Fra byrådets pressekonferanse om nye koronatiltak torsdag 10. desember i rådhuset. Heiko Junge får frem noe om avstand, ikke bare fysisk, men også sosialt og psykologisk. Det blir langt mellom menneskene og langt fra topp til bunn. Foto: Heiko Junge/Scanpix
Det er ikke mange deltagere som står frem under fullt navn i debattfeltene. Anonymiseringen skaper en økende «skyggenes dal» i demokratiske land. Hvilket gir grunn til stille refleksjon. Er vi ikke lenger så frie og åpne og ærlige at vi bramfritt tør stå frem med våre politiske meninger? Når selv avisene enten skjuler seg ved å publisere ledere uten redaktørens signatur, eller ved å kjøre frem medarbeidere, eller velger selektivt andre passende til å fronte for seg? Ikke å forglemme topp-politikere som bruker lavere rangerte politikerspirer til å fronte og «teste» saker. Dette synes å være et økende, tildekkende og falskt spill med mørke undertoner – med mye medie-tillatt mobbing og politisk skapt feighet. Er verden blitt mer autoritær og preget av politiske «aktører» i et økende farlig maktspill, selv i såkalte demokratier?
Noen vil påstå at det alltid har vært slik. Nei, ikke til de grader som vi ser nå, oss tillatt truet av voldelige kverulanter – sågar av statsmakten selv og av rettssystemet. En langt mer kynisk uærlig og «legal» verden er blitt oss til del. En felles, sterk samlende moral savnes, i økende grad. Min generasjon vokste opp med kristne verdier som enkelt og godt uttrykt gjennom de 10 bud. Vær Varsom-plakaten stipulerer etiske normer for pressen hvor det første punktet er ytringsfrihetens betydning. Men den selv-erklærte samfunnsrollen synder de selv grusomt imot. Uansett, min generasjonen kom lærerikt ut av fem års fremmed okkupasjon og ble slik sammensveiset, nær alle jordnære, optimistiske nasjonalister blottet for nazistiske og fremmende undertoner. Barn den gang hadde gode lærere, mange førkrigs og fra landsbygden uten politisk forskrullet bagasje å indoktrinere oss med. Akkurat det var viktig, ikke å bli satt opp mot hverandre, og slett ikke å bli kravstore. Vi måtte tenke og resonnere mer selv. Dessuten hadde vi under krigen lært å sette pris på det lille vi hadde, et viktig poeng, ikke minst.
Andre vil kanskje si at jeg er en nostalgisk gammel mann. Gammel ja, men jeg snakker sant, og jeg er ikke nådig med dagens politikere. Som i pur egoisme tillater vårt gamle fedreland å bli ødelagt. Om det hadde jeg 5.12.2020 på document.no en kronikk med overskriften «NRK representerer statens falskneri» og på Resett 9.12.2020 «Patriotenes korstog mot globalistene», begge ga virkelig gjenklang. Men ikke i pressen blant det store indoktrinerte 80 % publikumet, mitt inderlige ønske. Og til en forandring, jeg leste de fyldige kommentarfeltene som fulgte. Jeg gledet meg der over en Viktor M som ga meg anledning til en oppfølgning. For hans kommentar lød slik: «Jeg finner ditt (NRK) innlegg litt tåket, men du er inne på noe vesentlig. Det kan sies enklere: «NRK er en del av statsmakten, og den er valgt av folket». Nei, dessverre det er en vanlig og fundamental feiltagelse; det er partiene, ikke folket, som har valgt dagens Storting. Vi er blitt rundlurt, og det vil jeg bruke neste avsnitt til å adressere:
Jeg påminner Viktor M om at folkedemokratiet er tapt: Valgene er djevelsk til-fusket, men ikke som i USA. Hvordan? Før i tiden kunne folket komme til orde, blant annet ved å frem-kumulere egne, foretrukne stortingsrepresentanter. Den muligheten tok makten fra oss, preget kanskje av nederlagene etter folkeavstemningene om EU. Vi kan i dag ikke stemme på annet enn partier, dvs. bare på deres ferdigtrykte valglister preget av partiledelsenes approberte og klart politisk korrekte, dvs. deres konforme utpekte slike. Dette gjennomsyrer hele systemet. Gjennom staten har elitepolitikerne nemlig sørget for en så pengegod parti-statsstøtteordning at partiene (og lederne) er blitt nærmest som selvgode, uavhengige bedrifter. Det betyr en egen økonomisk interesse, helt på tvers av politiske synspunkter, om å stå solidarisk sammen rundt gullkalven, en skuespiller-aktig, utkrøpen politiker-masse, og slik sammensveiset kompakt i ønsket om ingen reell politisk forandring. Vi har fått et parti-diktatur, sammen med mangfoldige, ja subsidierte konstellasjoner, ikke minst riksmediene, det betyr at folket bevisst under-informeres og slik lett undertrykkes. Opposisjon er knapt mulig lenger.
Staten subsidierer og indoktrinerer av en viktig grunn alene, for å holde folket sjakk matt. Og byråkratiet er sammensatt av velvillige, konforme tjenere til statens, ikke nødvendigvis folkets, beste. Alle nedsatte komiteer og råd kommer til den samme og ønskede regjeringskonklusjon, kløktig bestilt og betalt med våre penger. Jeg er til de grader forarget over all manipuleringen vi er utsatt for. Og kom igjen til å tenke på dette 7.12.2020 etter Christian Skaugs rapport og overskrift: «Norman-utvalget: Innvandringen må fortsette, uansett konsekvenser.» Hørt på maken til bestilt tullprat? Uansett konsekvenser??
Jeg kunne tenkt meg det … Argumentet Victor Norman velger å bruke, er at distriktskommuner trenger fremmed innvandring for å opprettholde folketallet. Hadde det vært norske eller andre noenlunde trauste og arbeidsomme mennesker (notabene, ikke-subsidierte) og oss integrerbare, da kunne ideen kanskje vært fornuftig. Som det er, er det klart bedre og landet meget besparende med en fortsatt avfolkning i ytterste Utkant-Norge, for øvrig gammelt nytt.
Vi vet at mange nordmenn fraflytter Oslo-området nettopp for å unnslippe. Slike kunne oppfordres til å flytte til distriktene, en langt billigere og bedre ordning. For de ville samtidig oppgradere hus og grunn … Om noen brukte stedene til landsteder, er det langt bedre enn det fremmede alternativet. Reduser skattenivået i Utkant-Norge, det synes å være et langt bedre virkemiddel. Victor Norman er tidligere minister under Erna Solberg, ingen god attest, for øvrig. De er begge på det samme «besatte» laget, bevisst oss forførende til svenske tilstander.
Dan Odfjell, samfunnsdebattant
