På mange måter har den politisk korrekte fløyen tatt jødenes historie fra dem. Erna Solberg taler på dagen for Krystallnatten, 9. november, men hun holder en tale som passer hennes politiske dagsorden. Foto: Fredrik Hagen/NTB
Årsdagen for utsendelsen av en skipslast med jøder fra Oslo ble markert med forstandige artikler i flere medier. Det man ikke helt får taket på, er hvorfor denne avreisen er i ferd med å skje på ny, ikke bare ute i Europa, men også her i Norge? Er det bare innvandring av radikale jihadister fra den islamske verden som kan forklare den utviklingen?
Vi tror det er flere, og kanskje mer åpenbare forhold som kan kaste lys over det som skjer, men vi leser ikke noe om det i mediene. Kanskje er også mediene en del av forklaringen? Er de like lite observante nå som de var for 90 år siden? Eller har det skjedd noe som er enda mer bekymringsfullt: Er de med sin journalistikk blitt en medvirkende årsak til at Europa tømmes for jødiske innbyggere som har bodd her i århundrer?
Vi tror det, men vi observerer også andre faresignaler som er like bekymringsfulle som den likegyldigheten jødene opplevde da «Donau» la fra kai i 1942: En voksende frykt for at vi ikke kan stole mer på myndighetene enn hva de kunne den gang. Vi merker det når politikere åpner munnen for å si noe om den jødiske staten. Vi merker det også når velmenende skribenter forteller om sin frykt for at det er muslimene som er hovedårsaken til den omseggripende antisemittismen i den vestlige verden – og i Norge.
Når jøder pakker sammen og drar, er det sjelden eller aldri på grunn av muslimer. Det er flere muslimer i landet de flytter til. Når de føler at livet i Vesten er blitt uutholdelig, er det fordi de har mistet tilliten til Vestens ledere. De tør ikke lenger stole på at de vil bli beskyttet mot overgrep, det være seg fra muslimer eller fra politikere og medier. Å tape tilliten til samfunnets ledelse er noe av det mest alvorlige et menneske kan oppleve. For hva er det tilbake av tillit når til og med rettsstaten svikter? Hvem kan man stole på når ingen reagerer og protesterer når politikere står frem og forteller løgner uten at noen tar til motmæle?
Et slikt tillitsbrudd kan ikke repareres. Det skaper en underliggende angst som bare lindres gjennom flukt bort fra dette voksende ondet. Vi må komme oss vekk herfra, er den rasjonelle reaksjonen.
For et par dager siden overhørte vi en spørretime i Stortinget. Utenriksministeren fikk spørsmål fra en fremtredende representant for Arbeiderpartiet som blant annet var bekymret over Israels «ulovlige okkupasjon». Dette kan synes som en bagatell. De fleste politikerne er overbevist om at jødenes nærvær i Judea er en ulovlighet, selv om de aldri klarer å forklare hvorfor det er slik. Utenriksministeren som representanten henvendte seg til, lot til å synes at det var en grei påstand. Men den bagatellen føyer seg inn i et mønster som vi ikke bare opplever fra den politiske ledelsen i Norge. Det samme mønsteret gjentar seg i store deler av Vest-Europa.
Vi har flere ganger omtalt de utspillene mot den jødiske staten som stadig kommer fra den politiske ledelsen i EU. EU-ledelsen får sjelden med seg mer enn omkring halvparten av medlemmene på sine utkjør mot Israel, men Norge stiller alltid opp på EUs side når Israel skal anklages for noe.
Et fenomen som vi aldri har sett omtalt i norske medier, er den politiske kampanjen som har pågått gjennom hele 2020 og som ledes fra EUs utenrikskommissariat. Fra tid til annen samler EUs stedlige representant på Vestbredden, tyskeren Sven Kühn von Burgsdorf, en gruppe kolleger, inkludert den norske representanten, og drar på fotoseanser til «skolehus» som de palestinske selvstyremyndighetene har bygget i det israelsk-kontrollerte Område C i Judea og Samaria uten først å innhente byggetillatelse. Disse turene sponses ofte av to radikale anti-israelske organisasjoner, B’Tselem og Breaking the Silence, som finansieres av EU.
Poenget er at når israelske myndigheter vedtar at slike EU/PA-bygg må fjernes fordi de er ulovlig satt opp, lager von Burgsdorf og hans følge en mediekampanje og legger press på israelske myndigheter for å hindre rivningen. På den måten arbeides det systematisk for å dekke de områdene som etter Oslo-avtalene skal forvaltes av Israel med «palestinsk» infrastruktur, organisert og finansiert av EU. EU forsøker med norsk hjelp å tvinge Israel til å godta dette. Det føres en europeisk finansiert utmattelseskrig mot den jødiske staten, og norske myndigheter deltar i den uten at det norske folk er orientert om hva som foregår.
Denne EU-politikken, som bevisst og med bruk av store pengebeløp og politisk press undergraver Israels suverenitet og territoriale integritet, suppleres gjennom økonomisk støtte til organisasjoner som iverksetter rene gateopptøyer i Jerusalem for å skade Israels internasjonale omdømme og svekke israelske myndigheters legitimitet og handlekraft. Norske myndigheter er aktivt med på denne politikken gjennom pengestøtte til organisasjoner som organiserer og gjennomfører gateslagsmål, spesielt de som pågår utenfor statsministerboligen i Jerusalem.
Men noen av oss har andre kilder til informasjon enn Dagsrevyen. Vi observerer den avstanden det er blitt mellom myndighetenes festtaler og deres handlinger ute i verden. Det er denne avstanden mellom liv og lære som svekker vår tillit til dem. Dette skjer i større omfang i andre europeiske land enn i Norge, men vi merker det også her.
Ingen snakker om den tillitskrisen myndighetene skaper når de, endog uten å ha skaffet seg parlamentarisk dekning for det, aktivt bidrar til å undergrave en annen stats internasjonale legitimitet og omdømme. Ikke engang den 26. november var det noen som torde snakke om det. Vi må sette vårt håp til arabiske nabostater som har forstått verdien av å avslutte den gamle krigen mot jødene med en fredsavtale. En fredsavtale mellom Israel og Europa virker mindre sannsynlig.
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!
