Bevisstheten om trusselen fra øst er fortsatt levende i Hellas, og Tyrkia er en fortsettelse av perserriket og ottomanene.

Det er den særdeles gamle konflikten mellom grekerne og deres fiender lengst inne i Middelhavet under de siste tusen år, tyrkerne, som foranlediger denne kommentaren. Det finnes nok å ta av innen tematikken for enhver som setter seg fore å «greie ut» – formuleringen er tatt fra en fjern skolefortid – hva som foregår, finne ut hvem som er for og mot hva, hvem mener ditt og hvem datt om de aktuelle stridsspørsmålene, men i dag skal vi isteden konsentrere oss om noe som tilsynelatende er et sidespor, nemlig betydningen av selve havet som ligger mellom de stridende partene. Fra dette utvider vi perspektivet til å romme en mer generell betraktning om rollen sjøferdsel spiller for samfølelse, eller det motsatte, mennesker imellom. Det blir litt gammelt og litt nytt, med andre ord, noe politikk og noe historisk refleksjon, men nettopp denne miksen er kan hende ikke så ueffen når man skal nærme seg en balansert beskrivelse av virkeligheten. 

Det dagsaktuelle er at det enda en gang har blåst opp til strid mellom grekere og tyrkere om status til greske øyer nordøst i Middelhavet, i Egeerhavet, samt om hvilke rettigheter Hellas og Tyrkia har innen havområdene mellom dem; det er åpenbart at en blanding av nasjonal stolthet og næringsinteresser (olje og gass kan finnes på havbunnen) ligger i potten, og sabelraslingen er hørbar på begge sider. Det tyrkiske hovedstandpunktet bygger på en slags rettferdighetsforståelse av hvor rimelig det er at grensen går mellom det greske og det tyrkiske fastlandet; det er urimelig, hevder de, at Hellas skal ha kontroll over øyer helt oppe i de anatoliske fjæresteinene (digresjon: «anatoli» betyr soloppgang på gresk; det er jo som kjent i Østen at «solen stiger opp»), og enda mindre akseptabelt er det at slike øyer skal regnes inn når territorialgrensen trekkes opp i havområder mellom stater. Grekerne hevder at Lesvos, Khios, Samos og alle småøyene helt inn mot den tyrkiske kysten så visst er greske, nå som før og alltid, like helt og fullstendig som noen fastlandsområder. Det får være nok at forfedrene i sin tid ble fordrevet fra store deler av det som i dag er Tyrkia, fremholder dagens grekere med styrke; en ytterligere innskrenkning av Hellas’ suverenitet over det som i tre tusen år har vært grekernes land – og vann! – ville være utålelig og utenkelig. 

Det eksisterer dyp og sterk mistro mellom tyrkere og grekere, et grunnfestet fiendskap utgående fra konflikter som er både gamle, mange og store. La det derfor ikke være tvil om at krig kan bryte ut i dette området; det har skjedd før og vil trolig skje igjen. NATO vil sikkert prøve å unngå en slik eskalering, men det er ingenlunde sikkert at de to partenes medlemskap i samme forsvarsallianse klarer å hindre dem i å gripe til militære midler dersom følelsen igjen vokser seg stor om at en nasjonal urett er i ferd med å skje. 

Nordmenn og andre naive europeere uten særlig kjennskap til hvordan historien i Egeerhavet har utviklet seg, finner gjerne den tyrkiske grunnholdningen rimelig straks de tar en titt på kartet, for er det ikke naturlig at to stater som grenser opp mot hverandre, «får seg tildelt» omtrent like mange øyer og like langt fra de respektive kystene? Er det ikke nettopp slik man i nåtiden må gå inn for at goder og plikter fordeles i påvente av at det utopiske, grenseløse samfunnet under en god og rettferdig verdensregjering blir etablert? Da kan det vel ikke være riktig at greske øyer skal ligge helt inntil det tyrkiske fastlandet?

Slik spør den som ikke kjenner fortiden, og som dessuten ikke har forstått en døyt av hvordan hav og sjø binder mennesker og samfunn sammen mer enn det skiller dem ad. Troen på at land er mye viktigere enn hav, er en nymotens misforståelse, om enn en utbredt sådan.

De gamle grekerne som kom til det indre Middelhavet rundt to tusen år før tyrkiske stammer meldte sin ankomst, spredte seg forbausende kvikt til et utall småstater eller kolonier fra langt i vest (husk at Napoli eller Nea Polis, altså Nybyen på vårt språk, var et meget livskraftig gresk samfunn alt på 800-tallet før Kristus) til inn langs Svartehavets strender, halvøya Krim inklusive. Overalt etablerte de kystbosetninger; Middelhavet lå i midten og bandt dem sammen. Sentrum, geografisk så vel som billedlig, var altså havet og ferdselen til sjøs, ikke landet, for grekerne var farende folk, og lange reiser gjorde man langt lettere på kjøl enn på kjerrehjul eller hesterygg. Havet knyttet de ulike enhetene innen den greske nasjonen sammen enten besetningene lå på øyer eller langs den anatoliske, attiske, lakoniske eller andre fastlandskyster. En tilsvarende tilnærming hadde forresten også grekernes tidlige konkurrenter som sjøfarende eventyrere, de semittiske fønikerne, som fra sin kjerne i dagens Libanon også spredte seg sjøveien utover. Punerne, de tidlige romernes hovedfiende på kysten av Nord-Afrika, var fønikernes etterkommere i og med at Kartago begynte som en fønikisk koloni. 

For alle havets folk gjaldt med andre ord innsikten romerne formulerte som «navigare necesse est, vivere non est necesse», i oldtiden så vel som senere. Ikke minst våre forfedre visste dette meget godt, og vi trenger ikke blande inn fjerne tiders vikingtokt og oppdagelser av nytt land for å illustrere poenget: I det daglige bandt fjordene menneskene sammen mer enn de skilte dem. Å ro over til den andre siden for å gå i kirken eller endog finne seg en kone, var ikke uvanlig, i alle fall langt vanligere enn å gå over fjellet i samme ærend. I større målestokk gjaldt at forbindelsen over Nordsjøen mellom Vestlandet og De britiske øyer var aktiv og levende, noe som fremdeles er tydelig både språklig og på andre måter. «Å dra til byen» kunne på Sørlandet bety å ta turen til den store nybyen på USAs østkyst (New York) snarere enn til Oslo. For seilskutetidens utadvendte sørlendinger var det naturlig å dra over Atlanteren; slike reiser skapte velferd og gav liv til småbyene langs kysten.

Det jeg sier med dette, er at folk må lære seg å lese kart på en ny måte, i alle fall når geografiske og historisk-politiske kart skal avstemmes mot hverandre: Havet (fjorden, innsjøen) er like ofte sentrum i et samfunn som grensen mot det. Poenget kan igjen illustreres ved å gå tilbake til oldtiden og Middelhavet: Sistnevnte var ikke bare geografisk i midten, men forente kulturene i vest og øst, nord og sør, både før og under Romerrikets dominans i århundrene etter begynnelsen av vår tidsregning. Den nordafrikanske kysten var ikke et sted der noen «ubemidlede slektninger» bodde, men rike områder som ingenlunde stod tilbake for den europeiske, nordlige kystlinjen. Først som følge av at nyfrelste arabere etter Muhammeds død på 600-tallet i løpet av få tiår la under seg nesten hele Midtøsten så vel som Afrikas nordkyst fra øst til vest, ble Middelhavets sørlige samfunn kulturelt revet løs fra dem på nordsiden. Deretter ble havet et ekte skille, men kun i kraft av den massive voldsbruken og tvangen som kom til anvendelse, og som innebar banesår for samfunnets klassiske samholdskraft. 

La oss vende tilbake til det østlige Egeerhavet, der den klassiske Tyrkia-Hellas-konflikten nå for n’te gang er i ferd med å flamme opp. Hvordan skal vi se på saken, vi hyperboreere sett fra et klassisk middelhavsperspektiv, ny-siviliserte nordboer som mener oss å være så velutdannete, balanserte og innsiktsfulle når det gjelder alle verdens konflikter?

Vi må forstå at også østkysten av Egeerhavet, hvis befolkning mange nordmenn åpenbart innbiller seg alltid har vært tyrkisk, en gang var en særdeles viktig del av det greske samfunn, dets kultur og historie. Faktisk er det ikke mer enn rundt hundre år siden disse byene og landsbyene ble tvunget renset for de siste gresktalende ortodokse kristne, kort sagt ble gjort «griechenrein», for å benytte et moderne og stygt uttrykk. I dag er situasjonen som den er, ingen grekere er igjen i disse fastlandsområdene, og den eksisterende status praesens skal ikke moderate, kloke mennesker prøve å endre på, for tapt er tapt, men man skal heller ikke akseptere ytterligere tyrkisk-nasjonalistisk ekspansjon mot Hellas og grekerne. Tyrkernes «Drang nach Westen» har vært der i hundrevis av år, men er nå blitt sterkere i og med Erdogans dreining i islamistisk-sjåvinistisk retning. Samtidig med nytt press utløst av posisjonering for utnytting av eventuelle olje- og gassrettigheter skjer det nå dessuten mye innen den urgamle demografisk-religiøse krigen mot Europa og Hellas: Erdogan bruker de talløse migrantene fra Asia, Midtøsten og Afrika som et kampmiddel. Under ligger trusselen: Innfri mine krav, ellers åpner vi slusene og lar «de sårbare» oversvømme ikke bare Lesvos og noen andre mottaksøyer, men også det greske fastlandet og til sist hele Europa. 

Den sistnevnte trusselen er åpenbart rettet ikke bare mot naboen, men mot hele Europa og, noe vi ser om vi våger å skrape realitetene rene for liksomhumanistisk skjønnmaling, mot Vesten som sivilisatorisk sentrum. Vi, altså Norge og andre nordeuropeiske nasjoner, plikter derfor å bistå og hjelpe frontlinjestaten Hellas mot trykket fra først Tyrkia og deretter mot alle som via Tyrkia vil stjele til seg stykker av den europeiske kaken. Enhver som tar seg bryet med å tenke, skjønner at staten Norge ikke bidrar positivt ved å ta imot noen titalls «sårbare» fra en nedbrent leir på en gresk øy; slikt er fullstendig misforstått politikk, for det finnes alltid nye millioner som vil inn. Vi må stå last og brast med Hellas på grunn av vår felles arv, mot tyrkisk politisk og annet press bunnende i sjåvinisme, men ikke minst mot islamistisk invasjon via tyrkiske «huller i Europas gjerde». 

Det finnes mye nordmenn kunne bidratt med i så måte, men først må vi våge å åpne øynene for hva som faktisk foregår. Det er ikke norske «kriseteam» eller andre representanter for «godhetsorganisasjoner» de trenger der nede; slike bidrar til å forverre den langsiktige situasjonen for grekerne og resten av Europa snarere enn det motsatte. I det minste burde Norge, også under vårt nåværende politiske styre, klare å unngå å gjøre vondt verre. Det er trist når ambisjonsnivået må legges så lavt, men norsk politisk virkelighet tilsier intet annet.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her