Rasende muslimske menn – åpenbart ingen kvinner – demonstrerer i Bangladeshs gater mot Macrons uttalelser. Et tydelig avtrykk av en støvelsåle på Macrons ansikt på plakaten levner liten tvil om hvilket tankesett som preger demonstrantene. Skjermdump.

Det koker i den muslimske verden etter Macrons forsvar av retten til å trykke og vise karikaturer. Gjennomgående i kritikken mot Frankrike er muslimske lederes manglende evne til å forstå at det i demokratiske land ikke er opp til staten å vurdere individuelle ytringer.

Mens Erdogan mener at Macron bør få sjekket sin mentale helse og anklager Vesten for å gjeninnføre korstogene, mangler han selv en helt grunnleggende forståelse av hva ytringsfrihet er og innebærer. Gjennomgående i diktaturer finnes en tro på at det er staten som bestemmer alt. Denne troen overfører både diktatorer og borgere i diktaturer i sin forståelse av andre land, og begår på den måten den samme «synden» som norske og vestlige ledere, som tror at alle andre tenker og resonnerer som dem selv. Det er åpenbart ikke tilfelle.

Aljazeera gjengav i dag uttalelsene til Erdogan:

– Now, they target me personally through a caricature. After all these years, they want to relaunch a crusade against Islam, president Recep Tayyip Erdogan said in a speech, local media outlet Daily Sabah reported.

–We are a nation that respects not only our own religion but also the values of other religions as well. It is our values that are being targeted, he added.

Når en muslimsk leder snakker om verdier, må det ikke være tvil om at diktaturet i seg selv er en verdi i islam.

Irans Hassan Rouhani forsøker seg på det samme, her gjengitt av NTB:

– Å fornærme profeten er ikke en prestasjon, det er umoralsk. Det er å oppmuntre til vold. Det kommer som en overraskelse at dette kommer fra dem som hevder de står opp for kultur og demokrati. At de på en måte, selv utilsiktet, oppmuntrer til vold og blodbad, sier Rouhani.

Rouhani ber Vesten forstå at «å fornærme profeten er å fornærme alle muslimer».

Muslimenes harnisk over Macrons uttalelser og forsvar av karikaturene må forstås som det det er; et uttrykk for hvordan en befolkning er bærere av sin kultur. Den diktatoriske kulturen gjør at muslimer flest ikke evner å tenke seg en verden der de ikke er underlagt en diktator. De klarer dermed ikke forestille seg at noe er skrevet eller trykket uten at myndighetene er involvert.

Feilen som begås i Vesten, er antakelsen om at diktaturers borgere utelukkende er ofre for en brutal, herskende diktator, mens de selv er undertrykte bærere av vestlige frihetsidealer. Men kulturen i et land er et produkt av menneskene som bor der. Vestlige demokratier har ikke plutselig oppstått som en direkte overgang fra diktatur til demokrati. Kulturell forankring er sterke saker. Mennesker resonnerer bare unntaksvis på en annen måte enn den kulturen de er forankret i, og det er også gjeldende i diktaturer. Poenget er at ulike kulturer har ulike livsorienteringer med ulike måter å forstå tilværelsen på.

Når 40.000 muslimer tar til gatene i Bangladesh og brenner Macron-figurer, er det et kulturelt uttrykk. Det er ikke et uttrykk for mennesker underlagt en diktator, men et uttrykk for en kultur der menneskenes tankesett er diktatorisk. I muslimske land er Allah svært nær, kravstor og svært hevngjerrig. Mentaliteten kjennetegnes ved å være svært egosentrisk, autoritetstro og fullstendig avhengig av profesjonell ledelse for kollektiv mental utvikling. Dessverre er profesjonell ledelse i disse landene nær utopisk i vestlig betydning av ordet, noe eksempelvis intervensjon i Irak og Libya tydelig har vist. Det reiser seg ikke en hær av demokratisk innstilte mennesker som har ventet på å ta makt, det reiser seg derimot enda mer brutale ledere.

– Vi vil ikke gi etter for destabilisering og forsøk på trusler, sier den franske regjeringens talsmann Gabriel Attal onsdag, ifølge NTB.

Like tydelig bør vår egen statsminister være. Det er enkelt å falle for flørten til eksempelvis Egypts al Sisi, som sier at ytringsfriheten «stopper» når muslimer fornærmes.

Men Egypt under al-Sisi er ikke noe demokratisk paradis.

Muslimske ledere vet hvordan de skal bruke makt over Vesten, de spiller alltid offerkortet som vestlige hylekor pleier å stå klare til å bite på. Autoritet oppnås ved brutalitet i den islamske verden. Den som brøler høyest, er sterkest. Når de brøler om at de krenkes, er det ingen grunn til å sluke agnet. Det er ingen hemmelighet hva de ønsker å oppnå.

Vi selger bøker av Hege Storhaug! Både enkeltvis og som bokpakke til superpris.