Det begynte med at en innvandrerfamilie bråkte mye i en blokkleilighet. Flere i oppgangen klaget på mange og vedvarende brudd på husordensreglene. Så tok saken en uventet vending …

Illustrasjonsfoto: Heiko Junge / NTB scanpix. (Avbildet boligblokk har ingenting med artikkelen å gjøre.)

Document ble kontaktet av en norsk kvinne, la oss kalle henne Berit, som ville fortelle om en personlig erfaring med det nye Norge.

Berit fikk en familie fra Midtøsten vegg i vegg for et par år siden. Familien bestod av mor og far og flere barn, fra småbarn til tenåringer.

Problemene begynte umiddelbart. Det generelle bildet var en total mangel på respekt for husordensreglene i borettslaget: bråk, søppel i trappen, hærverk og utrivelig oppførsel.

Bråket på nattestid var det mest plagsomme. Særlig en liten unge på to–tre år skrek mye, men det var også andre som var høyrøstede. Han som eide leiligheten, framleiet privat. Det var en stor leilighet på over hundre kvadratmeter. Fredager kunne faren sette opp vinduene og spille bønner og islamske sanger på full guffe. Berit fikk høre fra en annen beboer at familiens tenåringssønn flere ganger hadde sparket etter hans hund.

Fem personer i oppgangen klaget til styreleder i borettslaget. Berit var ikke den som klaget mest og først.

Faren reagerte aggressivt på klagene. Og borettslagets styreleder var av den forsiktige typen, preget av berøringsangst. Han snakket om «hensyn til andre kulturer», «de har kanskje en annen døgnrytme» og at «vi kanskje ikke forstod dem». Mor i familien snakket ikke med noen og var mest inne. Gikk hun ut, var hun tildekket.

Bråket varte og varte, det ble flere møter mellom beboere i oppgangen og styret.

En nabo – en adoptert nordmann med asiatisk opprinnelse – snakket til faren, og det endte med at familiemannen fra Midtøsten anmeldte ham til politiet, som imidlertid henla saken. Berit tror det kunne skyldes at han ikke var en hvit nordmann, men adoptert.

Berit ble også anmeldt av familiefaren, da han forstod at hun også hadde klaget til styret i borettslaget.

Etterforskere av såkalt hatkriminalitet tok saken. Berit ble oppringt av en betjent som ville avhøre henne over telefon; hun var i utlandet på en konferanse. Det nektet Berit; hun ville kun la seg avhøre på politistasjonen, og med advokat til stede.

Hun tenkte at hun som etnisk norsk person som har blitt anmeldt for hatprat av en muslim, ja, da blir det hardkjør.

Berit er rundt 50 år, bor alene, er tidligere ustraffet (har ikke engang en trafikkbot) og er som type en som absolutt ikke vil ha noe med politet å gjøre. Å bli innkalt til avhør i forbindelse med anklager om hatkriminalitet, gikk hardt inn på henne. Da hun kom hjem fra konferansen, ble hun sykmeldt. Hun dro på hytta til en venninne for å samle seg; hun var helt satt ut.

Etter en stund flyttet hun tilbake i leiligheten igjen og møtte til avhør – med advokat. Anmeldelsen var alvorlig: Påstanden var hatprat, kroppskrenkelse og mishandling av både mann og kone.

Berit opplevde situasjonen som «absurd». Hvordan kunne hun, en vever kvinne, mishandle en stor mann, sikkert på minst hundre kilo?

Politiet trodde åpenbart på mannen. Berit spurte politiet om spesifikke forhold: Hva hadde hun konkret gjort mot mannen og hustruen? Ble han skadet? Oppsøkte han lege? Hun fikk ikke vite noe om dette. Hun fikk ikke engang vite når mishandlingen skulle ha funnet sted, og fikk dermed ikke mulighet til å legge fram alibi som ville renvasket henne for falske anklager. Avhøret varte i to og en halv time, med en halvtimes pause.

Anmeldelsen var en absurd, oppdiktet løgnhistorie. Det var ren hevn for at hun hadde klaget på ham og familien. Politet visste jo at det var en konflikt i en oppgang i et borettslag, skjønte de ikke at de ble lurt?

Han bodde vegg i vegg med Berit. Det var ubehagelig. Hun ble sykmeldt og bodde nesten et år på den tidligere nevnte hytta, og håpet på at den irakiske familien ville flytte ut. De hadde en framleie-kontrakt. Til slutt ble kontrakten terminert, etter at flere enn fire naboer hadde klaget. For om lag ett år siden var Berit tilbake i egen leilighet og i jobb.

I februar, rett før nedstengningen, leverte Berit en anmeldelse mot mannen, for falsk forklaring, trusler og hatefulle ytringer. Hun viste til at familiefaren hadde sagt ting som at alle nordmenn kan dra til helvete og at han hater Norge. Videre hadde han skreket ting som: «Alle nordmenn er rasister!» og «Ikke snakk til meg!». Flere naboer hadde hørt at han hadde sagt til henne: «Du skal ikke snakke til meg, for jeg er veldig aggressiv. Du skal flytte deg for meg», mens han hadde gått rett mot henne. Det var skremmende.

Alle hendelsene var konkretisert med dato og klokkeslett. Anmeldelsen fra Berit ble ikke etterforsket, politiet bare henla den. De kunne fått bekreftet påstandene om de avhørte styreleder og naboer. Vitner var det nok av. Politiet ville ikke det. Etterforskningsskritt som burde blitt tatt, ble ikke tatt.

Den sørøstasiatiske naboen, som også ble anmeldt, ville vitne for å bekrefte hennes historie. Han hadde jo sin egen historie med familien også, men han ble aldri kontaktet av politiet.

Berit: «Hvis jeg hadde stått på parkeringsplassen og ropt at jeg hater alle arabere, alle arabere er rasister, og bedt en konkret person om å dra til helvete, hva ville da skjedd?» spør hun retorisk overfor Document.

Saken mot Berit ble henlagt «etter bevisets stilling». Det var hun og advokaten lite fornøyd med. De ville ha en kvalifisert frifinnelse, altså at saken ble henlagt som «intet straffbart forhold funnet bevist». Klagen gikk helt opp til Riksadvokaten, men Berit fikk ikke medhold. Hennes tillit til politet fikk en knekk. Hun sitter igjen sint, skuffet og føler seg urettferdig behandlet.

Det mest sjokkerende for henne er at mannen fra Midtøsten slapp unna med falske anklager mot henne og den andre naboen uten noen som helst konsekvenser. Selv tapte hun mange hundre tusen kroner og turte i lange perioder ikke å oppholde seg i egen bolig.

«Han ble trodd, ikke jeg, en ustraffet kvinne i femtiårene, som bor alene, i en bydel jeg har vokst opp i», sier Berit til oss.

Berit understreker at de som klaget til styret, var opptatt av noe konkret: brudd på husordensreglene. De skal gjelde for alle. Alle skal behandles likt, det er selve poenget. Skal vi ha to sett med husordensregler? hadde hun spurt styrelederen.

Til slutt handlet styret, de gikk på eieren av leiligheten og truet med advokat og tvangssalg om hun ikke sa opp framleie-avtalen. Høsten 2019 flyttet familien fra Midtøsten ut av leiligheten. Mange i oppgangen var svært  lettet.

Historien vitner om at politiet preges av hva vi kan kalle systemisk anti-rasisme. Politiet er styrt av fordommer og slagside: Offer må ha mørk hud og utenlandsk opprinnelse, og de har skyhøy troverdighet. Påstander fra offeret skal det ikke stilles spørsmål ved, og man etterforsker ikke påstander satt fram av offeret på noen konkret og seriøs måte. Er det en etnisk hvit nordmenn som anklages, er troverdigheten lav, og politiet etterforsker ikke forhold som kan føre til henleggelse som «intet straffbart forhold funnet bevist».

Det handler også om helt gale prioriteringer, mener Berit: Hvorfor sitter en kvinne i avhør for oppdiktede, usannsynlige påstander når det brennes biler, unge ranes, folk stikkes ned, narkotikaen flommer?

Styreledere og andre i lokalsamfunnet er redde for å blande seg. Også de frykter å bli anmeldt for hat og rasisme.

Historien min reiser to prinsipielle spørsmål, sier Berit: «Frykt for å anmelde folk med innvandringsbakgrunn svekker rettstilstanden i Norge, og det bør diskuteres. For det andre prioriterer politiet visse typer anklager og tar noen borgere på større alvor enn andre. Det er brudd på prinsippet om likhet for loven.»

Erfaringen har medført at Berit ikke vil ha en muslimsk nabo lenger. Hun utsetter seg ikke for dette en gang til. Hun ser for seg at hun har flyttet om fem år.

Hun frykter represalier og vil være anonym: «Jeg vil bare være i fred.»

Vi har utelatt detaljer og endret på noen faktiske opplysninger uten betydning for saken, for å styrke anonymiseringen. Advokaten har bekreftet historien.

Her er ebok-utgaven! Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den.

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!