Kurt Westergaards tegning av Muhammed.
I dag er det nøyaktig 15 år siden den danske avisen Jyllands-Posten publiserte 12 karikaturer av den islamske profeten Muhammed. Av de 40 danske karikaturtegnere som var invitert til å levere en tegning av Muhammed, valgte 28 å avstå. Den 30. september 2005 ble de tolv karikaturene trykket i avisen under tittelen «Muhammeds ansigt». Initiativet til artikkelen og tegningene var motivert av at den danske forfatteren Kåre Bluitgen hadde hatt problemer med å finne en illustratør til sin barnebok «Koranen og profeten Muhammeds liv».
Av de 12 tegningene Jyllands-Posten publiserte, var Kurt Westergaards den mest omstridte. Den viste den islamske profeten med en bombe merket med den islamske trosbekjennelsen i turbanen. Publiseringen førte til sterke reaksjoner blant danske muslimer og i en rekke muslimske land. Flere norske medier omtalte saken og viste faksimiler av oppslaget i Jyllands-Posten. Det gjaldt Dagbladet, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og TV 2.
Det var imidlertid en dobbeltside i den kristne avisen Magazinet som skapte oppmerksomhet, og som førte til at også Norge ble trukket inn i striden om karikaturene, med flaggbrenning, demonstrasjoner og angrep på norske ambassader som resultat. Magazinets redaktør, Vebjørn Selbekk, ble utsatt for drapstrusler og levde lenge med politibeskyttelse. Det samme gjaldt Norsk Presseforbunds daværende generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, som var den som mest aktivt sto opp og forsvarte Selbekk. For øvrig ble Magazinets redaktør kastet under bussen av norske myndigheter, og særlig daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, som – selv ikke flere år senere – klarte å være tydelig og prinsipiell på ytringsfrihetens vegne. Heller ikke i Norsk Redaktørforening var vi proaktive og synlige nok i vårt forsvar av Selbekk. Vi var klare i våre svar når vi ble spurt, men vi burde vært mer aktive.
Hva har skjedd de siste 15 årene? Formelt har ytringsfriheten seiret, i hvert fall i Norge. Flemming Rose, tidligere kulturredaktør i Jyllands-Posten som tok initiativ til publiseringen i 2005, uttalte søndag i et intervju med Hilde Sandvik, gjengitt i podkasten «Norsken, svensken og dansken», at Norge er det landet i Norden der ytringsfriheten har de beste kårene. Reelt sett er det et spørsmål om ikke de som grep til trusler og udemokratiske virkemidler, har fått det omtrent som de ville. Vi så det tragisk illustrert da det franske karikaturbladet Charlie Hebdo trykket karikaturer av profeten Muhammed i januar 2015. Den 7. januar tok bevæpnede menn seg inn i redaksjonslokalene mens de ropte «Allahu Akbar». Totalt 12 personer ble drept. Nå pågår rettssaken mot i alt 14 medvirkere. Charlie Hebdo har republisert de opprinnelige tegningene.
Al Qaida har fremsatt trusler mot Charlie Hebdo etter republiseringen, og nå spekuleres det i en sammenheng mellom republiseringen og knivangrepet der to personer ble skadet i Paris sist fredag.
I Norge har debatten om forholdet mellom ytringsfrihet og religiøse følelser skutt ny fart i kjølvannet av en rekke arrangementer i regi av Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN). Representanter for organisasjonen har blant annet revet ut sider fra Koranen og spyttet på dem. Reaksjonene har – ikke uventet – vært mange. En av dem som mest presist har forklart prinsippene som må gjelde i slike situasjoner, er – kanskje noe overraskende – en representant for politiet. Til Klassekampen sa Kai Spurkeland, politijurist og ekspert på ytringsfrihet hos politimesteren i Oslo, at «vi har en plikt til å beskytte den grunnlovsfestede retten det er, å la koranen brenne helt ut.» Det er en presis beskrivelse – både av politiets oppdrag og ytringsfrihetens beskyttelse – i det norske samfunn.
Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi retten til å kritisere, karikere og harselere med enhver person, profet, guddom, religiøst symbol og ethvert dogme, enhver ideologi og enhver representant for makt, er selve kjernen i ytringsfriheten – både dens begrunnelse og dens utøvelse. Det gjelder også om ytringen er usaklig, usmakelig, og også oppleves som krenkende for dem som holder de samme maktsymbolene for hellige.
I den vestlige tradisjon står kampen for ytringsfriheten først og fremst i motsetning til den kristne kirkens makt. Helt fra kirkemøtet i Kartago i 397, hvor selv biskopene fikk forbud mot å lese «hedningenes» bøker, via inkvisisjonen, som slo ned på ethvert utslag av «vranglære», til det dansk-norske eneveldets totale sammensausing av guddommelig og kongelig autoritet og glans, med dertil hørende krav til lydighet og sensur – og grusomme straffer for alle som utfordret autoritetene. Det var i dette landskapet Johann Friedrich Struensee, Christian VIIs livlege, utfordret systemet ved å oppheve hele sensurinstituttet. Struensee mistet hodet, og den ytringsfriheten han slapp løs, ble etter hvert strammet ganske kraftig inn. Men verden ble aldri helt den samme igjen.
Like fullt skulle det gå over 200 år før vi slapp religionskritikken helt fri i det norske samfunn. Da den nye straffeloven ble vedtatt i 2009, var den såkalte blasfemiparagrafen strøket. Lovendringen trådte i kraft i 2015. Inntil da hadde det vært forbundet med straff å offentlig «forhåne» eller vise «ringeakt» for noen «trosbekjennelse» eller mot religiøse samfunns «troslærdommer eller gudsdyrkelse». Riktignok var ingen blitt tiltalt etter paragrafen siden Arnulf Øverland i 1933, men så sent som i 1980 ble Monty Python-filmen «Life of Brian» i første omgang stanset av Statens filmtilsyn fordi den ble oppfattet som blasfemisk.
Straffelovkommisjonen konkluderte med at blasfemiske handlinger og uttalelser riktignok kan virke krenkende på enkeltpersoner, idet de rammer holdninger og oppfatninger som for religiøse mennesker utgjør sentrale deler av deres grunnleggende livsanskuelse. Kommisjonen mente imidlertid at følelser av denne art, selv om de blir krenket, ikke bør ha noen egen strafferettslig beskyttelse.
Riktignok klarte Senterpartiet, gjennom forhandlinger i regjeringen, å få til noe som lignet en «reinkarnasjon» av blasfemiparagrafen, gjennom et forslag fra regjeringen om å utvide forbudet mot hatefulle ytringer til også å gjelde «kvalifiserte angrep» på religioner. Heldigvis ble det så mye bråk og sterke reaksjoner at Jens Stoltenbergs regjering måtte gjøre tilbaketog. Da et enstemmig storting omsider vedtok å oppheve blasfemiparagrafen i 2009, og uten samtidig å gjeninnføre den i hatparagrafen, så er det grunn til å spørre hva som hadde skjedd. Fem år tidligere hadde Høyre, KrF og Fremskrittspartiet sagt i en komitéinnstilling på Stortinget at det var viktig med en grunnlovsparagraf som åpnet for blasfemiforbud. Nå var altså tonen en helt annen.
Det er all grunn til å tro at nettopp Magazinets artikkel om religionskritikk (riktignok spesielt rettet inn mot kritikk av islam) og publisering av faksimilen fra Jyllands-Posten bidro til en langt bredere og klarere forståelse av hvorfor en blasfemiparagraf er en dårlig ide i et liberalt og åpent demokrati.
Nå må vi derfor vokte oss vel for å resonnere langs de gamle linjer, bare fordi noen opptrer på en måte som mange kanskje finner tåpelig og noen også provoserende. Muligheten for å karikere, harselere med, ironisere over og sågar håne ethvert uttrykk for makt og enhver person som utøver makt, er selve kjennetegnet på en demokratisk rettsstat. Derfor må vi ikke bare nøye oss med aller nådigst å si at det er lovlig. Vi bør være takknemlige for at noen benytter seg av den retten, selv når vi ikke synes at den enkelte ytring i seg selv er så veldig konstruktiv.
Vi må forlate ideen om at religioner, ideologier, symboler, guder, skrifter og andre elementer knyttet til religionsutøvelse kan la seg «krenke». Krenkelser er forbeholdt mennesker. At du som enkeltmenneske føler deg krenket på din religions vegne, er ikke tilstrekkelig. Da overlates grensesettingen for religionskritikk til den enkeltes følelsesliv. Dessuten bør vi vel ha som utgangspunkt at det guddommelige er i stand til å ta vare på seg selv. Som journalist og kommentator Sven Egil Omdal så presist beskrev det i 2009, da Senterpartiet forsøkte å «snik-gjeninnføre» blasfemiparagrafen: «Som byene Sodoma og Gomorra kan bekrefte, har Herren, Allhærs Gud, tilstrekkelig med reaksjonsmidler når han blir krenket. Han trenger simpelthen ikke Senterpartiet.»
Kronikken først publisert i Dagen og Medier24 30. september 2020.
Her er ebok-utgaven! Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den.
