Få ting symboliserer at dagens utvikling representerer et brudd med fortiden bedre enn de nye signalbyggene i Oslo: Man har ikke bare forlatt Nationalmuseet fysisk, man har også forlatt den dannelsestradisjon det var et uttrykk for. Samme med Deichmanske. Man har ikke bare flyttet fysisk til noe større og mer moderne. Arkitekturen er ivrig etter å vise at man har forlatt den kunnskapstradisjonen biblioteket sto i. Hvordan skal folk klare å forholde seg til så fundamentale endringer uten hjelp? Foto: Paul Kleiven/NTB/Scanpix

Når jeg reflekterer over hvor massivt norsk politikk har endret seg under mitt liv som voksen samfunnsborger, blir jeg minnet om følgende filosofisk-logiske paradoks eller gåte: Dersom plutselig alt i verden ble dobbelt så stort, hvordan kan man oppdage forandringen? Svaret er at dessverre, det kan man ikke, og så får hver enkelt problematisere både konklusjonen og premissene etter ønske. En litt annen variant er mer jordnær, men gir en tydeligere pekepinn om hvor vi skal: Hvis hundre mann står på rekke på en ekserserplass og nittini av dem tar et steg frem, hvem vil det etterpå se ut som har endret posisjon? Den éne som stod igjen, naturligvis; han er avvikeren som ikke «fulgte med i timen».

Det ovenstående er ment å lede opp til en gjennomgang av enkelte sentrale politikkområder – eller sider ved nordmenns livsanskuelse om du ønsker en enda mer generell tilnærming – der samfunnet i stort markant har endret syn under siste halve århundre. Og da tenker jeg ikke på slikt som direkte følger av de mange teknologi-drevne endringene som hele tiden gir oss nye muligheter etter som vi blir flinkere til å kontrollere og manipulere naturen, men betydelige, ikke-trivielle forandringer som bærer bud om – ja, avslører – intet mindre enn et forandret verdigrunnlag hos folkeflertallet. Den politisk-mediale eliten som kontrollerer den offentlige samtalen, later derimot som om ingen vesentlig retningsendring har skjedd, kun stadige små forbedringer. Isteden gir de inntrykk av at det er de få – vi få – som har holdt fast ved tidligere vanlige norske holdninger og forestillinger, som har begitt oss ut i den uakseptable høyre-nasjonalismens sumpmarker. Dette kan de gjøre uten å risikere stort, for innen postmodernismen er sannhet og rett noe som vedtas politisk; har man autoritetene i ryggen, så bestemmer man virkeligheten, iallfall de deler av den som kvalitetskontrolleres av autoritative institusjoner og organer. Som påpekt ovenfor: Hvis nesten alle går mot venstre, fortoner de gjenstående seg som høyreekstremister. Relativismen har sine klare fordeler for dem som har makt til å «skrive sin tid».

Ta som eksempel Den norske kirke. De heter rett nok det samme i dag som før da vi hadde en statskirke med makt så det monnet over sjelene, men det åndelige innholdet fremstår som markant forandret. På 1950-tallet avskaffet man helvete og djevelen, hvilket var til å leve med for de aller fleste troende, selv om dualismen godt-ondt i trosgrunnlaget ble skadelidende. Men senere har det tatt helt av hva reform-iver angår, i særdeleshet etter at 1968-generasjonen kom til skjells år og alder og overtok kirkemakten innenfra samtidig med at deres åpent ateistiske frender i samfunnet for øvrig gjorde det samme innen politikken. Gradvis fikk vi en slags frigjøringsteologi i norsk tapning; venstreideologi dandert i kirkelig skrud, for sistnevnte gir jo så fin stemning, må vite. Etter hvert ble den immanente (dennesidige) dimensjonen nærmest enerådende, mens den transcendente, spesifikt kristne kjernen dunstet vekk. Hva sistnevnte angår, er det vel knapt noe teologisk avvik lenger som kan koste en norsk prest kappe og krage, så «åpen og inkluderende» overfor ikke-kristent tankegods er Kirken blitt.

For å si det brutalt, så sitter vi igjen med en gudløs religion formidlet gjennom én blant mange etisk-politiske påvirknings-organisasjoner; dét er hva DNK er redusert til. Samtidstypisk «godhet» meddeles folket av statslydige ansatte som alle er selektert for riktige meninger oppgjennom utdanningsforløpet så vel som det senere prestevirket. Skulle noen av disse kirkens menn, som forresten i dag oftest er kvinner, stå hardt på det som inntil for få tiår siden var selvsagte kristne synspunkter i viktige, kontroversielle saker av type abortspørsmålet eller om ekteskapet skal forbli en eksklusiv pakt mellom kvinne og mann, så ville vedkommende få samme skjebne som daværende kirkeminister Bondevik i sin tid meddelte sogneprest Børre Knudsen: avskjed i statens navn. 

Så politisk temmet er Kirken blitt at den i dag på flere felter selv leder an i avkristningen av samfunnet. Institusjonen har tatt så mange og lange skritt til venstre i løpet av relativt få år at et betydelig antall tidligere medlemmer og sympatisører står forhutlete og forlatte igjen. Men la det være sagt klart og tydelig: Det er de mektige Kirkens kvinner og menn som har forandret seg og skiftet mening i viktige tros- og verdispørsmål, ikke de som holder fast ved den gamle kristendommen de vokste opp med. Hvorvidt DNKs nye «ateistiske kristendom» fremover kommer til å klare seg i konkurransen med andre godhetsinspirerte politisk-filosofiske retninger og institusjoner, er etter min mening tvilsomt. Når Kirken svikter de kristne, kommer de kristne til å svikte Kirken.

Hvem målbærer konservative, borgerlige verdier i det politiske Norge? I hvert fall ikke de eneste på Løvebakken som definerer seg selv som konservative, nemlig Høyre. Dette partiet og Ap har gjensidig «stjålet hverandres klær mens den andre badet», for å vri på en gammel Syse-formulering. Begge har, fra hvert sitt utgangspunkt, endt opp nær hverandre på samme historiens skraphaug for havarerte ideologier: maktorienterte samlingssteder for karrierebevisste politiske taktikere som slåss om de samme «klientene», altså velgerne innen sentrum av norsk politikk. Høyre er like lite konservativt som Arbeiderpartiet er sosialistisk, selv om begge innimellom pliktskyldig rister litt på de gamle ranglene med fyndord egnet til å slutte rekkene og tirre politiske hovedmotstandere. Partiene lever i dag av å tilby sine ansatte og kjøpte tilhengere administrativ makt og suksess, direkte eller gjennom PR-industrien som eksisterer i kroppsnær symbiose med politikersjiktet. Ragnar Larsen skrev nylig om hvordan Ap har endret seg fra å være en folkebevegelse til å bli et elitedrevet firma holdt oppe ved hjelp av rundelig tilgang til reklamebransjens ulike triks og knep, og jeg er hjertens enig med ham. Høyre var på sin side et parti bygd rundt gode borgerlige verdier – betydningen av nasjonen, kongehuset, Forsvaret og den individuelle frihet blant annet; mange av oss husker det ennå –, men av slikt henger lite igjen i veggene på Høyres hus. Isteden surfer partieliten på den ene overflatefine populistiske bølgen etter den andre – grønt skifte, internasjonale løsninger, frie grenser for migranter – som kan lokke velgere fra sentrum og det som var venstresiden. Restene av anstendig konservativ politikk er kun retoriske, som sagt, på samme måte som partiets tidligere hovedavis, Aftenposten, heller ikke har mer enn spor igjen av fordums stolthet.

Eksempelrekken kunne utvides nærmest i det uendelige, så dypt og friksjonsfritt har det norske samfunnet glidd ned the slippery slope mot feig kollektivisme, individuell ansvarsfraskrivelse og uvilje mot å si klart fra om både om hva som er rett og hva som ikke er det. Solide borgerlige verdier var en gang delt av de fleste store grupperinger innen det norske politiske spektrum, inklusive Ap (i hvert fall etter krigen), men er nå erstattet av unnfallenhet overfor holdninger og adferd nordmenn flest inntil for få år siden fant uakseptable. Det hele har vært en studie i oikofobi styrt ovenfra; kursskiftet er ikke tvunget frem av folkeviljen. Det nasjonalt norske er latterliggjort og marginalisert mens «internasjonale strømninger» – alltid innebærende en bevegelse i globalistisk retning – holdes frem som ikke bare fremtidsrettede og uavvendelige, men etisk utvilsomt riktige. Ap og H har vært ledende innen omvandlingen, selv om også mange småpartiers strebere, så vel som et anselig antall påstått upolitiske nisser som er blitt med på lasset, har gitt sitt besyv med.

Jeg nærer dyp uvilje mot den skisserte, farlige samfunnsutviklingen, men dette er likevel ikke hovedpoenget denne gang. Det som nå skal understrekes, gjøres krystallklart, er at det er de, de politiske elitene, som har endret ståsted i løpet av noen tiår, ikke vi, medlemmene av et etter hvert mediemørbanket folk som ser at fedrelandet endrer seg til det stundom ugjenkjennelige. Når de ansvarlige påstår at endringene ikke skjer («vi opplever hverken islamisering eller snikislamisering!»), eller at de bare er små, nødvendige justeringer og moderniseringer – selv endringer av Grunnloven omtales på denne måten – altså småsaker som gjør Norge bedre, så snakker de ikke sant. 

De selvbestaltede elitene har flyttet samfunnets merkesteiner, ofte uten å spørre folket til råds. Denne sin skyld kan de ikke løpe vekk fra.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her