkelighetens, nazi-stempler hun i praksis store deler av sitt eget parti og sine egne velgere – og gjør med dét ydmykelsen desto større for dem som heretter vender lydig tilbake i folden.

Denne formen for overgrep gjør desto større inntrykk fordi Listhaug selv har vært gjenstand for ufin behandling. Da hun helt korrekt konstaterte at Arbeiderpartiet setter terroristers rettssikkerhet høyere enn landets sikkerhet, ble hun gjenstand for en av de verste hatkampanjene i Norges moderne politiske historie. Og Erna Solberg valgte også til slutt å kaste henne til ulvene.

Men Erna plukket også opp igjen de skambitte restene av Listhaug og plasserte dem på ny i statsrådskollegiet. Dette ser nå ut til å ha blitt en slags metode: Ødelegg mennesker først, og sett dem i arbeid etterpå. Det er som om statsministeren foretrekker mennesker uten stolthet, for eksempel Knut Arild Hareide, som går inn i en Høyre-ledet regjering etter å ha tapt et slag i sitt eget parti der han selv kjempet for at KrF skulle gå til venstre.

Listhaug er altså et offer for et politisk overgrep, som nå i sin tur har vært med på et nytt overgrep: Ved å få Helgheim og Amundsen med på å ta avstand fra Tybring-Gjedde og Hagen og dermed alle som står bak dem, har de gitt avkall på sin egen anstendighet med det samme.

Et VG-fotografi fanger denne realiteten med forbilledlig klarhet. Helgheim og Amundsen sitter på hver sin side av Listhaug med omtrent samme vitalitet som to juleslakt. Listhaug virker derimot mer selvsikker enn de to, og fremstår til sammenligning nesten som en slags dominatrix. Man spør seg hvem Listhaug egentlig har vært i alle disse årene.

Per-Willy Amundsen ser seg sågar nødt til ikke bare å ta avstand fra at han selv med stolhet har kalt seg nasjonalkonservativ, han går også inn og oppdaterer den angjeldende Facebook-posten for å ta avstand fra formuleringen. Den falt for øvrig da han hyllet en Document-artikkel av Kent Andersen, som Amundsen sa det er verdt å lytte til. Dritten som Listhaug egentlig spyler Tybring-Gjedde ned med, må Amundsen selv svelge noe av. Hva gjør det med selvrespekten?

Et så ynkelig tilbaketog gjør egentlig større inntrykk enn det politiske i saken. Dette blottstiller at maktkampen i FrP først og fremst er et menneskelig havari. Hvor mange det til slutt vil omfatte, er ikke godt å si, for dette dramaet er neppe over.

Det hele reiser også spørsmålet om politikken er skrudd sammen sånn at man er nødt til å havarere menneskelig for å delta i den. Skal det være sånn at de egenskapene man ville avsky hos en ektefelle eller en arbeidskollega, er nettopp de man trenger for å lykkes politisk? Må man gi avkall på sine beste menneskelige kvaliteter for å kunne bli i politikken?

I så fall er det jo ikke noe rart at folk flest skyr politikken. Problemet er at mange dermed vil miste troen på politikken som et instrument til å forbedre verden, om så bare ens eget lille hjørne av den.

Den troen manglet også munkene i første halvdel av middelalderen, som var vitne til et uendelig mye større politisk forfall enn det vi ser nå. Be og arbeid, var deres leveregel. Det er grunn til å tro at noe lignende fremdeles gjelder for mange fornuftige mennesker. Man steller sin egen hage, og venter på bedre politiske tider.

«Politics is downstream from culture», lød et motto hos Andrew Breitbart. Andre har lagt til at «culture is downstream from religion». Roger Scruton var inne på lignende saker i deler av sitt forfatterskap. Hva nå enn det kulturelle forfallet skyldes, er evnen til å omgås som rakryggede personer på retur.

Det er kanskje ikke noe større håp om en god politikk i omgivelser som forfaller ikke bare kulturelt, men også menneskelig?

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!