For å bli gardist må du gjennom en lang og krevende utdanning. Utdanningsperioden avsluttes med et lueløp, og etter å ha kjempet seg gjennom dette kan soldatene endelig ta på seg den ikoniske gardeluen og titulere seg gardister. Her fra 4. Gardekompanis lueløp. Foto: Forsvaret
EU har så godt som ingen militær innflytelse i Midtøsten. EU-landenes innflytelse i regionen er så obskur at knapt noen av aktørene i området tar EU seriøst.
Se for eksempel bare på hvor lite innflytelse selv Frankrike har i et lite land som Libanon.
Men en norsk forsker, derimot, lever i en annen verden. Han oppholder seg i en skrivebordsvirkelighet uten bakkekontakt. Vi har alle hørt uttrykket salong-sosialisme. Her er jeg fristet til å innføre et nytt uttrykk: sikkerhetspolitisk salong-forskning.
Karsten Friis i NUPI demonstrerer hvordan det norske etablissementet ser verden og Norges rolle i den. Og disse salong-miljøene, solid avkoblet fra den sikkerhetspolitiske situasjonen i verden, er ikke marginale krefter.
Ikke minst trekantsambandet mellom NUPI, UD og NRK er sentral når det gjelder å formulere premissene for, samt å markedsføre, Norges sikkerhetspolitiske linje ovenfor befolkningen. Disse tre institusjonene står i tett kontakt og bidrar til å styrke og bekrefte hverandres posisjon i samfunnet. Og måten de beskriver verden på, burde få alarmklokkene til å ringe for alle som er opptatt av Norges sikkerhetspolitiske fremtid, for de toneangivende i alle disse miljøene anser Norge som en global aktør som skal hjelpe overalt, ikke bare humanitært, men militært. Slik trekkes vi inn i konflikter som burde overlates til konfliktenes egne aktører, og slik tappes og årelates vi for egne ressurser som til sjuende og sist også bidrar til å undergrave Norges militære og mentale forsvarsevne.
Karsten Friis mener at Norge skal overta deler av tomrommet som oppstår når USA trapper ned sin innflytelse i Midtøsten og Nord-Afrika.
Dette er en form for overmot kombinert med total mangel på selvinnsikt. Han tror at Norge skal øke sin sikkerhetspolitiske rolle i Midtøsten! Hvor skal soldatene komme fra i et land der det bare fødes 20.000–25.000 etnisk norske guttebarn i året? Det er færre enn det fødes i byen Amman alene. Så kan man jo legge til noen ekstra tusen muslimske fødsler i Norge. Norsk militær involvering i Midtøsten kan jo åpne opp for militær karriere for mange av disse i land i Midtøsten, der de kan føle seg mer hjemme og lønnet av norske skattebetalere, men hva gagner det egentlig Norge?
Hva har dette egentlig med Norges utenrikspolitisk interesser å gjøre?
Det vil ikke hjelpe verken Norge eller befolkningen i Midtøsten at Norge blander seg inn i interne konflikter i dette området.
Dessuten råtner det norske forsvaret på rot. Det gjelder også landets mentale beredskapsevne. Dette er et resultat av politikernes og medienes forkvaklede virkelighetsbeskrivelse. For disse later som om Norge med sine 4 millioner etniske nordmenn er en global aktør, ja, nærmest for en verdensmakt å regne, i kraft av vår moralske og økonomiske styrke. Og de synes selv å være overbevist om denne illusjonen, noe som gjør at de tar Norge inn i stadig nye feller.
Samtidig bruker de samme politiske og mediale miljøene all sin energi og sitt renommé på å fremstille bosatte representanter for den globale islamske ummahen i Norge, bestående av 1.600.000.000 individer med ulik tilknytningsgrad, som en sårbar og potensielt forfulgt og undertrykket gruppe straks de bosetter seg i Norge. Derfor har regjeringen nå innført en egen handlingsplan, slik at islamiseringen i Norge skal kunne gå på skinner. Det er viktig å analysere denne planen, for denne innenrikspolitiske kampanjen henger nøye sammen med Norges utenrikspolitikk.
For å gjøre sin egen islam-politikk i Norge uangripelig for kritikk, benytter regjeringen meget utspekulerte metoder. Først utpeker de muslimer som en særskilt utsatt gruppe som må ha spesielt vern i det norske samfunnet, og det selv om de har valgt å slå seg ned her frivillig og ofte på falske premisser.
Dernest skaper de et inntrykk av at mange nordmenn er farlige islam-hatere, som derfor må overvåkes og kontrolleres av statsapparatet.
Samtidig skal det samme statsapparatet forkynne det «sanne islam» for befolkningen. Deretter skaper Davos-regjeringen en handlingsplan som skal beskytte islam i Norge mot kritikk.
Men handler det om å beskytte muslimer mot nordmenns islamhat? Nei, selvsagt ikke, det handler om å beskytte regjeringens egen islam- og innvandringspolitikk mot kritikk. For å oppnå dette, skapes det noen falske premisser slik jeg nettopp har beskrevet. Metoden er under all kritikk, men mediene følger opp som om dette er fullt alvor. Store deler av mediemakten jobber parallelt for å gi de falske premissene en aksept i opinionen.
Regjeringen minner oss stadig om at vi lever i en globalisert verden med globale utfordringer, globale forpliktelser og globale løsninger.
Men dersom verden er så global, hvorfor tar de da ikke de fulle konsekvensene av dette synet og innser at det er fire millioner etniske nordmenn som trenger beskyttelse og vern, og ikke 1,6 milliarder muslimer, som tross alt har ledere og land som fremmer deres egne interesser?
Hvordan skal Norge og EU øke Europas innflytelse i Nord-Afrika og Midtøsten, slik lederen av forsvars- og sikkerhetspolitisk forskergruppe på NUPI foreslår, når flere europeiske land ikke en gang klarer å styre sine muslimske minoriteter, men i stedet bøyer av overfor deres overmakt? Igjen er det nok å vise til Norges handlingsplan mot såkalt muslimhat, som er det ultimate beviset på total underkastelse, og der en regjeringen fullstendig bekrefter og legitimerer islamistenes narrativer på bekostning av landets egen sikkerhet.
I det øvrige Europa er flere land i ferd med å miste sin jurisdiksjon i territorielle enklaver; spesielt gjelder dette enklaver med islamsk befolkningsflertall.
Samtidig står kalifen i Ankara frem som deres fremste forsvarer i Europa. Han gjør nå også palestina-arabernes sak til Tyrkias sak. (Jordan er for øvrig en palestinsk-arabisk stat.)
Det samme har Norge gjort i 50 år, slik Rustad nevner.
Ikke minst har den monolittiske makt-symbiosen NUPI, UD og NRK fremmet dette. Ikke noe sted i Norge er den dype staten mer grunnfestet enn gjennom denne massive trekant-symbiosen. I tiden fremover vil det vise seg hvordan Norge vil følge opp sin politikk på dette feltet.
Disse miljøene har hatt en særdeles ødeleggende virkning på Norges sikkerhetspolitiske situasjon i verden, og det skal derfor bli interessant se hvordan disse miljøene vil dra Norge inn i nye konflikter der vi forblør på ressurser, på bekostning av eget forsvar, spesielt når Norge skal inn i Sikkerhetsrådet om to og en halv måned.
Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
