Livet under coronaen. Grønland i Oslo skjærtorsdag 2020. Foto: Berit Roald.

Den offentlige meningsutvekslingen i Norge gjør meg svært engstelig; fri meningsbryting i det offentlige ordskiftet er en mangelvare, og det er stadig økende polarisering, hat og tendens til voldsbruk.

Litt krenkelse er naturlig – og da gjør god dialog susen

Som apolitisk er jeg kritisk til enhver politisk teori. Blind tro og absolutte påstander uten bevis har ingen plass hos meg, og det gjelder med hensyn til religion like mye som det gjelder ikke-religiøse ideologier, inkludert «glitrende» begreper som liberalisme og demokrati. Riktignok kan mange av oss si oss enige i at den demokratiske nasjonalstaten – særlig den skandinaviske sosialdemokratiske modellen – er den best fungerende, men her snakker vi realisme, ikke idealisme.

Når ateister nekter Guds eksistens, er dette krenkende for teister; når muslimer nekter Jesu korsfestelse, er dette krenkende for kristne; når konservative heteroseksuelle kritiserer LHBT-menneskers natur for å stride bryte med våre biologiske forutsetninger, er dette krenkende for homofile. Så lenge mennesker har fri vilje og evne til resonnering, vil en viss grad av krenkelser fortsette.

Enhver religion, sekt, ideologi eller ide inneholder elementer som kan tolkes som hatefulle og krenkende for andre, og eksemplene er utallige. Det er ingen annen måte å utvanne sensitiviteten ved slike hete, kontroversielle og provoserende elementer i ideologier og meninger, bortsett fra ved at uenige aktører møter hverandre med ord og ytrer disse i en diskurs der fri meningsbryting og sannhetssøking gjelder.

Når de største mediene mangler bredde

Allerede i 1965 brukte den svenske forfatteren Vilhelm Moberg begrepet demokratur i omtalen av statsstøttede medier og skepsisen til at borgernes viktigste informasjonskilde var mediekanalen som ble finansiert og kontrollert av staten.

Mange selvutnevnte demokratiforkjempere tar ikke høyde for at når man snakker om ytringsfrihet og demokrati, må man rent faktisk handle og tenke demokratisk. Det er ikke demokratisk når man påberoper seg å være demokratisk, men samtidig ikke handler etter den sosiale kontrakten mellom borger og stat, og borgere imellom. Det strider med demokratiske verdier når det praktiseres bevisst filtrering av hvem som kommer til i ordskiftet, hvilke narrativ som er tillatt å ytre, eller ved kun å tillate enveiskritikk mot enkelte personer og/eller ideologier, eller når apologeter eller utvalgte meningsmotstandere nektes tilsvarsrett.

En må ikke glemme at de store massemediene til syvende og sist er aksjeselskaper dannet for å generere profitt; målet er ofte å produsere det som kan selge best, samtidig som de samme mediene ønsker å fremstå demokratiske.

Det er, på godt og vondt, en ganske vanlig oppfatning hos alternative medier at ytringer bearbeides av mainstream-medier for at de kollektivt skal dra i retning av en bestemt agenda. Det er derfor rimelig å konkludere med at nettsteder som Resett, Document, Radikal Portal, Filter Nyheter og HRS ble til, nettopp i dette vakuumet, fordi andre medier ikke maktet å bringe nyheter fra et ståsted som appellerer til andre enn de med majoritetens holdninger.

Slipper vi til alle, unngår vi vold og hat

Jeg er glad for å ha fått observere og gjort meg personlige erfaringer med det offentlige ordskiftet nå i løpet av relativt kort tid; det har skapt insentiver til refleksjoner og gitt innsikt jeg ellers ikke ville fått. Dette er én av grunnene til at jeg har fått forståelse og sympati for meningsmotstandere som jeg er fundamentalt uenig med, og det har også gjort at jeg selv har vurdert å skrive for alternative medier.

I en kronikk jeg skrev for Nettavisen for omkring ett år siden, skapte dette sjokkbølger hos mange, fordi jeg presenterte et annet islam-narrativ enn det som omtales i medier og ses i pensum for utdannelser – og baserte dette på argumenter og solide kilder. Mange reaksjoner kom i form av personangrep og skremselspropaganda, samtidig som redaktøren som publiserte dette bevisst brøt Vær Varsom-plakaten ved for eksempel ikke å la meg bruke min tilsvarsrett. Videre har jeg blitt forsøkt gitt scenenekt fra medier av flere statsstøttede aktører som hevder å fremme demokrati og har mottatt statsstøtte, herunder Minotenk, 22. juli-senteret. og Salam.

Jeg er grunnleggende for et mer åpent ordskifte og friere meningsbryting, og det gjelder alle fra SIAN og eksmuslimer til Islam Net og Profetens Ummah. Bevisst scenenekt, stigmatisering, navnekalling og filtrering av meninger og hvem som kommer til i ordskiftet vil i det lange løp skape mer polarisering og hat. Ved å investere i tettere dialog og diskusjon der alle får si sitt, vil det skape bedre insentiver til sameksistens på tross av fundamentalt forskjellige ideologiske standpunkt. Dette vil også bidra til mindre vold og hat.

Basel Kadem

Leder, Rafida Norge

Kjøp julegaver fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Norge forandrer seg raskt i takt med innvandringen. Kjøp Halvor Foslis bok her!