Johs. og Helene Jølstad, Gaupen, Ringsaker, ca. 1900–1905. Ukjent fotograf. Repro: Anno Domkirkeodden / Digitalt museum.

Det 4. bud: Du skal hedre din far og din mor, så det kan gå deg godt, og du kan leve lenge i landet.

Generasjonskonflikter er ikke et nytt fenomen, men dagens dyrking av unge, sammen med problematisering og tidvis hets av eldre, finner vi ikke mye av i historiebøkene.

Stadig oftere hører vi at den yngre generasjonen oppfatter den eldre generasjonen som et problem, et hinder for at de skal få virkeliggjøre sin godhet. Og det er to premisser som blir «servert»: For det første at de som er født i Norge, har vunnet i Lotto, at vi hadde en utrolig flaks da vi fikk våre foreldre, besteforeldre osv. For det andre at vi er så rike at vi råd til alt, bare de eldre blir med og betaler. Uten blygsel kan unge debattanter hevde at minstepensjonister og eldre lever på statens regning og ikke har noen rett til å nekte andre, som for eksempel innvandrere, det samme godet.

Forholdet mellom generasjonene problematiseres på ulike måter. En økende eldre befolkning omtales som eldrebølgen, tidvis som en tsunami. På sine hjemmesider skriver Statistisk Sentralbyrå at eldrebølgen legger press på flere omsorgstjenester i kommunene. Vår eldste generasjon, som er i ferd med å tape i tidenes pyramidespill med sine pensjonsinnbetalinger til staten, blir sett på som en utgiftspost, som en destruktiv og ødeleggende kraft for vår økonomi. Vi glemmer at eldre, som nå trenger vår omsorg, bygget det samfunnet vi i dag nyter godt av. Det er deres kapital vi lever på. Men en ung generasjon, høy på sin evne til å håndtere teknologiske nyvinninger, synes å tro at de er uten behov for den eldre generasjonens kulturelle kapital og visdom.

Denne problematiseringen av de eldre ser vi også i politikken. Ung alder er blitt en kvalifikasjon, mens eldre blir mistenkeliggjort. At Tysklands kanskje fremste politiker gjennom tidene, Konrad Adenauer, var 73 år da han ble forbundskansler i 1949, og hadde embetet i 14 år, synes irrelevant i dagens politiske klima.

Tvert imot ønsker mange å senke stemmerettsalderen til 16 år, samtidig som eldres stemmegivning blir mistenkeliggjort. Det er ikke uvanlig å høre at det er de unge som bør ha størst innflytelse når framtiden skal formes. I en video til firmaet Statkraft er budskapet at framtidens energiproduksjon og samfunnsutvikling bør bestemmes av den oppvoksende slekt. Påstanden er at eldre menn står i veien for barnas grønne framtid, og at barna derfor burde hatt mer makt. På samme måte analyserte man stemmegivningen i Storbritannia som førte til Brexit: Var det egentlig riktig at den eldre befolkningen skulle få bestemme Storbritannias framtid når det viste seg at flertallet av de unge ønsket å forbli i EU? Få våget å si at eldre kan ha en livsvisdom de unge ikke har.

Men når foreldre blir flaks og vår idé om en historisk rett til et hjemland viskes ut, mister nasjonen noen av sine viktigste søyler. Denne ideen om menneskets isolerte tilværelse er en av de mest destruktive sidene av vår tids kultur. Den river av båndet til vår historie på en måte som rammer en hel sivilisasjon midtskips. Vi mister evnen til et moralsk forsvar for vår sivilisasjon og fruktene av våre forfedres slit.

Når unge debattanter, for å uttrykke sin overlegne godhet, sier de vil redusere pensjonen til minstepensjonister, en pensjon de eldre selv har spart til, vitner det ikke bare om en dyp forakt for både foreldre og besteforeldre, men også overfor fremtidige generasjoner. Disse debattantene ser ikke at de er et resultat av historien, samtidig som de er med på å forme fremtiden.

Det betyr ikke at unge skal være forhindret fra å hjelpe mennesker i nød eller engasjere seg i miljøpolitikk. Men vil man hedre sine foreldre og besteforeldre, reiser man ut for egne midler og viser resten av verden hva hjemlandet og den eldre generasjon har lært dem av moral og gode holdninger.

I eldre tider hilste folk hverandre med memento mori, dvs. «husk, du skal dø». Man minnet hverandre om at døden – i likhet med livet og kjærligheten – er noe som rammer alle. I dag bør vi begynne å minne hverandre om at de fleste av oss en gang blir gamle, og at vi bør behandle dagens eldre slik vi selv ønsker å bli behandlet. Vi høster nemlig hva vi sår.

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!