Tyrkia fantaserer om politisk hegemoni

Erdogan-regimet har sluppet en offisiell video med sterkt sjåvinistiske-islamistiske trekk. Tungt bevæpnede NATO-soldater er en moderne utgave av osmanniske krigere som drar ut for å erobre verden. Allah påkalles. Filmen avsluttes med bilde av Tempelhøyden i Jerusalem. Sammenhengen er ikke til å misforstå.

Det har lenge vært synlig at Tyrkias diktator Erdoğan har aspirasjoner om å gjenreise Det osmanske imperiets stilling i Orienten. Det begynte med overdådig feiring av osmanske merkedager, så som dagen for erobringen av Konstantinopel i 1453. Nylig gjeninnviet han den øst-kristne katedralen Hagia Sofia som moské. Det skjedde ikke fordi han manglet en moské. Det var utelukkende en macho-manns måte å nedverdige den kristne verden på, slik hans tyrkiske forbilder hadde gjort det i alle de kristne landene de hadde erobret, plyndret og skjendet gjennom århundrene. Av dette har vi mer i vente.

De siste månedene har Erdoğan vist klare tegn til fornyet politisk hyperaktivitet. Det kommer stadig ut nye filmer som hyller Tyrkias imperialistiske fortid og som helteforklarer de krigerne som ødela bysantinsk og europeisk kultur gjennom mange århundrer og helt frem til 1922 da de siste klassiske kristne menighetene i Lilleasia, så som menigheten i Smyrna ble massakrert og ødelagt. Folkemordet gjaldt ikke bare de kristne armenerne, men utslettet også store deler av den gresk-ortodokse urbefolkningen som er omtalt i den kristne Bibelen. Det skjedde i vår nære fortid.

Den militaristiske propagandaen fra de tyrkiske myndighetene vekker minner om noe tilsvarende som skjedde i europeiske land for snart 100 år siden. Bare gjennom tyrkisk erobring «vil verden finne ro og fred,» heter det bl.a. i Erdoğans nye musikkvideo med et ekte osmansk militærorkester, sverdsvingende soldater dandert bl.a. med et bilde av Kabaen i Mekka sammen med tungt bevæpnede NATO-soldater med moderne våpen og utstyr. Filmen avsluttes med et bilde av Tempelhøyden i Jerusalem etter at man hører Erdoğans stemme i Hagia Sofia som med henvisning til koranen lover at «Allah vil sikre dere en mektig seier.»

Det er helt naturlig at slik propaganda vekker uro, spesielt i den sunni-islamske verden hvor kampen om hegemoniet allerede har fått sentrale arabiske land til å søke både militært og annet samarbeid med Israel. Det tyrkiske fremstøtet mot Israel har gjennom de siste årene gått ut på å infiltrere de muslimske miljøene i Jerusalem for å underbygge kravet om å restaurere det tyrkiske overherredømmet over helligdommene der. Det ville i så fall måtte skje på bekostning av Jordan som har tilsynsmyndigheten, og Saudi Arabia som Israel nå inviterer til å spille en større rolle.

Sett fra Israels side, skaper det en viss bekymring at et stadig mer fiendtlig Tyrkia etablerer seg som en politisk og religiøst utagerende regional makt. Erdoğan står nå også frem som en tydeligere støttespiller for de mange palestina-arabiske organisasjonene som med finansiering fra EU og land som Norge markerer seg i konflikten med Israel. Det hører med til denne delen av trusselbildet at Tyrkia i senere år har distansert seg politisk fra deler av det vestlige samarbeidet med NATO og EU. I stedet har landet fremstått som en tydeligere islamsk stat i Midtøsten som ikke har glemt at Tyrkia gjennom århundrer representerte det religiøse og politiske sentrum i den islamske verden. Det var en rolle som vestmaktene fratok tyrkerne etter det militære of politiske sammenbruddet under Den første verdenskrig.

Denne delen av det nye Tyrkias rolle er blitt tydelig illustrert den senere tid gjennom en tiltakende konflikt med Hellas og Kypros omkring letevirksomhet etter olje- og gassforekomster i omstridte havområder. Erdoğan mener at Tyrkias okkupasjon av Nord-Kypros i 1973, noe som var en aggresjonshandling i strid med folkeretten, gir landet rett til havressursene der. Her har Tyrkia valgt en demonstrativ fremgangsmåte hvor de lar sine seismiske forskningsfartøyer ledsage av en stor flåte av marinefartøyer. Det er ikke uten grunn at det spørres om hvorvidt Tyrkia og Hellas igjen er på randen av krig.

Et forhold som kan tyde på at Tyrkia har et annet formål med disse operasjonene enn leting etter naturgass, er det faktum at landet allerede har funnet enorme mengder naturgass langs kysten av Svartehavet, og på sikt vil være mer enn selvforsynt og ha mulighet til å bli en betydelig internasjonal leverandør av naturgass. Det siste fordrer imidlertid at regimet demper ned igjen den militante profilen som i senere tid er vist overfor naboene i vest.

Tyrkias oppførsel over for de greske naboene og den truende posituren president Erdoğan har inntatt overfor sine øvrige naboer, har skapt reaksjoner i Europa. Frankrikes president Macron har gitt tydelig svar på truslene ved å styrke det militære nærværet i det østlige Middelhavet. Men det er tvilsomt om dette er nok til å påvirke Erdoğan som ikke lenger har noe håp om mer tilnærming til EU.

Erdoğan har allerede vendt seg til Russland for våpenkjøp, og har akseptert at han ikke får mer avanserte våpen vestfra. Selv om Macron får med seg EU på en eller annen slags sanksjonspolitikk overfor Tyrkia til støtte for EU-medlemmene Hellas og Kypros, er det lite sannsynlig at dette vil påvirke Erdoğans fremtidsvisjon som regional hegemon i et konkurrerende trekantforhold mellom Teheran og Riyadh.

Israel sliter med et anstrengt forhold til EU og en voksende trussel fra land som Iran og Tyrkia. Det kunne derfor se ut som om Israel er kommet i en klemme. Men realiteten er at Israels rent militære sikkerhet aldri har vært bedre enn i dag, mye takket være svært avansert utvikling av forsvarsvåpen og et sterkt forbedret forhold til de viktigste arabiske landene i nabolaget. Det tyrkiske eventyret er nettopp det, – et fantasiprodukt hos en politiker med et altfor stort og pompøst selvbilde. Hans drøm om å bli en leder for den islamske verden finner neppe gjenklang utover de lederne i Hamas og PLO som han støtter finansielt.