En demonstrant har et portrett av den drepte læreren Samuel Paty klistret på ryggen. Paty ble knivdrept av en 18 år gammel tsjetsjener født i Moskva. Foto: AP Photo/Michel Euler/NTB scanpix

16 personer er nå varetektsfengslet etter det bestialske lærerdrapet utenfor Paris, et drap som i sin voldsomhet overgår de fleste affektdrap.

Det sies at militærtjenestens mål også er å bryte ned vår naturlige motvilje mot å drepe andre mennesker. Det trengs kraftig legitimering og lang trening for å faktisk prøve på å ta livet av noen forsettlig – om vi holder rus, psykose og spontant selvforsvar utenfor.

Om muslimer flest liker det eller ei, så er islams hellige tekster en mørk kilde til dette hatet som motiverer og legitimerer drap. (De samme tekstene har avsnitt som også er en kilde til barmhjertighet, bare så dét er nevnt.)

Hat og vold er ikke av ny dato. Mina Bai skriver i Nettavisen:

Vold mot kritikere av islam har vært et alvorlig, vedvarende og utbredt fenomen innenfor både islam og islamisme. Det sitter dypt og sterkt i islamsk, tradisjonelt tankesett at religionen ikke skal kritiseres – og at enhver kritikk av profeten eller islamske hellige skrifter skal straffes – gjerne med døden.

Drapet på Paty er sannsynligvis et eksempel på islamistisk terror. Wikipedia definerer begrepet slik: «Islamistisk terrorisme er voldelige aksjoner utført av ikke-statlige aktører med det formål å bidra til et politisk-islamistisk formål, som for eksempel etablering av en islamsk stat eller et nytt, islamsk kalifat.» Om motivet ikke bare var å hevne krenkelsen av profeten, men et bidrag til å gjøre Frankrike mer islamsk, er det rimelig å si at tsjetsjeneren Abdoullakh Anzorovs rituelle drap på en sivilist fyller kriteriene Wikipedia oppgir for islamistisk terrorisme:

Det er tre elementer i definisjonen: Volden utøves av ikke-statlige aktører (statsterrorisme er noe annet), den er rettet mot sivile, og den er politisk motivert.

At drapet bør regnes som en islamistisk terroraksjon, blir styrket ved at drapsmannen la ut en melding direkte til president Macron etter at han hadde skåret hodet av sitt offer:

«I Allah den barmhjertiges navn. Fra Abdullah, en av Allahs tjenere til Macron, lederen for de vantro. Jeg henretter en av dine helveteshunder som våget å fornærme Muhammed. Ro ned hans likesinnede/medmennesker før en hard straff påføres deg/dere».

Meldingen siteres fra en artikkel av høyrepolitiker og sikkerhetsekspert Mahmoud Farahmand, som også skrev:

Det er nok også dette som fremtvinger Macron til å uttale at Frankrike skal bekjempe islamistisk separatisme. Frankrike er det landet i Vest-Europa med størst muslimsk befolkning, og med de erfaringer franske myndigheter har gjort seg med islamister, er det ikke vanskelig å forstå at de ser seg nødt til å ta et oppgjør med denne gruppen.

Farahmand tror ikke løsningen er å respektere islamistenes ulike tabu, heller tvert imot:

Jo mer tilbakeholdenhet vi viser, desto større tro får ekstremistene og islamistene på sin sak. Målet er at vi skal adlyde og bøye av. Målet er at deres verdensoppfattelse skal vinne frem. Denne målsettingen er helt uavhengig av at det ikke foreligger noe som helst bevis for at islamisme noen gang har medført mye godt for muslimer eller andre.

Volden som rettes mot dem som «krenker» islam, rammer i antall især andre muslimer – sunnier dreper sjia, sjia bomber sunnimoskeer, alle hater ahmadiyya og bahai og så videre – eller volden rammer vantro og homofile i egen kulturkrets, mennesker som regnes som frafalne og som etter ortodoks tro vil få et bedre etterliv om de drepes enn om de fortsetter å leve i strid med Allahs vilje.

Islamistisk vold er et stort problem innenfor ummaen, muslimenes transnasjonale «fellesskap». Mange av dagens kriger, konflikter og flyktningstrømmer er konsentrert i islambeltet, fra Vest-Sahara i vest til Afghanistan i øst, fra Bosnia og Aserbajdsjan i nord til Somalia i sør.

Ummaen er et fellesskap som i dag er svært langt unna den idyllen som islamsk teori postulerer. Det islamske begrep, dar ul-harb, «krigens hus», betyr alle områder av verden som ikke står under islamsk herredømme; motsatsen er Dar al-Islam. Situasjonen i dag er snarere omvendt: Det er den islamske verden som er dar ul-harb, krigens hus.

Mange norske muslimer har jo de siste tiårene hevdet at vårt land er en realisering av islamske verdier. Det pussige er i så fall at Norge har kommet dit helt uten veiledning fra islam. En forskergruppe rangerte Irland, Danmark og Luxembourg som de tre mest islamske landene i verden. Pakistan havnet på 145. plass.

Vår egen «islamekspert», medisineren Mohammad Usman Rana, har brukt metaforen at «det brenner i islams hus», og i en kronikk i 2015 underslo han ikke hvilken «dyp krise verdens muslimer befinner seg i».

Men dette er påfallende og må understrekes tydelig: Der våre to terrorister, Behring Breivik (eller Fjotolf Hansen, som han nå kaller seg) og Manshaus, ikke engang involverte noen i familien eller én nær venn, er det nesten alltid flere som deltar i disse islamistiske drapsorgiene.

Av franskkyndige på sosiale medier lærer jeg at franske medier i dag forteller om en høy grad av organisering bak lærerdrapet.

Det tyder også på at mange våre norske kommentatorer, som ofte brukes som eksperter, tar feil når de «kontekstualiserer» terror: Det er jihadister som kommer fra en flokk og har en handlingsutløsende, ja, imperativ ideologi, mens de som rubriseres under høyreekstreme terrorister, er ensomme ulver med hjemmesnekrede klipp-og-lim-manifest, uten å ha så mye som en liten frimenighet i ryggen.

Vi selger bøker av Hege Storhaug! Både enkeltvis og som bokpakke til superpris.

Kjøp boken fra Document Forlag!